Gruver og skjerp i Vassfjellet

Skjulte skatter i Vassfjellet – historien om gruvedrift og geologi

Langs stier, i skogbryn og under mosegrodde steinmasser skjuler Vassfjellet en bortgjemt historie: gruvedrift og skjerping etter kobber, svovelkis og i sjeldne tilfeller – sølv. Fra 1600-tallet og helt opp til tidlig 1900-tall ble det gravd, sprengt og skjerpet i fjellets dype folder, på jakt etter verdifulle malmer. Det som i dag fremstår som fredelige turstier, er for mange hundre år siden blitt brukt som arbeidsveier til gruver og stoller.

Forekomster på Vassfjellet
Navn	Type		WGS-84
Flågruva			63.2439, 10.3484
Ulriksdal sør			63.3151, 10.3987
Ulriksdal vest			63.3162, 10.3964
Sølvgruva i Skjøla			-
Undurshaugen			63.3051, 10.3822
Havdal			63.2973, 10.3640
Knullen			63.2952, 10.3529
Brannhaugen			63.2847, 10.3286
Bjørnholet			63.2825, 10.3258
Blakkmyra			63.2826, 10.3306
Brannberget			63.2786, 10.3160
Loddgarden			63.2750, 10.2999
Skjæringstad			63.2410, 10.2882
Kvål			63.2351, 10.2988

Et fjell med metalliske hemmeligheter

Geologisk sett tilhører Vassfjellet det såkalte Løkken–Vassfjellet–Bymarka ofiolittkomplekset – et gammelt havbunnsområde som ble presset opp under dannelsen av Den kaledonske fjellkjede. Her finner vi grønnstein, grønnskifer, gabbro og metadoleritt, alle bergarter med potensial for sulfidmineralisering – særlig i kontaktsoner og omvandlingssoner.

Det er nettopp disse kontaktflatene som har gitt opphav til forekomster av:

Svovelkis (FeS₂) – ofte i bånd eller linser, og typisk som vasskis
Kobberkis (CuFeS₂) – ofte i mindre mengder
Magnetkis – særlig i skiferlag
I enkelte sagn: sølv

Kart over skjerp, synk og gruver i vassfjellet

Laster kart ...

De største gruvene

Flågruva / Flåløkken / Vassfjellets gruber

Ligger på sørsiden av fjellet, i 460–500 meters høyde. Drift i to perioder (1898–1902 og 1916–1919). Totalt ble det tatt ut over 1200 tonn kobberrik svovelkis. Fire synker og en stoll på 35 meter danner hovedstrukturen.

Ulriksdal gruve

Nordsiden av fjellet, nær Brøttumsveien. Drift ble først igangsatt allerede på 1600-tallet av baron William Davidson, med smelteverk ved Hyttfossen. Senere periodisk drift (1901–1903 og 1915–1918) med uttak på over 4200 tonn svovelkis.

Små skjerp – store ambisjoner

I tillegg til de større gruveanleggene finnes det over et dusin skjerp og mindre prøveuttak i Vassfjellet-området, som vitner om en systematisk og grundig undersøkelse av fjellets malmpotensial. Mange av disse er små og har aldri gått videre til drift, men de gir viktig innsikt i de geologiske forholdene i området.

Et eksempel er skjerpet ved Undurshaugen, hvor en kort stoll er drevet inn i oppsprukket grønnstein med svak disseminasjon av svovelkis. I Brannhaugen finner man enkel sprengning i rustfarget grønnstein, med svært begrenset mineralisering. Svartåsen utmerker seg med et vannfylt innhugg som viser semi-massiv svovelkis i en kvartsrik matriks – et mer tydelig tegn på hydrotermal aktivitet.

Ved Lodda, nær Loddbekken, er det sprengt ut en halvringformet stoll i silisifisert metagabbro, hvor prøver viser både svovelkis og mindre mengder kobberkis – med analysert kobberinnhold på 0,2 %. Lenger nordøst finner vi Skjerdingstad–Kvålsbekken-sonen, hvor flere meters tykke bånd av vasskis tyder på en mulig sammenhengende geologisk sone med mineralisering over flere hundre meter.

Til sammen viser disse mindre forekomstene hvor aktiv letevirksomheten har vært – og hvordan både rustfarge, svake sulfidårer og geofysiske anomalier har trigget skjerping og småskala undersøkelser gjennom tidene.

