Heimdal Vassverk

Visjonen om Heimdal Vassverk

På slutten av 1940-tallet vokste behovet for en stabil vannforsyning i Heimdal-området sør for Trondheim. For å løse dette gikk Tiller og Leinstrand kommuner sammen om å etablere Heimdal Vassverk. I 1947 søkte ingeniør Tormod Moxness, som hadde tegnet og utarbeidet planene på vegne av vassverket, om tillatelse til å sikre nødvendige rettigheter i Svarttjernvassdraget med eksporpriering. Å ekspropriere betyr at staten eller en kommune kan ta privat eiendom i bruk til et formål som er til nytte for samfunnet, selv om eieren ikke ønsker å selge. Til tross for ekspropriering er imidlertid den som søker rett om dette erstatningspliktig ovenfor grunneieren. Kostandsoverslaget for det internasjonale vassverket var anslått til 500.000 og skulle forsyne Tiller kommune samt deler av Leinstrand Kommune, primært den delen som faktisk var en del av Heimdal. Det "moderne" vassverket skal forsyne 10.000 mennesker. Det var først uklart hvem som skulle dekke kostnadene ved utbyggingen. Kommunene sto for mesteparten av kostanden, og ville bli dekt av lån. Norges Brannkasse var positive, da det på dette tidspunktet ikke var tilgang på slokkevann i Heimdalsområdet.

Planen til Vassverket innebar blant annet å kunne demme opp Svarttjern og Damtjern som skulle utgjøre den nye vannforsyningen. Det ble videre også søkt om rett til å bygge inntaksbasseng i Damtjernbekken ved Sjølaåsen, samt overta vannverksrettighetene fra Sjøla vannverk. Det måtte bygges ledninger fra Damtjernbekken til Svartvatn, og videre en hovedledning fra Svarttjern til Breidablikk skole. For å sikre stabil vanntilførsel måtte det også etableres nødvendige grenledninger. Tiller Kommune hadde allerede en stund jobbet med å forberede utbyggingen, og allerede gått til innkjøp av rør og materiell.

Kommunens saksbehandling

I August 1947 ble det holdt et interkommunalt formannskapsmøte i Tiller Kommunelokale hvor saken ble lagt frem og inngående drøftet. Leder for møtet ble valgt Ordfører Kregnes som representerte Tiller Kommune. Interessen for å realisere planene var stor, og det ble enstemmig vedtatt at man skulle gå videre. Samtidig ble det etablert en egen komite som skulle ha ansvar for å utarbeide statutter for det nye vassverket. Statutter betyr grunnleggende regler eller vedtekter som bestemmer hvordan en organisasjon, forening eller et selskap skal styres og drives. Komiteen besto av Lensmann Asphaug, Varaordfører Thonstad (tiller), overrettssaksfører Brage Leinum (Leinstrand) og entreprenør Anders Aali fra Leinstrand.

Planene ble offentliggjort i kunngjøring om planer for Heimdal Vassverk i avisen Nidaros 5 Mars 1948. Dokumentene som beskrev dette prosjektet ble lagt ut til offentlig ettersyn på lensmannskontoret i Tiller. Eventuelle innvendinger måtte sendes til Hovedstyret for Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet innen 31. mars 1948.

Det første ekspropriasjonsskjønnet

Den 1. september 1948 ble det derfor holdt ekspropriasjonsskjønn. Det startet med en synfaring gjennom de skog- og myrlendte områdene ved Damtjern og Svarttjern. Planen var å regulere Damtjern slik at vannstanden kunne heves med opptil 4 meter og senkes med 3,5 meter i forhold til normalstand. Svarttjern skulle heves med 3 meter og senkes med 2,5 meter.

Skjønnet ble administrert av dommerfullmektig Folkvor, sammen med skjønnsmenn fra Tiller, avdelingssjef Vindspol, gårdbruker E. Landrø, gårdbruker A. Flekkstad og Anders Storset. På vegne av Heimdal Vassverk deltok formannen lensmann Asphaug og herredskasserer Halvorsen. Fra Skjøla Vassverk møtte formann Johan Kvenild med advokat Borgersen. Blant grunneierne og de berørte møtte flere fra Tiller, Klæbu og Melhus, deriblant Jakob Jakobsen fra Melhus, Sven Gjesmo fra Tiller, Sivert Sjølbakken fra Klæbu, og Eskil Nideng fra Klæbu. Også Ingolf Kattmo og den 90 år gamle John Nordtiller var til stede. Nordtiller vakte oppsikt ved å følge hele den krevende synfaringen til tross for sin høye alder.

