Steinbruvann
Steinbruvannet er et idyllisk, kunstig innsjø i bydel Grorud i Oslo, og et populært utfartssted for både turgåere, fiskere og barnefamilier. Det er også store tradisjoner med isskjæring i insjøen. Vannet ligger omkranset av Lillomarka og er lett tilgjengelig fra nærliggende boligområder som Romsås, Grorud og Ammerud.
Med et overflateareal på omtrent 110 dekar og et estimert vannvolum på rundt 500 000 kubikkmeter, inngår Steinbruvannet i Alnavassdraget. Det får tilsig blant annet fra Bleiktjern, Lusevasan og Romstjern via bekker og avrenning fra nedbør og overflatevann, og vannet drenerer videre sørover gjennom badedammen og Alna. Når Alna møter Fossumbekken får det tillsig fra blant annet Svarttjern. Vannet har trolig blitt demmet opp flere ganger.
Oppdemningene
Gjennom historien har Steinbruvannet blitt demmet opp tre ganger, i 1795, 1875 og 1935, for å tjene ulike formål. Hver oppdemming hevet vannstanden, endret naturen rundt innsjøen og påvirket bruken av vannet, enten det var til industri, drikkevann eller friluftsliv. Nedenfor følger en gjennomgang av de tre historiske oppdemningene av Steinbruvannet, én for hvert årstall.
Oppdemningen 1795: Første oppdemming.
Den første kjente oppdemmingen av Steinbruvannet skjedde mot slutten av 1700-tallet, rundt år 1795. På denne tiden besto Steinbruvannet opprinnelig av to mindre vannskiller adskilt av en naturlig “steinbru” – et grunt sund med steiner som man etter sigende kunne hoppe tørrskodd over. I 1795 ble det bygd en enkel demning for å heve vannstanden, slik at de to vannene fløt sammen til ett. Denne første dammen ble sannsynligvis konstruert i jord og stein ved utløpet, og innskriften “Monsen 1795” som finnes hugget inn i en stein ved demningen tyder på at en person ved navn Monsen sto i spissen for arbeidet. Lokalhistorikere antar at det kan ha vært en Monsen fra Nedre Grorud-gården eller Erik Monsen fra Nordtvet som tok initiativet til dambyggingen.
Oppdemmingen i 1795 hevet vannet nok til å sette den naturlige steinbrua under vann. Dermed forsvant den opprinnelige “steinbroen” som har gitt innsjøen navnet Steinbruvann (eller Stenbrovand som det står på et kart fra 1757). Vannet beholdt imidlertid navnet, selv om brua ble borte under overflaten. Formålet med den første oppdemmingen var trolig å sikre jevnere vannføring nedover Alna-vassdraget til møller og sager i Groruddalen. På 1700-tallet var det vanlig å regulere skogsvann i Oslomarka som magasiner for oppgangssager (vannsagdrevne sagbruk) og kverner, og Steinbruvannet var intet unntak. Allerede fra 1760-årene fantes det kvernbruk langs Alna, og ved å heve Steinbruvannet fikk man bedre vanntilførsel gjennom tørre perioder. Konsekvensen av 1795-oppdemmingen var altså en større sammenhengende innsjø og mer stabil vannføring, noe som kom datidens lokale industri og jordbruk til gode. Samtidig ble landskapet endret ved at vadestedet over vannet forsvant, men på den tiden var dette en akseptabel pris å betale for nytten man fikk.
Oppdemningen 1875: Oppdemming for industriens behov.
På 1800-tallet gikk Groruddalen inn i industrialderen, og Steinbruvannet fikk på nytt en rolle i å forsyne vannkraft og vann til fabrikkene. En viktig forutsetning for neste oppdemming var at den gamle Bergensveien – hovedveien fra Christiania (Oslo) til Bergen – gikk rett forbi Steinbruvannet. Bergensveien, som var anlagt like før 1800, fulgte en trase over Bjøråsen nord for vannet og videre over steinbrua i sundet. Veien fungerte nærmest som en demning i seg selv. I 1873 ble imidlertid denne veistrekningen nedlagt og erstattet av en ny vei lenger unna vannet. Dermed lå alt til rette for at Steinbruvannet kunne heves ytterligere uten å oversvømme en trafikkert vei.
Rester av den gamle steinmurte veibrua (Den Bergenske Kongevei) over Steinbruvann. Veien ble anlagt på 1790-tallet og lå delvis der vannflaten er i dag. Etter oppdemmingen i 1875 havnet veien under vann.