Sølvgruva – sagn og spekulasjon

Et av de mest myteomspunne skjerpene er sølvgruva ved Skjøla. Ifølge lokal overlevering skal en mann ha funnet sølv og holdt stedet hemmelig – en historie uten geologisk bekreftelse, men med stor kulturhistorisk verdi.

Hvorfor ble det aldri større drift?

Selv om berggrunnen inneholder malmførende soner, er de fleste små, linseformede og uregelmessige. Dette er typisk for VMS-forekomster (volcanogenic massive sulfide) i omdannede havbunnsområder. Slike forekomster kan være rike, men ofte for små og vanskelig tilgjengelige til at storstilt drift lønner seg.

Vassfjellet i dag – en levende geologisk lærebok

I dag er gruvevirksomheten for lengst avsluttet. Stollene er delvis igjenfylt, synkene vannfylte og tippene dekket av skog og lav. Likevel forteller landskapet fortsatt historien om menneskers søken etter metaller, og geologien gir viktig innsikt i regionens jordskorpehistorie.

For den nysgjerrige turgåer, geologistudent eller lokalhistoriker er Vassfjellet et unikt friluftsmuseum – fullt av spor etter en tid der folk levde tett på fjellets muligheter og begrensninger.

Forekomster på Vassfjellet
Navn	Alternativt navn	Type	WGS-84
Flågruva	Flåløkken gruver	Gruve	63.2439, 10.3484
Ulriksdal sør	Lillevassgruben	Gruve	63.3151, 10.3987
Ulriksdal vest	Gammelgruben	Gruve	63.3162, 10.3964
Sølvgruva i Skjøla	Sølvberget	Gruve (myte)	-
Undurshaugen	-	Skjerp	63.3051, 10.3822
Havdal	-	Skjerp	63.2973, 10.3640
Knullen	-	Skjerp	63.2952, 10.3529
Brannhaugen	-	Skjerp	63.2847, 10.3286
Bjørnholet	Bjønnholet	Skjerp	63.2825, 10.3258
Blakkmyra	Løvset grube	Skjerp	63.2826, 10.3306
Brannberget	Brandberget	Skjerp	63.2786, 10.3160
Loddgarden	-	Skjerp	63.2750, 10.2999
Skjæringstad	Skjæringstad grube	Skjerp	63.2410, 10.2882
Kvål	-	Skjerp	63.2351, 10.2988

Flågruva

Flågruva, også kjent som Flåløkken eller Vassfjellets gruber, ligger på sørsiden av Vassfjellet i Klæbu kommune, i en høyde av 460–500 meter over havet. Gruven er en historisk kobber- og svovelkisforekomst, og er en av de mest dokumenterte gruvene i området.

Historikk

Forekomsten ble første gang kjent våren 1866, men det ble ikke satt i gang noen drift før i 1890-årene. Mer regulær drift startet i 1898, etter at Ole Flåløkken påviste forekomsten på nytt. Deretter ble gruvedriften organisert og ledet av ingeniør Hornemann (Aasgaard, 1923).

Driften ble gjennomført i fire synker (loddrette gruvesjakter) over en lengde på rundt 350 meter. Ifølge Puntervold (1902) ble det i løpet av denne perioden tatt ut ca. 1200 tonn kobbermalm og kobberrik svovelkis. Norsk Bergverksstatistikk rapporterer derimot et uttak på 512 tonn i årene 1898–99 (SSB).

Gruven ble lagt ned i 1902, men gjenopptatt i 1916, og driften varte frem til 1918 eller 1919. I denne andre driftsperioden ble det igjen tatt ut flere hundre tonn malm (Aasgaard, 1923).

Geologi og malmforekomst

Malmforekomsten ligger i grønnstein, nær kontakten mot gabbro, i det som geologisk kalles Løkken–Vassfjellet–Bymarka ofiolittkomplekset. Malmen består sannsynligvis av flere korte linser, ikke én sammenhengende malmsone.

Koordinatene for hovedforekomsten er knyttet til en stoll (vannrett gruvegang) som leder inn til synk 1. Synken er ca. 23 meter dyp, med flere tverrslag nedover, og var sannsynligvis den mest produktive delen under første driftsperiode.

Stollen har en retning på 20° og en lengde på ca. 35 meter. Malmen blir synlig i taket rundt 15–20 meter inn i stollen og består av en ca. 1 meter mektig sone med massiv svovelkis og noe kobberkis.

