Den hellige kilden på Vassfjellet

Den hellige kilden på Vassfjellet
Religiøst fortidshistorie
Lokalisasjon:	Vassfjellet, Melhus, Norge
Koordinater:	63°15'39.8"N 10°19'55.1"E
Høyde:	540 moh
Kategori:	Vassfjellet
Beskrivelse:

I en stille fjellskråning ved litfjellet Vassfjellet i Trøndelag ligger et lite og tilsynelatende uanselig tjern, i dag kjent som Øyvindstjønna. Men dette tjernet og den tilhørende kilden, kjent som St. Edvins kilde, skjuler en rik og fascinerende historie som spenner over språkutvikling, pilegrimstradisjoner og lokal folklore.

St. Edvins kilde

I nordenden av det som i dag kalles Øyvindstjønna, skjuler det seg en kilde som i århundrer har båret med seg både tro, mystikk og helbredelseshåp. Kilden er kjent som St. Edvins kilde, og ifølge tradisjonen hadde den sitt utspring oppe på Litjfjellet, fjellknausen ligger parallelt med tjernets vestside. Der, mellom stein og lav, sildret det klare vannet frem fra bergveggen – et stille utspring i høytidelig ensomhet.

Kilden var ikke som andre kilder. Vannet fra Litjfjellet falt ikke tungt, men rant i en jevn, nesten umerkelig bevegelse ned mot Øyvindstjønna. I eldre beskrivelser blir det lagt vekt på hvordan vannstrengen så ut til å "komme fra intet", som om den oppsto rett fra fjellet selv, et rent og gudgitt fenomen. Denne uvanlige plasseringen, sammen med den klare renheten i vannet, ga grunnlag for troen på at kilden hadde en undergjørende kraft.

Ifølge både muntlige tradisjoner og skriftlige nedtegnelser ble vannet brukt av pilegrimer og lokale som søkte lindring fra sykdom, fysisk svakhet eller åndelig uro. Vannet ble drukket, man vasket seg med det, og i enkelte tilfeller badet man hele kroppen. Det ble også lagt igjen små offergaver som mynter, bånd, eller hår som takk eller bønn.

St. Edvins navn ble etter hvert knyttet til kilden, og selv om hans opprinnelige virke ikke nødvendigvis er lokalt forankret, var det ikke uvanlig i middelalderen å gi kilder og hellige steder navn etter helgener med bred appell. Edvin, som var konge og martyr i Northumbria, ble ansett som en troens forsvarer og kilden som et fysisk uttrykk for nåden og styrken han representerte. Dette skapte et samspill mellom sted og symbol: fjellet som bar på vannet, og helgenen som bar på kraften.

Det finnes beskrivelser fra 1700-tallet som forteller at det sto en haug med krykker og staver ved kilden etterlatt av dem som mente de var blitt helbredet. I bunnen av bekken kunne man også se mynter blinke små vitnesbyrd om menneskelig håp. Slike skikker var ikke unike for Trøndelag, men det som gjør St. Edvins kilde spesiell, er dens beliggenhet og atmosfære: isolert, men ikke utilgjengelig. Nært himmel og utsyn, men jordfast i fjellets kropp.

Selv om kilden i dag ikke er merket på moderne kart, finnes det fortsatt dem som vet hvor den er, eller tror de vet. Vannet renner fremdeles, visstnok, fra Litjfjellets nordskråning. Kanskje svakere enn før. Kanskje bare i vårflom. Men den lever i ord og minne. Og i stille øyeblikk, når vinden løyer og lyset faller skrått over vannflaten, kan det hende man hører den: den sildrende stemmen fra fjellet, en kilde båret frem av tro, og båret videre av tid.

Det spekuleres i om kilden er

St. Edwin og erkeengelen Mikael

Blant helgener og engler i kristen tradisjon står to skikkelser frem med tydelig kraft og kontrast: St. Edwin, konge og martyr, og erkeengelen Mikael, himmelens forsvarer. Den ene var menneske, den andre engel. Den ene kjempet på jorden, den andre i himmelen. Men i deres fortellinger finnes likevel paralleller, og i måten de har blitt dyrket i folketradisjon og kirkelig kult, kan man ane et fellesskap av kamp, tro og beskyttelse.