I 1875 ble Steinbruvannet demmet opp på ny. Vannspeilet ble hevet slik at deler av den gamle Bergensveien ble lagt under vann. Spesielt den steinlagte veifyllingen (steinbrua) over sundet i nord forsvant nå helt under vannflaten, noe som først ble mulig etter at veien var stengt for trafikk. Innskriften “1875” på Steinbruvann-dammen vitner om denne utvidelsen. Hvor mye høyere vannet ble i 1875 er ikke nøyaktig dokumentert, men man kan i dag se rester av steinsettingen fra den gamle veien ligge noen desimeter under normal vannstand. Oppdemmingen ble gjennomført ved at den eksisterende demningen fra 1795 trolig ble forsterket og bygd høyere. Dette arbeidet kan ha involvert gråstein og tømmerkonstruksjoner, og muligens et enklere overløp for å kontrollere vannstanden.
Hensikten med 1875-oppdemmingen var å støtte den voksende industrien på Grorud. I nærheten, ved Alnaelva, lå Grorud Tekstilfabrikk (ullvarefabrikken), som trengte stabil vanntilførsel året gjennom. Ved å øke magasinkapasiteten i Steinbruvannet kunne fabrikken dra nytte av jevnere vannføring til drift av turbiner og til produksjonsformål. Kildene beskriver at vannstandshevingen i 1875 skjedde “til glede for ullvarefabrikken”, altså med industriens behov i tankene. Oppdemmingen fikk også den bieffekten at Steinbruvannet ble et noe større vannareal, hvilket gjorde innsjøen enda mer attraktiv som utfartssted om sommeren. På slutten av 1800-tallet var det ikke uvanlig at lokalbefolkningen tok seg en dukkert her på varme dager, siden vannet fortsatt var fritt tilgjengelig. Samtidig ble isen på Steinbruvannet om vinteren en ressurs – det foregikk en del isskjæring for å hente naturis til bruk i byen før kjøleteknologien tok over. Alt i alt førte 1875-oppdemmingen til økt nytte for industrien og begrensede ulemper for lokalbefolkningen, da veien allerede var omlagt og friluftslivet kunne fortsette rundt et noe større vann.
Oppdemmingen 1935: Innsjøen blir drikkevannskilde.
Ut på 1900-tallet vokste befolkningen i Groruddalen raskt, og behovet for rent drikkevann meldte seg for alvor. Ved midten av 1930-årene hadde daværende Aker kommune (som Grorud tilhørte) for lengst vokst fra den lille vanntjenen Svarttjern på Romsåsskogen, som i 35 år hadde forsynt området med vannalnaelva.blogspot.com. Valget falt derfor på Steinbruvannet som ny drikkevannskilde. I 1935 kom Vannverket på banen og besluttet å regulere Steinbruvannet til dette formålet. Planen innebar å bygge en solid dam ved sørenden av innsjøen, heve vannspeilet betraktelig og koble vannet inn på byens ledningsnett. Lokalbefolkningen – særlig ungdommen – protesterte heftig mot å miste sitt kjære badevann. Steinbruvannet hadde i generasjoner vært et friområde for svømming og fiske, og motstanden mot å gjøre vannet utilgjengelig var storyumpu.com. Til tross for protestene ble oppdemmingen gjennomført; hensynet til trygg drikkevannsforsyning veide tyngre i myndighetenes øyne.
Demningen i sørenden av Steinbruvannet (foto fra 2013, da vannet var tappet ned for rehabilitering). Det lille steinhuset på damkronen er det gamle silhuset, hvor innskriftene “Monsen 1795”, “1875” og “1935” er å finne hogd inn i steinene.
Arbeidet med den nye demningen startet i 1935 og sto ferdig i 1936. Dammen ble bygd i massiv stedegne steinblokker og er om lag 6 meter høyere enn den opprinnelige vannspeilshøyden. Dette medførte at Steinbruvannet steg cirka seks meter og fikk den overflatenivået det har i dag. Ved dammen ble det oppført et lite steinhus, et silhus eller pumpehus som rommet inntak og reguleringsmekanismer for vannverket. På en steinvegg inne i silhuset kan man den dag i dag lese årstallene 1795, 1875 og 1935, som en historisk signatur over de tre utbyggingene. Under denne siste oppdemmingen måtte noen nærliggende eiendommer innløses og tømmes; blant annet ble et hus ved bredden ekspropriert og revet, og kun grunnmuren står igjen som et stille vitne i skogkanten. Steinbruvannet gikk nå fra å være et skogs- og badetjern til å bli et reservoar: Fra 1936 til 1971 var Steinbruvannet en del av Oslos drikkevannsforsyning, og all bading og fiske ble strengt forbudt. Vannspeilet var høyere enn noensinne, og innsjøen fikk et regulert preg, blant annet kan man ved lav vannstand skimte rester av tidligere strandlinjer og den gamle veifyllingen under vann. Likevel lå alt til rette for at vannkvaliteten skulle bli god: det nye magasinet ga rom for sedimentering, og skogsområdene rundt fungerte som naturlig beskyttelsessone.