Dagens rester og observasjoner

På tippen utenfor stollen dominerer prøver av kobberkis og svovelkis, dels i kvartsmatriks, dels som matriks i breksje med grønnsteinfragmenter.
Dagskjæringen rett utenfor stollen er ca. 13 meter lang, og domineres av massiv grønnstein.
Tippen utgjør et volum på anslagsvis 800 kubikkmeter.

Kilder

Aasgaard, K. (1923). Norges Kobberforekomster.
Puntervold, A. (1902). Beretning om gruvedrift i Søndre Trøndelag.
Statistisk sentralbyrå (SSB). Norsk Bergverksstatistikk 1898–1899.
NGU Mineralressursdatabase: Flågruva (ID: 4445)

Ulriksdal gruve

Ulriksdal gruve består av to separate anlegg som ligger ca. 100 meter fra hverandre: Nygruben (Lillevassgruben/Sør) i øst og Gammelgruben (Vest) i vest aps.ngu.no.

Lillevassgruben / Nygruben (Sør)

Beliggenhet & geologi:
- Østlig forekomst, nord for gården Ulriksdal.
- Dagsåpning med en til dels gjenmurt stoll som fortsetter som en skråsjakt nordover.
- Opptil ca. 1–1,2 m mektig malmsone av finkornet svovelkis med noe sinkblende, i en kvartsrik matriks aps.ngu.no.
Mineralisering:
- Hovedsakelig svovelkis, med spor av sinkblende.
- Grønnstein vertikalt og disharmonisk plassert rundt malmsonen aps.ngu.no.
Historie:
- Drift startet som prøvedrift ca. 1670, senere aktivitet på 1900-tallet.
- Grunnlagt i sammenheng med Ulriksdals Kobberverk.
Navnet:
- Den søndre gruven ved Ulriksdal, som ligger øst for Gammelgruben, er kjent under to navn: Nygruben og Lillevassgruben. Begge betegnelser viser til samme forekomst, og brukes dels om hverandre i ulike kilder. I NGUs forekomstbeskrivelse (forekomst ID 4452) står det:
  "Driften kom i gang igjen med periodevis drift på svovelkis først på 1900-tallet; i periodene 1901–1903 og 1909 i Nygruben og Lillevassgruven sør for denne..." — NGU, Mineralressursdatabase, forekomst 4452
  Dette tyder på at Nygruben var den opprinnelige betegnelsen brukt for den nyere gruven i forhold til Gammelgruben, mens Lillevassgruben trolig er et lokalt navn knyttet til beliggenheten nær Lillevassbekken, som renner sør for gruveområdet. Navnet «Lillevassgruben» gir derfor geografisk mening og har sannsynligvis oppstått som en stedsspesifikk benevnelse på samme gruve. Geologisk og driftshistorisk er det liten forskjell på de to navnene – begge refererer til samme gruveforekomst og inngår i den samlede Ulriksdal-gruva.

Gammelgruben (Vest)

Beliggenhet & geologi:
- Vestlig forekomst med dagåpning i nord og to skråsjakter nedover.
- En 2 meter mektig pilar med malmsone står igjen i sjakten, bestående av fint båndet og halv-massiv svovelkis, med spor av sinkblende og kobberkis i kvartsrik grunnmasse aps.ngu.no.
Mineralisering:
- Svovelkis hovedsakelig, med sekundære kobber- og sinkmineraler.
- Grønnstein og kloritt er tilstede i vertsklassen.
Historie:
- Prøvedrift på 1670-tallet og senere driftsperioder, inkludert 1916–1918.
- Total uttak for gruveområdet var ca. 4 200 tonn malm med ca. 0,8 % Cu aps.ngu.no.

Gruva ble trolig funnet rundt 1670. Det ble satt i gang en mindre drift på kobber i Gammelgruben, og et smelteverk ble bygget ved Hyttfossen i Klæbu. Driften ble styrt av Ulriksdals Kobberverk, eid av skotten og finansmannen baron William Davidson of Curriehill.

Men: kobberinnholdet var lavt, og virksomheten ble raskt lagt ned.

Driften ble senere gjenopptatt, men da med fokus på svovelkis, i flere perioder:

1901–1903 og 1909 i Nygruben og Lillevassgruben (sør for Nygruben)
1915–1918 i Gammelgruben

Totalt ble det i disse periodene produsert ca. 4 200 tonn sulfidmalm.