St. Edwin (ca. 585–633) var konge over Northumbria i det nordlige England og en av de mest betydningsfulle kristningskongene i det tidlige middelalderske Britannia. Han var hedning i ungdommen, men ble døpt i 627, etter å ha blitt gift med en kristen prinsesse fra Kent og blitt påvirket av misjonæren Paulusinus. Edwin var både en politisk og religiøs brobygger, og under hans styre ble kristendommen for første gang offisielt innført i store deler av det nordlige England. Etter sin død i slaget ved Hatfield Chase ble han æret som martyr og helgen. Hans festdag er 4. oktober.

Erkeengelen Mikael, på sin side, er en skikkelse med røtter langt tilbake i jødisk og kristen tro. I Bibelen fremstår han som Guds kriger og himmelsk fyrste – han leder englene i kampen mot ondskapens makter, og det er han som skal blåse i basunen ved verdens ende. I Johannes' åpenbaring nevnes Mikael som den som driver Satan ut av himmelen. Mikael er også den som veier sjelene på dommens dag, en vokter og dommer, men også en hjelper for de troende.

Forbindelsen mellom Edwin og Mikael ligger ikke nødvendigvis i direkte historisk kontakt, men i symbolsk og funksjonell parallellitet. Edwin ble sett på som en jordisk forsvarer av troen, en konge som førte kristendommen til nye folk og områder. Mikael var hans himmelske motsvar, en engel som vernet troen mot mørkets makter. Begge ble feiret med egne festdager og var gjenstand for kult på steder hvor folk søkte vern, rettferdighet og helbredelse.

I middelalderens kristne tenkning var det vanlig å se makten og nåden som speilet gjennom flere nivåer: Gud over alle, Kristus som frelser, Mikael som beskytter, og helgener som Edwin, mennesker som hadde levd rett og dødd for sin tro som mellomledd. Edwin ble ikke bare dyrket som en konge, men som en som hadde valgt troen fremfor makt. Mikael ble på sin side tilkalt i strid, ved sykdom, og i dødens øyeblikk.

Når disse to navnene nevnes sammen i eldre tradisjon, er det fordi de representerer to sider av det kristne idealet: troens kamp, og troens seier i det jordiske og i det himmelske. Edwin er den døpte kongen, Mikael den evige vokteren. Én døde med sverdet i hånd, den andre svinger fortsatt sverdet i himmelens hær.

Kapellet

Det var et lite fjellkapell, ved sørsiden av tjønna. Historiske nedtegnelser og lokale sagn forteller at kapellet var i bruk i senmiddelalderen, og at det særlig var aktivt i sommermånedene, når pilegrimer og syke søkte fjellet for helbredelse og fromhet.

Kapellet var reist slik at det vendte nordover mot Nidaros. Dette var ikke tilfeldig, men del av en symbolsk orientering som var vanlig i pilegrimsarkitektur. Når pilegrimene ankom stedet sørfra, kunne de for første gang skue mot målet i det fjerne: spirene på Nidarosdomen. Kapellet sto dermed som et siste hellig stopp før avslutningen på ferden. Det ble feiret messe her, og det finnes kilder som sier at presten i Melhus reiste hit ved bestemte tider i året.

Kapellet gikk etter hvert ut av bruk og forfalt, og i 1718 ble det endelig ødelagt da svenske soldater under Armfelts felttog brukte restene som brensel. Noe av materialet ble visstnok båret ned til Melhus prestegård før dette, hvor det ble oppbevart i en periode. Etter dette var det bare tuftene og minnene igjen.

Kapellet ved Øyvindstjønna er i dag borte, men det lever videre som en del av lokal tradisjon, pilegrimsminner og kulturhistorisk arv. Det vitner om en tid da landskapet selv var hellig, og fjellvannet bar bud om nærhet til det guddommelige.