Steinbruvannet tjent sin rolle som drikkevannskilde, i 1971 ble bannet opphevet som drikkevannskilde, og først i 1974 ble alle restriksjoner opphevet og vannet formelt frigitt til rekreasjonsformål. Det skulle altså ta 3 år fra det var figjort til den det ble tillat med alminnelig ferdsel og bruk.
Steinbruvann ble innsjø!
Jeg valgt å omtale Steinbruvann som "kunstig" innsjø, fordi at selv om det ikke finnes noen konkret definisjon på hva en innsjø er, så er man enige om, at det skal være stillestående vann omkranset av land som skal ha tilsig (innløp) og utløp i form av bekk eller elv). Videre så har vi i norge hatt som praksis å sette som krav at vannet skal ha et mål på 0,1km² (altså 100 dekar). Når man sammenligner nye og eldre kart, så kan man med enkelthet si at Steinbruvannet med sine 110 dekar ikke ville kunnet oppfylle disse kravet uten oppdemmingen som hevet vannstanden med hele 6 meter, og dermed et betydelig areal ut til hver side.
Steinbruvann har lenge vært gjennstand for forskjellige skrivemåter, på kart, tale og tolkninger. I forskjellig form har man omtalt vannet som Stenbrovand, Seinbrødvann, Steinbruddvann, Stemmerudvannet, Stenbruvann, eller som jeg særlig husker fra min barndom i 1980/1980 årene på Romsås så sa vi stort sett bare "stemmern".
Det eldste kartet over området er et circumferenskart (et historisk kart over et bergverk og områdene rundt det. Disse kartene ble laget som en del av bergverksmyndighetenes dokumentasjon og regulering av privilegier, eiendomsforhold og rettigheter tilknyttet gruvedrift) for Gotthalfske kobberverk fra 1757. Senere kart fra 1800-tallet beholdt varianter av Steinbru-navnet – i noen tilfeller trolig feiltolket håndskriften slik at navnet feilaktig fremstod som “Steinbrødvann” på kart.
I 2013 ble vannstanden i Steinbruvann senket med fem meter, i forbindelse med vedlikeholdsarbeid i regi av Vann- og avløpsetaten. Formålet var å forbedre flomsikkringen ved demningen fra 1936, det eksisterende overløpet var nemmelig for svalt for de nye forskriftene samtidig som at det var slitasjeskader sin måtte utbedres. Det som da kom til syne i nordlige delen av vannet, var en steinkonstruksjon mange hadde hørt om, men få hadde sett, nemmelig en gammel steinbru som trolig har gitt vannet navnet Steinbruvann. Etter å ha ligget skjult under vann i nært 220 år, altså for generasjoner, trådte den nå frem igje.
Denne hendelsen ga svar på det mange i lokalmiljøet lenge hadde stilt seg undrende til: Hvorfor heter det egentlig Steinbruvann? I moderne tid hadde brua vært helt utilgjengelig og usynlig, og navnet virket for mange ulogisk. Men da vannet ble tappet ned til et nivå man antar tilsvarer det opprinnelige før oppdemmingen i 1795, kom brua til syne – og med den en mulig forklaring.
Den gamle steinbrua er antatt å være bygd for å gjøre det mulig å krysse bekkeløpet før oppdemmingen fant sted. Den virker solid konstruert, og ser ut til å ha vært brukt som gangbru, kanskje for folk og dyr som skulle mellom skogområdene på hver side. Det finnes ingen dokumenterte kilder som slår fast at den ble brukt som demning, og konstruksjonen bærer heller ikke tydelig preg av vannregulerende funksjon. Det mest sannsynlige er at den rett og slett var en praktisk bru, og navnet Steinbruvann ble stående etter dette landemerket.
Etter oppdemmingen i 1795 ble vannstanden hevet, og den gamle brua forsvant under overflaten. Over tid mistet folk flest kjennskap til brua, og navnet begynte å virke løsrevet fra virkeligheten. I mellomtiden etablerte navn som Stemmerudvann og kortformen Stemmern seg blant mange, spesielt blant de yngre. Disse navnene virket mer intuitive og knyttet til hvordan stedet så ut og ble brukt i dag, noe du kan lese mer om i neste kapittel.
Denne hendelsen illustrerer hvordan stedsnavn kan bære med seg glemte lag av historie. Når landskapet endres av tekniske inngrep, vannføring eller tidens gang kan navnet leve videre selv når det fysiske stedet forandrer seg. I 2013 fikk Steinbruvann igjen en synlig forankring i terrenget, og navnets opprinnelse kunne for første gang på lenge forstås med egne øyne. En steinbru, en overgang og et navn som aldri var tilfeldig.