Dagens forhold og observasjoner

Inngangen til Nygruben er i dag murt igjen, men det er mulig å komme inn i stollen, som har en retning mot sør (180°).
Etter omtrent 30 meter fortsetter stollen som en skråsjakt oppover, som trolig leder til Lillevassgruben, ca. 120 meter lenger sør.
Inne i stollen kan man observere mindre sulfidlinser i grønnstein, men de er tydelig deformert.
Eldre gruvekart viser at hoveddriften skjedde midt mellom de to dagåpningene.

Malm og prøver

Prøver fra tippen viser finkornet svovelkis, delvis med sinkinnhold (opptil 1,9 % Zn).
Kobberinnholdet er lavt (under 1 % Cu), noe som forklarer hvorfor kobberdriften ble avsluttet tidlig.

Kilder

NGU: Ulriksdal-gruven (forekomst ID via Mineralressursdatabasen)
Aasgaard, K. (1923): Norges kobberforekomster
Lokale gruvekart og geologiske undersøkelser

Sølvgruva i Vassfjellet

På østsiden av Vassfjellet, nær Skjøla, finner vi en sagnomsust fortelling om en sølvgruve – et funn som etter sigende ble holdt skjult og aldri offisielt dokumentert. Flere lokalhistoriske kilder peker på at det ble gjort strev etter en slik forekomst, men aldri med påvisbare resultater.

Geologisk og historisk kontekst

Gruveforsøk i Skjøla omfattet kobber, svovelkis og sink, og ble dokumentert siden 1670 (Ulrichdal kobberverk), med periodiske oppstart frem til 1918 – men ingen bekreftede sølvfunn. Regionens geologi (gneis, grønnskifer og sulfidsoner) er lite gunstig for rene sølvforekomster, men bifunn i kobberkonsentrasjoner kan ikke helt utelukkes.

Myte eller faktum?

Historiene om sølvgruva i Vassfjellet har appell fordi de stimulerer nysgjerrighet – lokalt og historisk. Selv om ingen moderne geologiske studier bekrefter funnet, er sagnet godt forankret i lokale beretninger og historiske dokumenter.

Det sies at de som fant sølv gjorde det i hemmelighet, for å unngå at andre skulle finne den – og at de tildekket inngangen under krigstid, før kunnskapsbæreren “tok hemmeligheten med i graven”

Hva sier kildene?

Ifølge Klæbuposten (13. februar 2025), “I Vassfjellet i Klæbu skal det ha vært sølvgruver, men de forble uoppdagede og uutnyttede.” Gjennom et “hemmelighold” ble eksistensen av gruvene holdt skjult – etter sagnene.
Et annet bidrag i Klæbuposten beskriver fortellingen om «sølvberget» – en bergart som ifølge Ola Ellingsen Bjørklimark lot seg skjære med kniv, og som flere har rapportert å ha lett etter. Han skriver også at som ung skulle han ha funnet en myk, sølvglinsende stein han brukte som fiskesøkke – men senere klarte han aldri å finne stedet igjen
Artikkelen refererer også til John Aas (1989, Klæbu historielag) som dokumenterer flere forsøk på gruvevirksomhet i området. Han skriver:

“Det går også sagn om at det i eldre tider har vært ei sølvgruve i Vassfjellet. Mange har gjennom årene lett etter denne gruva, men uten resultat. Og de som tok ut sølv gjorde det kanskje i hemmelighet”

Undurshaugen skjerp

Dette skjerpet ligger nederst i en skogkledd skråning, vest for en større myr på østsiden av Undurshaugen i Vassfjellet. Det er et lite og ubetydelig skjerp, men det vitner om den omfattende letingen etter malm i området – selv ved svake rustfargede indikasjoner.

Adkomst og lokalisering

Den enkleste veien inn går fra Rødde, langs en traktorvei opp gjennom Svartdalen. Skjerpet ligger lavt i lia, godt skjult blant vegetasjonen og løsmassene.

Struktur og geologi

Det er hugget en ca. 3 meter lang dagskjæring inn i fjellet.
Denne leder inn til en 2 meter lang stoll (kort horisontal gruvegang) med retning 290°.
Omtrent 10 meter sør for hovedskjæringen finnes også et mindre innhugg, ca. 2 meter langt og opptil 1,5 meter høyt.