Selve skjønnsforretningen dreide seg i hovedsak om fastsettelse av erstatning til grunneierne for de rettigheter som ble overtatt av vassverket. Et viktig diskusjonspunkt gjaldt retten til vannuttak fra hovedledningen. Her ble det uttrykt meninger om at saken helst burde løses ved minnelige ordninger, slik at grunneierne fikk trygghet for egen vannforsyning.

Selv om planene om Heimdal Vassverk hadde bred støtte, var ikke alle berørte enige i gjennomføringen. Ekspropriasjonsskjønnet i september 1948 viste tydelig at det fantes uenigheter mellom vassverket og grunneierne. Mange grunneiere i Tiller, Klæbu og Melhus var skeptiske til at vannstanden i Damtjern og Svarttjern skulle reguleres så kraftig. Bekymringene dreide seg både om konsekvensene for naturen, skogen og myrene, og om tap av rettigheter til jakt, fiske og bruk av vannet. Et annet viktig uenighetspunkt gjaldt retten til vannuttak fra hovedledningen. Flere grunneiere fryktet at de selv ville stå uten sikker tilgang til vann dersom alt ble kontrollert av det nye vassverket. Under skjønnet ble det derfor påpekt at dette måtte løses på en måte som ivaretok både fellesskapets og grunneiernes behov. Avisene rapporterte at det ble uttrykt ønske om å komme fram til minnelige ordninger, slik at konflikten ikke ble mer omfattende enn nødvendig.

Utfallet av ekspropriasjonsskjønnet ble at Damtjern måtte frafalle, motstanden var stor og gruneierenes rettigheter veide forran kravet i denne omgang. Intill videre ble det enighet om at ikke man kunne gå videre med planen om Damtjern på dette tidspunktet. Imidlertid ble det bestemt at Vassverket som en midlertidig løsning skulle etablere et inntak for vann 700 meter nedenfor damtjern.

Nedre damtjern

Grunnet at man ikke fikk tillatelse til å gjøre noe med Damtjern på dette tidspunktet, måtte man som nevnt heller bygge et en mindre oppsamlings og inntaksdam omlag 700 meter nord for damtjern som følger Damtjernbekken som kunne fange opp avrenningen fra bekken. Denne fikk navnet Nedre Damtjern som ble offisielt åpnet 20 April 1959. Navnet ble imidlertid aldri tatt med på offentlige godkjente stedsnavnslister eller kart.

Nedre Damtjern, som ligger vesentlig høyere opp i terrenget en Svarttjern, vil uproblematisk fortsatt kunne tilføre Svarttjern vann dersom vannet føres i rør og skal magasinere omlag 25 tusen kubikkmeter med vann. Av hensyn til skogsområdet ble det ikke vannstanden hevet stort den første tiden da man er i prosess med å flytte vegetasjon og komme til enighet med grundeiere.

Damanlegget raste ut i 1961 og det ble da bygget ny betongdam like ovenfor den gamle. Den nye dammen står der den dag i dag, omlag 500 meter rett vest for Vassfjellkapellet.

Svarttjern

Dronefoto av Svarttjern 2025 - Roger Johannesen.

Som en konsekvens at man ikke fikk demme opp damtjern, og ikke kunne legge vannintaket i tjernet fikk Svarttjern en desto viktigere rolle som samle- og fordelingsbasseng men ogs hovedbasseng. Grunnet at behoved for tilgang til vann varierer i løpet av døgnet, og samtdidig en elv har en varierende leveranse, med begrenset kapasitet kunne Svarttjern da altså utjevne dette forbruket, forutsatt at forsyningen til Svarttjern var tilstrekkelig til å dekke forbruket.

Svarttjern er en 8,2 m høy betong gravitasjonsdam i Nidelvvassdraget. Den ligger på 290 meters høyde over havet og har typisk et areale på 9800 kvadratmeter. Svarttjern var før det ble hevet med 3 meter og senket med 2,5 meter et relativt grunt tjern og myrområde med et areal på omlag 3800 kvadratmeter om man studerer eldre kart.