Statuen av St. Mikael som ble funnet i 1932

Funnet av trefiguren

En sommerdag i 1932 vandret en far med sin 15 år gamle sønn gjennom myrene ved Øyvindstjønna. Faren fortalte underveis det gamle sagnet om St. Evens kirke, en fortelling de fleste hadde avfeid som nettopp dét: et sagn, uten rot i virkeligheten. Det var vanskelig å forestille seg at det noen gang hadde stått en kirke der oppe i det øde fjellterrenget.

Mens faren lette etter spor langs stien, sparket gutten tankeløst borti noe mørkt og forvitret i myra trolig et lite stykke ned på nordenden av Øyvindstjønna i Lenadalen. Det han traff var ikke bare en trestokk det viste seg å være begynnelsen på et av de mest bemerkelsesverdige funnene innen norsk middelalderkunst i området: en halvmeter høy statue av erkeengelen Mikael. Statuetten manglet både føtter og den karakteristiske dragen han vanligvis står på, symbolet på den onde Satan. Men kroppen var intakt, og straks funnet ble kjent, dukket en snekker fra bygda opp. Han hadde for noen år siden funnet et merkelig trestykke i nærheten og da man sammenliknet det med den nyoppdagede figuren, passet delene overraskende godt sammen.

Slik ble den ødelagte Mikael-statuetten fra St. Evens kapell gjenfødt som et fysisk bevis på at sagnet ikke bare var en myte. Fortellingen hadde liv, og nå også gjenstander som vitnet om tro og tilbedelse. Funnet ga også ny tyngde til det Gerhard Schøning beskrev allerede i 1775, da han nedtegnet beretningen om et kapell som i eldre tider hadde stått ved «St. Evens kilde», et lite fjellvann mellom to fjellplatåer kjent som Vatsfjellet.

Ifølge Schøning hadde presten fra stedet reist hit for å holde messe, særlig om sommeren, når folket søkte kilden for helbredelse og velsignelse. Restene etter kapellet skal ha blitt oppbevart i Melhus prestegård, helt til 1718, da svenske soldater skal ha brent dem under felttoget. Ved kilden skal man i tillegg ha sett krykker og småpenger,etterlatt av syke og søkende som håpet på helbredelse og la igjen sine gaver i vannets dyp.

Statuen av St. Mikael fra Vassfjellet bærer tydelig preg av tidens tann. Den er mørk i treverket, delvis råtnet i overflaten slik at trefibrene er synlige, etter å ha ligget i en myr i nærmere 400 år. Den er bare 47 centimeter høy, men til tross for sin beskjedne størrelse og slitasje, er det klart at dette en gang var en elegant og gjennomarbeidet figur.

Den kan dateres til første halvdel av 1200-tallet. Bevarte linjer og former viser at figuren er detaljert: Mikael er kledd i en lang kjortel, holder et trekantet skjold i venstre hånd, mens høyre arm er bøyd fremover og holder et spyd. Spydet peker rett mot hodet på dragen han bekjemper – et klassisk motiv for erkeengelen. Figuren er skåret i furu, noe som tyder på at den ble laget lokalt, her i Norge og står i dag i Vitenskapsmusseet i Trondheim.

Navnet som forandret seg

I eldre kilder omtales tjernet som Evenstjønna, et navn som i dag er nærmest forsvunnet fra offisielle kart. Dette navnet var trolig den opprinnelige benevnelsen brukt av lokalbefolkningen, og det er nærliggende å tro at det ble koblet til den hellige kilden gjennom navnet St. Edvin, kanskje som følge av en språklig forveksling, eller som en kulturell tilpasning i en tid da kristne navn ble foretrukket i offisielle sammenhenger.

Navnene Even, Øyvind og Edvin har en felles språklig arv. Even og Øyvind stammer begge fra det norrøne Eyvindr, satt sammen av ey- (lykke, gave) og -vindr (venn, seierherre). Det gammelengelske navnet Eadwine, i dag Edvin, har nærmest identisk betydning: ead (rikdom, velstand) og wine (venn). Den fellesnevneren -vin/-vindr/-wine peker mot en dyp germansk rot som speiler verdier som vennskap, velstand og hell.

At Evenstjønna ble assosiert med St. Edvins kilde, og at dette igjen har utviklet seg til dagens navn Øyvindstjønna, er en naturlig konsekvens av språkets utvikling, religiøse påvirkninger og lokal forståelse. Navneendringen har dermed både en fonetisk og en semantisk kontinuitet, et glidende skifte snarere enn et brudd.