Bergarten i området består av svært oppsprukket grønnstein, og er delvis rustfarget. Det er observert mindre sulfidmineralisering, hovedsakelig i form av:

Disseminert svovelkis og magnetkis
Stikk og årenett med tynne sulfidtråder

Området er kraftig overdekket av løsmasser, noe som begrenser geologisk innsyn.

Betydning

Forekomsten anses som ubetydelig i bergverksmessig sammenheng. Likevel er den et godt eksempel på de mange små skjerpene i Vassfjellet som ble forsøkt åpnet – ofte kun på bakgrunn av rustfarge i dagen. Det viser hvordan selv små visuelle tegn på sulfidmineraler førte til prøvedrift i søket etter kobber og svovelkis.

Havdal skjerp

Denne mindre forekomsten ligger langs en tursti sør for gården Havdal, i Vassfjellet-området. Den er et godt eksempel på skjerp der man har forsøkt leting etter malm basert på rustfarge og svak mineralisering i grønnsteinsbergartene.

Beliggenhet og utforming

Forekomsten ligger langs nordsiden av en skrent med retning nordøst–sørvest (NØ–SV).
Skrenten er opptil 3 meter høy og består av flattliggende grønnstein.
Langs skrenten er det hugget en 10–12 meter lang dagskjæring.

Geologiske observasjoner

Bergarten er tydelig rustfarget, og inneholder:

Tynne årer med sulfidmineralisering
Svak disseminasjon av svovelkis

Slik mineralisering er typisk for overflatepåvirkede grønnsteiner i Vassfjellet-komplekset. Slike soner har ofte vært gjenstand for skjerping, selv når malminnholdet har vært marginalt.

Malmmengde og synlighet

Den gamle tippen er i dag sterkt overgrodd, og det ble ikke påvist massiv sulfidmineralisering ved overflatestudier.
Forekomsten er dermed av liten økonomisk betydning, men interessant som dokumentasjon på tidligere leteaktivitet i området.

Knullen

Langs Axelveien, en tursti som går sørover fra gården Havdal, finnes et lite, men geologisk interessant skjerp. Dette er et typisk eksempel på tidligere leting etter sulfidmalm i Vassfjellet-området, der selv svake mineraliseringer har blitt undersøkt gjennom mindre sprengningsarbeid.

Beliggenhet og struktur

Adkomst: Enklest via Axelveien, en merket tursti opp fra Havdal.
I en vestvendt skråning er det sprengt ut en halvsirkelformet skjæring, ca. 2 meter høy og 2,5 meter dyp.

Berggrunn og mineralisering

Skjæringen eksponerer to ulike bergarter:

Silisifisert grønnstein, som enkelte steder kan ligne på felsisk metavulkanitt.
Nederst i skjæringen: middelskornet metadoleritt, noe omvandlet.

Begge bergartene er:

Tydelig rustfarget, noe som tyder på overflateoksidasjon av sulfider.
Svakt mineralisert med svovelkis, hovedsakelig som disseminerte korn.

Betydning

Forekomsten er mindre og ikke økonomisk drivverdig, men er et eksempel på hvordan ulike geologiske enheter i ofiolittkomplekset er blitt undersøkt i forbindelse med tidligere skjerping og letearbeid.

Brannhaugen skjerp

Dette lille skjerpet ligger i bunnen av en østvendt brattskrent, sør for Brannhaugmyra på Vassfjellet. Det er gjort mindre sprengning, med en utsprengt nisje som måler ca. 3–4 meter langs strøket og 0,4 meter på tvers. Strøket har en orientering på omtrent NNØ–SSV.

Berggrunnen består av rustfarget, mørk grønn grønnstein som er kloritt-omvandlet – et tegn på hydrotermal påvirkning. Det er observert kun svak disseminasjon av svovelkis, og ingen massiv malmføring. Forekomsten er derfor av ubetydelig økonomisk verdi, men viser hvordan mindre rustsoner i Vassfjellet har blitt undersøkt gjennom lokal skjerping.

Bjørnholet skjerp

Skjerpet ligger i tett granskog, like sør for en kraftlinje i sørøstskråningen av Svartåsen i Vassfjellet-området. Det består av et 2,5 meter dypt og 2,5 meter bredt innhugg i grønnstein. Stollen er vannfylt, men synlig høyde over vannspeilet er opptil 1,8 meter.