For mange var nå navnet på Steinbruvann forklart på en god måte, men med et svar kommer gjerne flere spørsmål. Hva var formålet med bruen? Flere teorier stiller seg gjeldende:
- Forenkle adgangen til østsiden av innsjøen for badende.
- Var det ment for å demme opp vannet på nordsiden.
- Kreaturbru for dyr.
- Kobling mellom stier.
- Adgang til hytter.
- Ferdsel i forbindelse med gruvevirksomhet.
- Var det et tilltak i forbindelse med isskjæringen som foregikk på Steinbruvann for fryseriene.
- Fiskesperre.
Tross alt ble jo ikke gangveien rundt vannet etablert før nesten 150 år senere. Men om vi skal tolke ordets rette betydning, og dersom denne konstruksjonen faktisk er opphavet til navnet, så må vi annta at det nettopp er en bru.
Stemmerudvann og "stemmern"
La oss begynne med Stemmerudvann. I boken "Lillomarka gjennom tideme" av Eivind Heide fra 1981 så omtales det "Steinbruvann (tidligere Stemmerudvann), også i Tidsskriftet "Kjenn ditt land" fra 1933 tar skolebestyrer B. A. Grimeland til ordet for å omtale vannet som Stemmerudvann i artikkelen Røverkollen. Flere nyhetsartikler tilbake til 1930 (Arbeideridret 10.03.1930) og Aftenposten 16.03.1935 ligeså. Vi kan finne spor av Stemmerudvann tilbake til "Paa uvante stier. Fodture i Kristiania Omegn" Skrevet av Johan Henrik Borrebæk i 1903 hvor det omtales som Stemmerudvand, et annet eksempel og det tidligste trykte dokumentet er ingeniør Oluf Nicolais Roll sin utredning fra 1857 om regulering av Alna-vassdraget: Her listes Steinbruvann opp som kilde under navnet “Stemmeruds Vand” (Stemmerudvanns-bekken). At Roll benyttet dette navnet i 1857 tyder på at “Stemmerudvann” allerede da var i bruk enten i lokalmiljøet eller som en alternativ betegnelse i enkelte dokumenter selv om Steinbruvann, som nevnt i forrige kapittel er å finne så tidlig som kartet fra 1757, det hever over enhver tvil - at Steinbruvann var et utstrakt navn også før Stemmerudvann kan dokumenteres.
Hvor kommer da Stemmerudvann og Stemmern inn, og hvorfor blir det brukt av flere mennesker med sterk interesse næringsmessig, politisk og faglig tilknyttning til stedet? Stemmerudvannet er et interessant eksempel på hvordan stedsnavn kan utvikle seg i spenningsfeltet mellom praktisk funksjon, muntlig tradisjon og språklig endring over tid. Selv om navnet Stemmerudvann aldri har vært offisielt i kartverk eller matrikler, finnes det godt dokumentert bruk i eldre tekster som beskrevet ovenfor.
Etymologisk peker navnets første ledd, stemme, i retning av det norrøne verbet stemma, som betydde å stenge, holde tilbake eller demme opp. Dette verbet har germanske røtter og er beslektet med gammelhøytysk stemmen og gotisk stibnan, som alle har betydninger knyttet til fysisk kontroll, regulering eller sperring. I norsk dialektalt og eldre språkbruk har å stemme bekken eller å stemme vannet vært en vanlig beskrivelse på det å bygge opp en demning for å samle vann, for eksempel til sagbruk, kverner, kullbrenning eller tømmerfløting. I Steinbruvannets betydning så er det stemmet opp.
Stemme er noe vi bruker i mange sammenhenger så som i praktisk betydning, vi bruker en stemmegaffel til å justere tonehøyde i musikk, man stemmer ved et valg eller å stemme ut i trearbeid (derav stemjern). I psykologien har man eksempelvis oppstemthet og nedstemthet som beskriver et nivå av følelsesmessig sinnstillstand. Stemme har en bred tradisjonell forbindelse med vannregulering. En stem er en demning, stemmebru en demning med en vei, stemmekar er eb kunstig dam før kraftoverføring eksempelvis til kvern eller sag, man stemmer opp eller ned vannstanden og stemme benyttes i mange geografiske sammenhenger i Norge, eksempler på dette er Stemmen (Åseral, Agder), Stemvatnet (Meløy, Nordland), Stemminga (Flå, Viken) Stemmevartnet (Etne, Vestland) felles for de alle er at det er regulerte vann med tradisjon innen vannkraft, magasinering eller fløting.