Lokalisasjonen i religiøs betydning

Det finnes steder i landskapet som taler med mer enn bare naturens stemme, steder hvor fjell, vann og tro møtes i et sjeldent samspill. Øyvindstjønna, tidligere kalt Evenstjønna, er ett av dem. I denne skålformede fjellgryta under Vassfjellets skulder, åpner det seg en verden fylt av stillhet, kraft – og visjon.

For pilegrimen som kom sørfra, gjennom skogen og myrene, kunne dette tjernet fremstå som et under i seg selv. Ikke bare rant vannet i nordlig retning, i strid med det vanlige. Kilden som matet tjernet kom tilsynelatende rett ut av fjellveggen, som en lysende tråd fra høyden, et syn som i seg selv kunne vekke ærefrykt. Men det mest gripende for de troende var dette: det var her, nettopp her, at man for første gang fikk øye på spirene fra Nidarosdomen, langt der borte i det fjerne, på himmelranden mot nord.

Den plutselige synet av målet, Kristkirken i Nidaros var ikke bare en fysisk observasjon. Det var en åpenbaring. Etter dager og uker til fots ble det et vendepunkt. Slit og smerte forvandlet seg til håp og hellighet. Og midt i denne opplevelsen, helt sør i tjønna, reiste det seg et lite kapell, viet til St. Edvin.

Kapellet stod der med fronten vendt mot nord, i direkte linje mot katedralen. Det var ingen tilfeldighet. Når pilegrimene steg opp til det lave høydedraget ved tjønna, fikk de øye på både vannet, kapellet og som i en visuell bønneportal, domen i det fjerne. Det var et hellig landskap, der alt var rettet mot det evige målet.

Etter messen ved tjønna, kanskje holdt av en prest fra Melhus gjensto det bare to halve dagsmasjer til Trondheim. St. Edvin var én av dem man søkte kraft hos, men St. Mikael hadde også et sterkt nærvær her. Mange vendte seg i bønn til erkeengelen når de sto ved dette vannet, omgitt av mektige fjell og åpen himmel. Og det gir mening, Mikael ble ofte æret på fjelltopper, der jorden rører ved himmelen.

Kilden ved Øyvindstjønna var særlig hellig ved St. Hans, midtsommerdagen, da solen står høyest og troen på helbredelse var sterkest. Folk drakk av kilden, badet i den, ofret mynter, la fra seg krykker og klær tegn på helbredelse og bønn. Andre valgte å komme på Mikkelsmess, 29. september, eller på St. Edvins egen festdag, 4. oktober.

I dag

Øyvindstjønna og St. Edvins kilde er i dag et populært og lett tilgjengelig turmål i Vassfjellets nordlige landskap. Man kan komme hit ved å følge Pilegrimsleia mot Nidaros, eller via merkede stier fra Løvsethaugen, samt den gruslagte skogsbilveien som fører opp fra Kvål.

Ved vannet står det et enkelt sælehus, et ly som tilbyr ro, tak over hodet og et naturlig hvilested for både pilegrimer og fjellvandrere. Selv om det ikke lenger finnes synlige levninger etter det historiske kapellet, er stedet fortsatt levende i kraft av sin historie og stemning og fungerer som et anerkjent stoppested på veien mot Nidaros.

Like ved vannet ligger også en privat hytte, som ikke er åpen for allmennheten. Sælehuset utgjør derfor det viktigste offentlige tilrettelegget for besøkende.

Øyvindstjønna er mer enn et idyllisk fjellvann, det er et sted for refleksjon, tradisjon og tilstedeværelse, der fjellets stillhet og pilegrimstradisjon møtes.

• 

  Dronebilde som viser området. Blå sirkel området hvor kilden ofte hevdes, lilla der kapellet er antatt å ha stått og rød sælehuset.

• 

  Øyvindtjønna fra Litjfjellet

• 

  Rundtjønna

• 

  Rundtjønna

• 

  Øyvindtjønna fra Litjfjellet

• 

  Øyvindstjønna.