Sulfidmineraliseringen består av linser med disseminert til semi-massiv svovelkis, i en kvartsrik matriks i grønnsteinen. Dette indikerer moderat hydrotermal aktivitet, men omfanget av mineraliseringen er begrenset, og forekomsten regnes som liten og forsøksvis undersøkt.

Skjerpet omtales ofte lokalt som Bjønnholet.

Blakkmyra skjerp

Denne forekomsten ligger rett nord for Blakkmyra, langs sørveggen av en øst–vest-orientert skrent som varierer i høyde fra 1 til 4 meter. I skrenten finnes en 10–45 cm mektig sone med finkornet, massiv svovelkis (vasskis), som kan følges i ca. 30 meter mot nordøst. Sonen har en strøkretning på 235° og et fall på 25° mot nordvest. Mot sørvest er den overdekket.

Geofysiske målinger (EM31) viser at sonen:

Har begrenset utstrekning mot sørvest
Fortsetter minst 50 meter mot nordøst, men med svakere elektrisk ledningsevne

Bergarten under malmsonen er fin- til middelskornet grønnskifer med kvartslinser, mens svært forvitret grønnskifer ligger over.

Tippene er i dag sterkt overgrodde, og utgjør totalt rundt 200 m³. To mindre hauger på ca. 10–15 m³ inneholder tydelig utsortert materiale, trolig fra manuell prøvedrift.

Brannberget skjerp

Forekomsten ligger nær en tursti vest for Lodda/Loddbekken, og består av en liten, halvringformet tunnel sprengt inn i bunnen av en 4 meter høy østvendt skrent. Det er to åpninger, med en avstand på ca. 5 meter mellom dem:

Sørlig åpning: opptil 2 meter bred og 1,5 meter høy
Nordlig åpning: mye mindre

Stollen er anlagt i en rustfarget sone i silisifisert metagabbro, en omvandlet mafisk bergart.

Sulfidmineralisering består av:

Disseminert svovelkis
Aggregater av svovelkis, samt mindre mengder kobberkis

En analysert prøve fra stedet viser 0,2 % kobber, noe som indikerer at kobberinnholdet er lavt, men påviselig.

Denne forekomsten er et eksempel på hvordan også små, rustfargede soner i metagabbro har blitt undersøkt for sulfidførende mineraler i Vassfjellet-området.

Omtales ofte lokalt som Brandberget.

Loddgarden skjerp

Påvist men mangler informasjon om skjerpet

Skjæringstad skjerp

Denne forekomsten ble opprinnelig befart i 1944 av bergingeniør H.H. Smith (Smith, 1944). Den bestod av to mindre Ø–V-orienterte stoller, anlagt 5 meter ovenfor hverandre i en skråning. Mineraliseringene ble da beskrevet som:

Magnetkis med tynne striper av svovelkis
Vertikalt anlagt i mørk, bituminøs skifer, nær kontakten mot gabbro

I senere år (2020) antas forekomsten å være nedbygd i et større dagbrudd anlagt for pukkdrift, som nå er avsluttet.

Nåværende geologisk situasjon

Koordinatpunktet for forekomsten ligger i bunnen av dagbruddet, der det er blottet en minst 2 meter mektig sone med finkornet, massiv svovelkis (vasskis).
Denne sonen har strøkretning N–S, med bratt fall mot vest.
I østveggen av bruddet er det blottet fin- til middelskornet grønnstein og metadoleritt.
En prøve ble tatt fra en stor blokk like sør for bruddkanten.

Denne forekomsten viser hvordan flere eldre gruvearbeider i Vassfjellet-området senere har blitt påvirket – og i enkelte tilfeller tilintetgjort – av moderne masseuttak som pukkproduksjon. Den dokumenterte vasskis-sonen antyder tidligere økonomisk interesse, men området er nå i praksis et etterlatt brudd.

Kvål synk

Denne forekomsten ligger 5 meter vest for Kvålsbekken, i bunnen av en dalskråning. Den nås via en gjengrodd gruvevei som kan følges i omtrent 300 meter opp fra veien til Flålykkja.

Forekomsten består av en vannfylt synk med en dybde på mer enn 5 meter. Synkens sidevegger måler ca. 5 × 6 meter. Det ble ifølge historiske kilder drevet på to synker i 1891, men den ene er nå gjenfylt. Sør for den aktive synken finnes et relativt flatt område, som i stor grad består av gjengrodd tippmateriale.