Vedtak om fjerning

Svarttjern er vedtatt nedlagt gjennom et vedtak i formannskapet i Trondheim kommune 7. april 2021. Saken er videre behandlet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som har konkludert med at tiltaket ikke krever konsesjon etter vannressursloven § 8. Når dammen fjernes, skal vassdraget og området så langt som mulig tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Trondheim kommune, som eier dammen, har vurdert konsekvensene av et eventuelt dambrudd. Vurderingen viser at dammen ligger oppstrøms et omfattende kvikkleireområde, og et brudd vil kunne føre til ekstrem vannføring gjennom Kvetabekken. Bekken krysser flere kvikkleiresoner, og en slik situasjon kan gi alvorlig erosjon og utglidning, med potensielle skader på omkring 100 boenheter og Tillerbruvegen.

Å sikre dammen på forsvarlig måte vil medføre betydelige kostnader for kommunen, både ved etablering og gjennom fremtidig tilsyn og vedlikehold. Trondheim kommune har vurdert at dammen ikke har bruks- eller kulturhistorisk verdi som kan rettferdiggjøre ressursbruken for videre forvaltning. NVE har sendt saken på høring til Trondheim kommune, Trøndelag fylkeskommune og Statsforvalteren i Trøndelag. Statsforvalteren ser positivt på at området vil bli tilbakeført til en mer naturlig tilstand, og at et våtmarksområde vil gjenskapes. NVE har selv vurdert hvordan nedleggingen vil påvirke damsikkerhet, hydrologi, biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner, og konkluderer med at allmenne interesser knyttet til biologisk mangfold og friluftsliv ikke blir berørt av at dammen fjernes.

Vassverkets glansdager

I en periode gikk det så det suste.

I September 1965 var den årligegrunnavgiften på 80,- pr leilighet. I Tilegg kom 25,- for vannklosett, og 25,- for bad eller dusj. Etter måler skulle det betales 40 øre pr kubikkmeter vann som ble levert.

Til tross for at man ikke hadde fått bygget ut slik man ønsket, så var det alikevel dekkende. Planene for utbyggingen, man ikke hadde fått realisert var dimensjonert for vesentlig større forbruk en dagens. Det man hadde oppnådd nå, gjorde at man hadde nok vann, iallefall i dag og i morgen. Men det kom til et punkt hvor fortiden innhentet de.

Heimdal i ekspansjon og kravet om kapasitet

Men dagens løsning var det langt fra en holdbar løsning over tid. Med begrenset forsyning, hvor man måtte bassere seg på elvenedløpet fra Damtjern, og det begrensede nedbørsfelt så gikk man i stormskritt mot negativ vannbalanse. Behovet Heimdal var i sterk ekspansjon, og tilsiget til nedre damtjern var ikke så godt man kunne håpet på. Vassverket varsgo og i 1959 måtte man på nytt begynne å lete etter løsninger. I praksis hadde de to potensielle løsninger, enten så måtte de få til en løsning med grunneierene i forhold til Damtjern, eller så var det andre alternativet å danne en helt ny, større dam plassert i et område med større nedbørsfelt, noe som i seg selv også lunne få følger for eksisterende vegetasjon, dessuten var det langt mer kostbart. Bakdelen, var at å satse på Damtjernet krevde at man måtte forholde seg til fem forskjellige grunneiere med deres krav, men å satse på en hny vannkilde ville være formelt lettere å gjennomføre.

Styret og overstyret i Heimdal Vassverk valgte til til tross for å gjenoprette dialogen med grunneierene på Damtjernet, eller "Øvre damtjern" de pleide å omtale det etter ideen om nedre damtjern, som til tross måtte bygges i begrenset grad uansett hva man gikk for.

Det andre ekspropriasjonsskjønnet

På styremøtet i Heimdal Vasslverk 19 Juni 1959 bestemte man seg for å engasjere juridisk bistand i forbindelse med ekspropiasjonen av, man engasjerte også en egen konsulent som skulle se på de tekniske aspektene. Nå hadde man allerede tapt en runde mot grunneierene i Damtjern området, og man måtte sørge for at man ikke hadde løse tråder. Det var mange ubesvarte utfordringer, ikke minst på grunn av tømmerdriften i området. Vassverket hadde i budsjettsperioden 1959-1960 ført opp 300.000 som skulle dekke unnavståelser. Ordet "unnavståelser" er et eldre juridisk/budsjettmessig uttrykk, og det viser til kostnader knyttet til erstatning ved ekspropriasjon, avståelse av grunn eller rettigheter. Med andre ord, de 300.000 kronene var satt av for å kompensere bønder, skogeiere eller andre som måtte gi fra seg jord eller bruksrett når vassverket skulle bygge eller sikre vannforsyning.