Jeg velger derfor å tippe at forklaringen er at da Steinbruvann første gang ble stemt opp i 1795, som vi plausibelt kan si at var for å sikre jevn vanntilførsel til sagbrukene langs Alna-vassdraget forsvant den opprinnelige steinbrua under vannflaten. Ironisk nok ble det navnet Steinbruvann er oppkalt etter, bokstavelig talt usynlig. Dermed mistet navnet noe av sin umiddelbare forklaringskraft for ettertiden. Men samtidig var dette tapet av synlig symbol ikke tilfeldig: oppstemmingen hadde en klar hensikt. Den inngikk i en større, målrettet strategi for å opprettholde vanntrykk og driftssikkerhet for sagbrukene lenger ned i vassdraget, som var næringens livsnerve i området. Det var ikke bare en teknisk beslutning, men også en næringspolitisk handling. Ved å heve vannstanden og jevne ut flomtoppene ble det mulig å sikre driften gjennom tørre perioder, og dermed bevare både arbeidsplasser og inntekter i Groruddalen og lenger sør.
Endelsen -rud er i seg selv velkjent i norsk navnetradisjon og kommer av det norrøne ruð, som betyr “rydning i skog”. I middelalderen ble det mange steder etablert små nybrottsplasser med navn som ender på -rud – Skullerud, Kalbakkrud og mange flere. I dette tilfellet finnes det imidlertid ingen kjent gård, rydning eller matrikkelnavn i området ved Steinbruvann som heter Stemmerud. Det styrker hypotesen om at navnet Stemmerud ikke viser til en historisk bosetting, men heller er resultat av språklig tilpasning – kanskje en folkeforklaring – som bygger på et forståelig førsteledd (stemme) og en vanlig og “norsk-klingende” avslutning (-rud).
Det ser ut til at personer med tilknytning til næringslivet, forvaltningen og tekniske fagmiljøer på et tidspunkt valgte å ta i bruk navneformen Stemmerudvann, trolig fordi den reflekterte vannets funksjon som oppdemmet og regulert ressurs for industriell virksomhet. Navnet signaliserte dermed formål og bruk, snarere enn topografi eller synlige landemerker.
Samtidig viser det seg at det opprinnelige navnet Steinbruvann holdt seg levende i både offentlige registre og folkelig bruk. Til tross for forsøket på navneforskyvning, beholdt Steinbruvann sin posisjon som det dominerende navnet over tid, ikke minst fordi det allerede var etablert i kart, lokaltradisjon og kollektivt språk. Dette tyder på at forsøk på navneendring, selv med faglig eller funksjonell begrunnelse, har begrenset gjennomslagskraft når de ikke forankres bredt i lokalsamfunnets begrepsverden.
At navnet "Stemmern" overlevde, særlig blant yngre generasjoner skyldes en kombinasjon av språklig tilpasning, lokal identitet, muntlig tradisjon og kognitiv enkelhet.i hovedsak omtalte den samme gruppen insjøen som Steinbruvann i fullform.
Johan Henrik Borrebæk (1860–1921) var sagfører, skribent og lokalpolitiker i Aker tidlig på 1900-tallet. Han drev juridisk praksis i Kristiania og markedsførte seg som grundig, rimelig og effektiv. Ved siden av yrket var han en markant og aktiv skikkelse i kommunepolitikken, blant annet som medlem av formannskapet. Borrebæk var kjent som en skarpsindig debattant som ikke sparte på retoriske virkemidler i diskusjoner. Han tok tydelig stilling i spørsmål om skole, skatt og lokal forvaltning, og ble sett på som en uredd og prinsippfast stemme i Aker-samfunnet.
Oluf Nicolai Roll (1818–1906) var en pioner i norsk ingeniørhistorie. Han var den første nordmannen med tittelen sivilingeniør, utdannet i Hannover og Parisno.wikipedia.org, og ble kjent som industribygger (blant annet med Nydalens spinderi og Hjula Væveri) samt havnedirektør i Kristiania fra 1861 til 1896.
Da bystyret engasjerte ham i vannforsyningssaken, var det på grunn av hans tekniske kompetanse og erfaring med vannkraft og regulering. Mandatet for 1857-rapporten var å løse byens akutte vannkrise: Den skulle utrede hvor vannet skulle tas fra, hvordan det kunne lagres (demninger) og hvordan man skulle sikre god vannkvalitet. Roll arbeidet grundig; rapporten kombinerer hydrologiske data (beregning av vannføring, magasinkapasitet) med ingeniørmessige forslag til anlegg.