Geologi og malm

Vestveggen i synken (2 meter høy) består av finkornet, mørk grønnstein
Sulfidsonen er ikke synlig i dag, men tippmaterialet viser tydelige spor av:
- Båndet, svært finkornet til finkornet massiv svovelkis
- Typisk vasskis, som indikerer tidligere drift på en sulfidlinse

Det er mulig at denne forekomsten representerer en sørlig fortsettelse av vasskissonen ved Skjerdingstad, som ligger ca. 800 meter nordnordvest.

Ordbok

Gruvedrift og bergverk

Begrep	Forklaring
Gruve	Et sted hvor det har foregått utvinning av malm/mineraler over tid, gjerne med flere sjakter, stoller og produksjon.
Skjerp	Et mindre prøveuttak i berggrunnen for å undersøke om det finnes drivverdig malm. Ofte gravd eller sprengt manuelt.
Synk	Loddrett eller sterkt hellende gruvesjakt nedover i fjellet, brukt for å komme til malm på dypet.
Stoll	Vannrett eller svakt hellende gruvegang inn i fjellet. Ofte brukt for drenering eller tilgang til malm.
Dagbrudd	Åpen gruve i dagen, ofte for stein, pukk eller malm.
Tipp / Tippmateriale	Stein- og avfallsmasser som er lagt utenfor gruva under drift. Ofte viktige for å analysere tidligere uttak.
Dagskjæring	Overflateinngrep i berg, vanligvis horisontalt eller svakt skrått – som stoll eller prøvetaking.
Prøvedrift / skjerping	Kortvarig, ofte manuell drift for å teste en forekomst. Ikke fullverdig gruvevirksomhet.
Ledningsevne (geofysikk)	Elektrisk måling av bergarter – brukes til å påvise malm (f.eks. svovelkis gir høy ledningsevne).

Geologi og berggrunn

Begrep	Forklaring
Grønnstein / grønnskifer	Omvandlet vulkansk bergart med grønnaktig farge. Vanlig i ofiolittkomplekser.
Metadoleritt	Omvandlet doleritt (mafisk gangbergart) – dannet ved kontakt med varme og trykk.
Silisifisert	Bergart som er gjennomtrengt av silika (SiO₂) – ofte hardere og lysere.
Ofiolitt	Fragment av gammel havbunnsskorpe presset opp på kontinentet – består av gabbro, grønnstein og skifer.
Kontaktsoner	Området mellom to ulike bergarter, hvor mineralisering ofte skjer pga. varme og væskeutveksling.
Båndet struktur	Malm eller bergart med synlig lagdeling – vanlig i vasskis og skifermineralisering.
Hydrotermal omvandling	Kjemisk endring i bergarter grunnet sirkulerende, varme væsker – skaper ofte kloritt, kvarts og sulfider.
Kloritt	Grønt mineral dannet ved omvandling, typisk i grønnstein og skifer.
Kvartsrik matriks	Bergmasse dominert av kvarts, ofte som bærer av sulfidmineraler.

Mineraler og malmtyper

Begrep	Forklaring
Svovelkis (FeS₂)	Vanligste sulfidmineralet. Gyllen farge, høy ledningsevne. Kalles «pyritt» på engelsk.
Kobberkis (CuFeS₂)	Kobberholdig sulfid. Metallisk, gulgrønn overflate. Viktig kobbermalm.
Magnetkis (Fe₇S₈)	Mørkt jern-sulfid. Kan være magnetisk. Omtales også som "pyrrhotitt".
Vasskis	Norsk betegnelse på svært finkornet, massiv svovelkis – ofte med høy ledningsevne.
Disseminasjon	Malmmineraler spredt som små korn i vertsbergarten. Svak eller ujevn fordeling.
Semi-massiv	Malm der mineralene utgjør en betydelig del, men ikke hele bergarten – mellomform mellom massiv og spredt.
Aggregerte mineraler	Sammenvoksede korn eller klumper av mineraler.

Retning og struktur

Begrep	Forklaring
Strøk (strike)	Retningen en geologisk struktur (f.eks. lag eller sprekk) følger horisontalt (i grader).
Fall (dip)	Vinkelen en struktur heller nedover i forhold til horisontalplanet.
Mektighet	Tykkelsen (vertikalt) på en malmsone eller geologisk enhet.
NNØ–SSV / N–S	Kompassretninger på strukturer (f.eks. stoller, sprekker, malmbånd).