En ny runde med ekspropriasjonsskjønn startet 18 man tok seg god tid, og satte også av 19 September 1959, denne gangen ledet av dommerfullmektig frk. Fossen ved Midt-trøndelags sorenskriveri. Skjønnsmenne som var berørt var gårdsbrukerne Olav Vasseljen (Malvik), Egil Ronmundsli (Strinda), målersjef Arnulf Gjervan (Malvik) og avdelingsingeniør Ottar Suul (Trondheim).

Denne gang kom man omsider enig om et frivillig skjønn. For arealet forbundet med Damtjern ble det utbetlat 54.125,- som skulle fordeles på tre grunneiere alene, og man skulle gå i gang med utbyggingen på Damtjern så raskt snøen forsvant. Man kunne omsider regulere damtjernet med 7,5 meter, noe som ville gi en magasinnering på omlag 300 tusen kubikkmeter med dispoibelt vann. Ekspropirasjonen fikk imidlertid store følger for, ikke bare for det området som skulle berøres av at tjernet ble utvidet, det påvirket også nedbørsfeltet, og gjorde at store områder ble regulert av vassverket, noe som eksempelvis fikk mye å si i forhold til hyttebygging i området. Kostnadsrammen var satt til 40.000,- hvorav Leinstrand kommunestyre sto for 20.000,-.

Som en avalstende løsning frem til anlegget ble ferdig ble det lagt en overføringsledning fra Damfjellbekken til Svarttjern. Ledningen ble lagt høyt opp for å gi bedre vanntrykk.

Damtjern

Damtjern på Vassfjellet 25 Juni 2023.

27 Mai 1961 kunne man i Adresseavisen lese at Heimdal Vassverk ønsket anbud på oppføring av betongdam ved Damtjern i Vassfjellet. Nødvendige materialer er allerede oppkjørt og lagerskur med hvilebod er oppsatt og klart til bruj. Interesenter kunne hente tegning av dammen, ved å henvende seg til Vassverkets kontorer på Heimdal. Anbudsfristen ble satt til 20 Juni 1961, og det ble stilt som krav at arbeidet skulle være ferdigstillt innen 1 Oktober 1961. Utbyggingen er forventet å skulle kunne dekke behovet ofr utvikling, i 4-5 år fremover.

Dronefoto av Damtjern 2025 - Roger Johannesen.

På sensommeren 1961 var demningen ferdig. Det ble bygget som en eltdam, en type demning der ventilkammeret spiller en sentral rolle både teknisk og i utformingen. Ventilkammeret er et rom som ligger inne i selve demningen og derfor finnes det en dør inn i demningen, og her finnes to bunnrør med ventiler. Bunnrørene ligger lavt, nær bunnen av magasinet et stykke ut, og leder vannet gjennom demningen. Ved hjelp av ventilene kan vannstrømmen reguleres nøyaktig, enten det er snakk om tapping til vannforsyning som her, kraftproduksjon eller for å slippe vann ut ved høy vannstand. Hele ventilkammeret er utformet med en karakteristisk teltlignende konstruksjon som både fordeler vanntrykket og gir bygget en særpreget fasong. Det er nettopp dette som har gitt opphav til betegnelsen teltdam.

Selve demningen er omtrent fem meter høy og ligger på en kotehøyde på 346 meter over havet, som betyr at vannspeilet i magasinet når dette nivået når det er fullt. På toppen av dammen ligger kronen, altså den øverste flaten man kan gå eller på, og damtjern har en kronelengden rundt 40 meter. Magasinet har (fullt) en kapasitet på ca 100 000 kubikkmeter, altså 100 millioner liter vann. Overflatearealet er 58.000m2.