Midt på 1800-tallet sto Kristiania (Oslo) overfor store utfordringer med vannforsyningen. Byen vokste, og de gamle trerørene fra Akerselva ga for lite vann og ble stadig tettet av sagflis og avløp fra industri. Oluf Nicolai Roll, Norges første utdannede sivilingeniør og en sentral aktør i industribyggingen langs Akerselva fikk i oppdrag å utrede nye løsninger. Han hadde allerede erfaring fra vannprosjekter, blant annet som medlem av en komité i 1850–51 for å regulere Akerselvas uregelmessige vannføring, det var altså i denne rapporten at Roll omtalte insjøen som Stemmerudvann. Mandatet i 1857 var å sikre byen en stabil tilgang på rent vann for husholdning, brannslukking og industri. Roll leverte sin omfattende vannrapport våren 1857, med en detaljert analyse av byens vannkilder og forslag til forbedringer. Rapporten (adresseert “Til Christiania Kommunes” myndigheter) ble fremlagt i mars 1857. Kort tid etter, i 1858 vedtok bystyret en plan for utvidet vannforsyning basert på Rolls anbefalinger
Stengingen av Steinbruvann ble en kamp
Som nevnt så ble Steinbruvann omregulert til drikkevannskilde 1935. Nå ble bading forbudt og det ble foretatt fysisk avgrensing til deler av vannet. Tilltaket møtte sterk motstand og engasjement og mange ønsket seg et friluftsbad lett tilgjenglig i Lillomarka. Allerede før Steinbruvannet var ble stengt så hadde også allerede Breisjøen og Alunsjøen blitt regulert og også fratatt offentligheten funksjon som fliluftsbad.
Det ble påpekt at bakgrunnen er at Grovudskiftet, med sitt 6-8 år lange arbeid for å rydde og regulere området, hadde til hensikt å gjøre Steinbruvannet tilgjengelig som bade- og friluftssted. Dette arbeidet er nå truet fordi Akers herredsstyre har besluttet å benytte vannet som drikkevannkilde. Det kan føre til at adgangen til vannet blir stengt, og dermed at det populære badeområdet forsvinner. Særlig i sommermånedene har Steinbruvannet vært flittig brukt av lokalbefolkningen. Mange familier har søkt seg dit for å bade, hvile og nyte naturen. Vannet er klart, bunnforholdene gode, og området byr på idyllisk natur. Det er en sjelden kombinasjon av tilgjengelighet, natur og trivsel, noe som gjør stedet unikt i nærheten av Oslo.
Tormod Knutsøn uttrykte stor skuffelse over beslutningen om å prioritere vannforsyning fremfor friluftsliv. Han mente det er uforståelig at myndighetene, til tross for enstemmig støtte fra folk flest, vil stenge området og at hensynet til folkehelsen og trivsel burde veie tyngre i denne saken. Han etterlyste også handling fra Akers kommune. Selv om det kanskje ikke er snakk om stor urett, så er det likevel et svik mot den innsatsen som er lagt ned av både innbyggere og organisasjoner gjennom årene. Han mante til engasjement og ba folk i Aker om å ta ansvar før det er for sent. Særlig påpekte han at badeplasser nær Oslo er mangelvare og at omSteinbruvannet går tapt, blir det vanskelig å finne tilsvarende steder for den voksende befolkningen i byens utkant.Til tross for et stor engasjement så ble oppdemningen altså gjennomført i 1935. Deler av den oppbygde Bergensveien ble delvis lagt under vann (kommer tilbake til dette senere) og deler av vannet ble inngjerdet.
Først 36 år senere, altså 1971 så ble Steinbruvann frigitt som reservedrikkevannskilde til inbyggerenes store glede.
Steinbrudammen
At lokalbefolkningen mistet tilgangen til bydelens viktigste badeplass, ble forsøkt bøtet på av myndighetene. Som erstatning for Steinbruvannet anla kommunen i 1936 en ny kunstig badeinnsjø, kalt Steinbrudammen, omtrent 300 meter sør for hovedvannet.
Steinbrudammen (ofte omtalt som Grorudammen eller badedammen men også i en periode etter etableringen for Støytrenna) ble altså en direkte konsekvens av folkets missnøye med omgjørelsen av Steinbruvann som drikkevannskilde. Badedammen eksisterte ikke tidligere i landskapet og vi kan se på kartverk fra før 1936 at det ikke eksisteres noe tjern nedenfor Steinbruvann. Terreng besto før utdemmingen bare av en svak dal med en bekk som het Støystrenna som får sin avrenning fra Steinbruvann. Det at badedammen er en kunstig dam er noe som er godt synlig på dammens sørside, vi kan se at hele sørsiden er et stort betongbygg som åpenbart ble satt opp for å demme opp en kunstig dam, som følger terrenget slik det naturlig var, fra den ene siden av dalen til den andre. Den ble altså laget for å være en erstatning for tilgang til friluftsbad, noe kommunen var kjapt ute med å ta til etteretning: Badedammen ble ferdigstillt samme år som omreguleringen av Steinbruvann (altså 1935).
