Vassfjelltoppen

Vassfjelltoppen
	Fjelltopp i Melhus
Lokalisasjon:	Vassfjellet, Melhus, Norge
Koordinater:	63°15'41.6"N 10°21'24.6"E
Høyde:	708 moh
Kategori:	Vassfjellet
Beskrivelse:

Teknisk og historisk rammeverk

Denne artikkelen beskriver både utviklingen på Vassfjellet og de mer generelle prinsippene bak tilsvarende installasjoner. Selv om hovedfokuset er Vassfjelltoppen, har stoffet mange fellestrekk med andre anlegg i Norge. For å gjøre det tydelig hva som gjelder generelt, er slikt innhold markert med en farget stripe slik som venstresiden av denne teksten. Denne artikkelen er skrevet av Roger Johannesen og er en del av en dypere studie. Artikkelen er derfor låst mot endringer. Dersom du har forslag til ting som burde være lagt inn eller at du mener du har funnet noe som bør rettes så ta kontakt ved å følge denne linken.

Når man ser opp mot Vassfjelltoppen en klar vinterdag, fanger øyet umiddelbart den enorme masten som reiser seg over landskapet. Den står ikke bare som et fysisk landemerke, men som et symbol på hvordan hele Trøndelag har blitt knyttet sammen gjennom radio, fjernsyn og moderne telekommunikasjon. Herfra har folk i bygd og by, fra kyst til fjell, fått sine første fjernsynsbilder, hørt stemmer på radio som brakte nyheter og musikk rett inn i stuene, og senere opplevd overgangen til digital teknologi.

Vassfjelltoppen ble tatt i bruk som kringkastingssentral allerede i 1961, på et tidspunkt da fjernsyn var noe nytt og revolusjonerende. Den 212 meter høye masten, reist på en fjelltopp 708 meter over havet, ble en gigantisk sender som kunne dekke store deler av Midt-Norge. For mange trøndere var dette porten inn til en ny mediehverdag, en tid der verden kom nærmere gjennom levende bilder og stemmer som krysset ås og fjord.

Men Vassfjelltoppen handler ikke bare om teknologi. Den forteller en historie om slit, ingeniørkunst og pionerarbeid. Utbygging i et klima preget av kraftig vind, is og kulde stilte ekstreme krav til både mennesker og utstyr. Likevel ble anlegget reist, og det har siden stått som et robust vitne til den teknologiske utviklingen: fra de analoge FM-senderne som brakte radio ut til folket, til det digitale bakkenettet som i dag sørger for stabil kommunikasjon på tvers av regionen.

Det er derfor Vassfjelltoppen ikke bare er en fjelltopp, men en historiebærer. Den er et teknologisk monument over en tid da Norge bygget ut en infrastruktur som skulle binde landet tettere sammen. Herfra er det ikke bare signaler som sendes, men også minner om hvordan samfunnet har utviklet seg. Vassfjelltoppen er kort sagt selve motoren i Trøndelags kommunikasjonshistorie, en usynlig tråd som har holdt mennesker forbundet i mer enn seks tiår.

Geografisk sett er “Vassfjelltoppen” et populært lokalt kallenavn, men det finnes ikke som offisielt navn i Kartverkets registre. Navnet refererer til det øvre partiet av det som formelt heter Vassfjellet varden. Blant eldre lokale generasjoner, og i eldre dokumentasjon fra Telegrafverket, ble toppen ofte omtalt som Vallen, som en enkel og praktisk forkortelse. Dette eksemplet illustrerer hvordan lokale og historiske navn kan leve videre parallelt med de offisielle stedsnavnene. Selv om det skjer at Vassfjelltoppen ofte omtales mellom Vassfjellvarden (stedsnavnet) i sør, til nordøst til Tortberga, så velger jeg i denne artikkelen å definere Vassfjelltoppen som de øverste punktene på Vassfjellvarden, eller med andre ord: Blatået som danner de installasjonene som denne artikkelen omtaler.

Byggningsmassene

Det var i hovedsak AS Samson fabrikker som leverte byggematerialer til bygningsmassene på Vassfjellet. Entreprisen ble gitt til Kruse Smith AS fra Kristiansand som ble etablert i 1935. Flere underleverandører så som ICOPAL, elektrisitetsverket og Vossavinsjen hadde oppdrag på Vassfjellet.

Senderstasjonen

Første arbeidslag

Kruse Smith AS fra Kristiansand ble utpekt som byggteknisk entreprenør for prosjektet på Vassfjellet, og skulle reise en Sendestasjon, et Linkhus til radiolinken samt bygge bardunfester og fundament til den fremtidige radio og TV masten. Det første arbeidslaget besto av fem personer, byggeleder Oddvar Ryen (Kristiansand), Alf Stredet (Kristiansand), Anker Hansen (Kristiansand) og Einar Bergsmyr (Melhus).^[1] Begge arbeidslagene fikk bistand fra lokale hjelpefolk gjennom televerket, blant annet Roamarheim som kjørte Muskegen.