Heimdal vassverk inn i historiebøkene

Trondheim, som på dette tidspunktet nettopp hadde fått koblet på Jonsvannet, hadde rikelig med overproduksjon. Og store deler av utbygningsaktiviteten på Heimdal var praktisk talt stoppet opp. Nye bedrifter, og boligere fikk sine søknader om tilkobling avslått, det var regelrett ikke kapasitet til flere. Situasjonen var så dårlig at også de eksisterende kundene opplevde frafall, strenge instrukser om rasjonering av vann. Og det skulle også få følger for evnen til å slukke brann i mangel av slukkevann. Marginene var små og fikk man nå en periode med lite regn, ville det kune få fatale følger.

Innlegg i avisen fra Trondheim Kommune etter at de tok over ansvaret for utfordringene på Heimdal.

Natt til 6 September 1965 brøt det ut brann i uthuset tilhørende villaen til Karl Dalsaune på Trøhaugen ved Ringvålveien. Alarmen gikk i 2-tiden på natten og brannmanskaper både fra Heimdal og hovedbrannstasjonen rykket ut og var på brannstedet etter en knapp halvtime. Brannslukkingen av problematisk og man kunne bare få så vidt litt vann fra en vannkum like ved. I hovedsak hadde man den kapasiteten man hadde itankbilen til å hjelpe seg med, noe som til alt hell og med litt hell med vindretningen så vidt var tilstrekkelig til å forhindre en spredning til villaen. Tankbilen måtte så kjøre de tre kilometrene for å få mulighet til etterfylling. Man mener brannen ville kunne vært slukket før den utviklet seg dersom det hadde vært nok trykk i kranene. Beboerene påpekte at på dagtid er det ikke noe vann å få i springen, men på natten er det så vidt man kan få litt drikkevann. Trykket var noe bedre på gårdene nedenfor Trøhaugen, men her hadde de imidlertid ikke kobling for brannslanger. Hendelsen var også et eksempel på at kommunene ikke ivaretok sitt ansvar som tilgang på slokkevann. Eieren av villaen og hans to leietakere kom uskadd fra brannen.

Det var åpenbart at Heimdal Vassverk ikke lenger hadde hverken ressurser eller kapasitet alene til å finne en løsning på vannmangelen og byingeniørens folk ble dratt inn i saken. Trondheim Kommune overtart raskt ansvaret for Heimdal Vassverk, som nå etter sammenslåingen mellom Tiller og Trondheim Kommune 1. januar 1964 gjorde det mer natturlig at kommunen selv tokk over ansvaret. De konkluderer med at det eneste rette var å få lagt en supplerende, vannledning, som var godt dimensjonert fra Leirsjøen, det vil si to 12 tommers rør hvor en var løpsledning og den andre vannledning. Strekket var 2500 meter, og forutenom et stykke på 300 meter med løpende fjellgrøft ble den gravd ned i bløt myr, noe som skapte en del utfordringer. I tilegg måtte vannledningen legges under Leirsjøbekken, som førte til at også denne måtte midlertidig legges om. Tilførselen skulle understøttess av en pumpestasjon og et høydebasseng som ble bygget ved Sørumsåsen. Planen var å videre bygge dette om til et trykkbasseng senere. Vannledningen til Leirsjøen ble til tross for vinter og tidvis utfordrende forhold deretter fortsatt planlagt ferdig innen utgangen av 1965. Den 19 November 1965 kunne Overingeniør Hans Sørum fortelle at så langt er de ferdig med omlag 800 meter. Et omfattende arbeidslag bestående av fire store gravemaskiner og flere belteskovler. Man lå i rute til å bli ferdig til Jul. Anlegget hadde en kostandsramme på over 2 millioner kroner, og ville sikre heimdalingene i en god stund fremover. Tanken var først og fremst at industrien skulle fortsette å bruke vannet fra Vassfjellet, men at både kapasitet og kvaliteten på drikkevannet ville komme familiene til gode ved å prioritere vannet fra Leirsjøen.

1993 ble Leirsjøen offisielt reservevannkilde til Jonsvatnet og primært kom alt vann fra Jonsvannet. Fra 216 ble imidlertid Leirsjøen frigitt til friluftsformål, da det ble erstattet av Benna, som fungerer som både reserve og vannforsyningskilde til Trondheim Kommune. Gjennom sin sammenslåing gjennom METRO vann (Melhus-Trondheim) fungerer Jonsvannet og Benna som reserver for hverandres kommuner