Steinbruvann er omtrent 14 ganger større enn Badedammen i flateinnhold noe som gjør at badedammen på mange måter ikke kan sammenlignes med Steinbruvann som regelrett er et markavann.Steinbruvann med sin ca maksdybde på 24 meter slik det ofte er oppmålt på batymetriske kart skiller seg stort fra Badedammen som stort sett har en dybde på omlag 2 meter kombinert med sand og mudderbunn ette gjør at Badedammen har lav termisk treghet, eller for å si det på en annen måte, det blir raskt oppvarmet.
Utfordringer ned vannkvaliteten de første årene
Badedammen er både grunn og liten i volum, noe som gjør at vannet raskt varmes opp i sommersesongen. Varmt og stillestående vann gir ideelle forhold for bakterievekst og mikroorganismer, særlig når det samtidig bades mye. Mange gjester på varme dager fører naturlig til økt tilførsel av bakterier, blant annet E. coli, fra både mennesker og badeutstyr. I tillegg hadde dammen lenge ingen toalettfasiliteter, noe som økte faren for forurensning direkte i eller rundt vannet. Et annet viktig punkt er den lave vannutskiftingshastigheten. Vurderinger fra både fagfolk og lokalbefolkning har pekt på at gjennomstrømmingen i dammen er begrenset, noe som betyr at bakterier og næringsstoffer blir værende lenge før de “skylles ut”. Allerede i 1936 ble dette omtalt i Aker-Posten, som skrev at vannet i dammen bare ble skiftet ut omtrent én gang hver åttende dag. Til sammenligning anbefaler eksperter at 20–30 % av vannet skiftes daglig i slike dammer, tilsvarende en full utskifting hver 3. til 4. dag, for å sikre biologisk stabilitet og hygienisk trygghet. Badedammens lave fornyingsrate, kombinert med høy badebelastning og varmt sommervær, skapte dermed en naturlig sårbarhet for dårlig vannkvalitet.
Over tid ble utfordringene forsterket av avrenning fra nærliggende veiområder, særlig riksvei 4, og fra elva Alna som fører med seg forurensning fra et stort byområde. I perioden 2010–2013 ble det derfor gjennomført en større opprensking, der dammen ble mudret og fytosanert – en metode hvor forurensede masser renses med hurtigvoksende planter som suger opp tungmetaller. Dette gjorde Badedammen til et pilotprosjekt for naturbasert vannrensing i Oslo.
Etter omfattende tiltak og jevnlig overvåking fra kommunen, har Badedammen de siste årene vært klassifisert som “Utmerket” badevann etter både norske og EU-standarder. Likevel gjelder fortsatt anbefalingen om å unngå bading det første døgnet etter kraftig regn, fordi slike nedbørsmengder kan føre til midlertidig økt bakterieinnhold.
Sangerparken
Parken ble etablert i 1930-årene som et samlingssted for sangerstevner og festligheter, og bærer fortsatt preg av sin opprinnelse i sang og sosialt engasjement. Bakgrunnen for parken, og hvordan Grorud Arbeiderkor skapte en møteplass for glede og fellesskap du kan lese mer om Sangerparken på min artikkel om den her.
Krutthuset
På vestsiden av Steinbruvannet, godt skjult i furuskogen og like ved turstien som snor seg rundt vannet, ligger en lav steinbygning som mange forbipasserende kanskje ikke tenker særlig over. I dag er det kjent som «Krutthuset»,et koselig stoppested hvor det selges kaffe og vafler på søndager. Men bak de grove steinveggene og det beskjedne skiltet skjuler det seg en ukjent og eksplosiv historie: Dette var nemlig Oslo kommunes dynamittlager.
Krutthuset ble sannsynligvis oppført på midten av 1930-tallet, i forbindelse med den omfattende utbyggingen som foregikk rundt Steinbruvannet. I 1936 ble vannet regulert med en ny demning og tatt i bruk som drikkevannskilde for Aker kommune, noe som innebar store anleggsarbeider – både sprenging, veibygging og vannledningstraséer. For slike prosjekter trengte man dynamitt, og da gjaldt det å ha et sikkert og avsidesliggende lager. Skogen ved vannet, langt fra boliger og med naturlig skjerming, var ideell.
Bygget ble konstruert etter datidens sikkerhetsstandarder for krutthus: Tykke steinmurer, solid tak og minimal åpning mot utsiden, slik at en eventuell eksplosjon skulle ha minst mulig skadepotensial. Det finnes ikke detaljerte offentlige dokumenter om byggingen, men det er kjent at Oslo kommune eide og driftet lageret, og brukte det til oppbevaring av sprengstoff for kommunaltekniske formål. Det er sannsynlig at det inneholdt dynamitt levert fra datidens store produsenter: Norsk Sprængstofindustri og Grubernes Sprængstoffabriker A/S, som i 1971 ble slått sammen til det velkjente selskapet Dyno Industrier ASA.
Selv om Krutthuset aldri var en fabrikk eller produksjonsplass, hadde det en viktig funksjon i utviklingen av bydelen. I etterkrigstiden ble Groruddalen utbygd i rekordfart, og veier, vannrør og byggverk krevde sprengningsarbeid. Lageret ved Steinbruvann gjorde det mulig å ha eksplosivene lett tilgjengelig, men samtidig trygt plassert vekk fra folk og med tilgang via skogsbilveier. For lokalbefolkningen var bygget kjent, men lite omtalt. Det lå der bare – lavmælt og lukkende med rykter om “dynamitten i skogen”. Et konkret bevis på denne bruken finnes i byleksikonet, som refererer til bygningen som “Oslo kommunes tidligere dynamittlager ved Steinbruvann”.
Med årene ble Krutthuset overflødig. Dynamittlager i befolkede områder ble stadig mer problematiske i lys av skjerpede sikkerhetskrav. Da Steinbruvannet ble frigitt fra drikkevannsforsyningen i 1971 og igjen tilgjengelig for bading og rekreasjon, forandret områdets karakter seg. Boligutbygging på Romsås og økt ferdsel i marka gjorde det naturlig å avvikle dynamittlagringen. På et tidspunkt, trolig på 70-tallet ble bygget offisielt nedlagt som sprengstofflager.
I stedet for å la bygget stå og forfalle, ble det etterhvert tatt i bruk av det lokale idrettsmiljøet. Grorud Idrettslag overtok bygningen og brukte den som klubbhus. Med tid og frivillig innsats ble Krutthuset gjort om til en turkafé, og i dag er det et populært møtested for folk som går tur, bader eller går på ski i området. Her serveres kaffe, kakao og nystekte vafler på søndager, og den solide gamle bygningen med sitt særpregede navn har fått nytt liv som en del av markaopplevelsen.
Krutthuset er også et lite kulturminne. Det er nevnt i Lillomarkas kulturminneoversikt, og inngår i det vernede miljøet rundt Steinbruvannet, som også inkluderer demningen, vanninntakshuset og rester av gamle veier. Krutthuset ved Steinbruvannet minner oss om at historien ikke alltid er prangende. Noen ganger finnes den i en lav steinbygning ved en skogssti, i et navn vi har vent oss til, og i vegger som en gang skjulte eksplosiver, men som i dag rommer kaffelukt og barneprat. Det er et stykke gjenbrukt industrihistorie og et fint eksempel på hvordan byen vår tar vare på sine små, men betydningsfulle spor fra fortiden.
Bergensveien
Langs skogsstiene nord for Grorud finnes det fortsatt spor etter en av Norges eldste hovedveier: Den Bergenske Kongevei. Dette var hovedfartsåren mellom Christiania (Oslo) og Bergen, og i over hundre år gikk den rett forbi Steinbruvannet. Bergensveien, også kalt Den Bergenske Kongevei, ble anlagt på slutten av 1700-tallet som et ledd i en storstilt nasjonal satsing på å forbedre riksveiene i Norge. Kongen ønsket bedre forbindelser mellom byene, og strekningen mellom Oslo og Bergen var spesielt viktig. Veien ble ikke anlagt som én stor motorvei, men som en kjede av forbedrede etapper og kjerreveier ofte over høydedrag, gjennom skog og myr, og via gårdstun.
På vei ut av Christiania gikk ruten nordover gjennom Groruddalen, over Grorud, og videre via Bjøråsen, Steinbruvannet, Movann og over Hadeland, og derfra vestover mot Hallingdal og Vestlandet. Den var ikke alltid helårsfarbar, men representerte likevel en dramatisk forbedring i forhold til tidligere stier og sleper. Ved Steinbruvannet gikk veien langs vestsiden av Steinbruvannet. Denne delen av veien var både praktisk og utsatt. Når vannstanden steg, sto veien i fare for å bli oversvømt. I perioder ble det derfor lagt trelemmer over myke partier eller bygget enkle steinbroer.
U 1873 er den ofisielle nedleggelsen av trasèen over Steinbruvannet og i 1875 når Steinbruvannet ble demmet opp for å øke vannstanden, så ble den gamle steinlagte veifyllingen lagt under vann. Da var det allerede besluttet å omlegge veien, og Bergensveien fikk en ny trasé utenom vannet.
På dager med lav vannstand i Steinbruvannet kan man fortsatt se rester av den gamle veifyllingen under vannflaten, spesielt i nordenden av vannet. Det er også mulig å finne steinsettinger i skogen i området der veien gikk, både langs høyden ved Bjøråsen og sørvest for vannet. Et stykke kulturhistorie ligger fortsatt begravet der, bokstavelig talt.
Bergensveien ble på 1700-tallet omtalt som "den beste vei i riget".
Sangerparken
Danseplattingen søndagskveldene