Sendestasjonen som ble bygget i starten av eventyret var et enkelt firkantet bekledd bygg av gulv av oppforskallet ringmur i betong og tomrommet i gulvet ble fyllt med gråstein fra sprengningsarbeidene før man la et betonggulv. Gulvet skulle være sterkt nok til å håndtere utstyr med tungt bakketrykk. Veggene ble bygget av Ytong blokker, en meget populær porebetong utviklet i Sverige på 1920 tallet som ofte ble benyttet når man trengte sterke bygningskonstruksjoner som raskt kunne bygges opp.

Den begrensede logistikken opp til Vassfjelltoppen gjorde det optimalt å benytte Ytong-blokker siden lett å håndtere, og vektmessig vesentlig enklere å håndtere. Sammenligner man tettheten av en typisk konstruksjon av Ytong (500kg/m3) med en typisk betongkonstruksjon (2300kg/m3) så finner vi ut at Ytong blokkene veier omlag en syvdel av betongen.

Bygget målte 13x13 meter og hadde et areal på omlag 200m². Bygget skulle fordele seg på et senderteknisk rom, et verksted og en mindre boenhet og det var satt som et krav at senderstasjonen ikke skulle se ut som en "bunker", den skulle bekles slik at den kunne minne om en skihytte.

Målet var at sendestasjonen skulle bli ferdig utvendig før de mest intensive vintermånedene slo til i 1958, ikke bare for at det ble vanskelg å jobbe når alt ble dekt av snø, og de klimatiske utfordringene dette førte med seg, men siden de var avhengig av betong til konstruksjon og tynnfugemørtel for å lime porebetongen. Ikke bare var tilgangen på vann, og oppbevaring av det en utfordring når gradestokken krøyp under frysepunktet, men hovedutfordringen var at vannet i betongen eller mørtelet kunne begynne å fryse før herdingen hadde kommet skikkelig igang. Dersom vannet frøys, ville vannet kunne utvide seg og ødelege strukturen i sementen og regelrett "sprenge" istykker betongen. Om man unngår å frysepunktet så kan hydratiseringen gå tregt, økt fare for uttørking styrken i betongen risikerer å bli svakere.

En typisk måte å utføre vinterstøping på denne tiden var at man satte opp et provisorisk telt av presenning eller strie rundt støpestedet, gjerne støttet av trestolper. Inne i teltet sto kull- eller parafinovner som holdt temperaturen et par grader over null. Sand og grus ble lagret innendørs eller dekket til, og man brukte varmt vann når man blandet betongen eller mørtelen. Tilsetning av kalsiumklorid kunne korte ned herdingen, men måtte brukes med forsiktighet sørlig i armert bettong. Etter støp ble overflaten dekket med halmmatter eller strie for å holde varmen inne. Hele konstruksjonen ble stående til man var sikker på at betongen hadde satt seg nok til å tåle kulde. Når det er sagt, så var vinterstøping på Vassfjellet svært urealistisk og kostbart fordi kulden var mer intens og langvarig enn i lavlandet, og vinden kunne blåse vekk både varme og presenninger. Å bygge teltkonstruksjoner som kunne tåle fjellvinden var tungt arbeid i seg selv. I tillegg ville alt brensel til oppvarming, vann til blanding og selve betongen måtte fraktes med taubane i små lass, noe som begrenset både mengde og tempo. Eventuelle forsinkelser i transport ville raskt føre til at betong eller mørtel frøs før bruk, og det ville være nesten umulig å opprettholde stabile arbeidsforhold over tid.

Arbeidslaget var i et kappløp med tiden, de hadde kommet igang en måned for sent, og når man begynte å komme mot slutten av Oktober hadde man ferdigstillt grunnmur og vegger. Man begynte å bygge dekkeforskallingen men innså at man ikke ville lykkes i å få det ferdig innen det ble for kaldt med tanke på den siste støpen og man gikk igang med å forberedde anlegget til overvintring.

Dette rakk man ikke grunnet forsinkelser i byggeprosessen som grunnlag av utfordrende værforhold. I adresseavisen 26 Okober 1958, kan vi lese at det stilles spørsmål ved om "FM-senderen på vassfjellet er blåst ned?" etter et sterk vind^[2] Dekkeforskallingen hadde blitt revet av og lå strødd nedover fjellets vestside, det ble antatt at årsaken var at vinduene ikke hadde blitt tistrekkelig barrikadert for å klare den sterke vinden man kunne forventet ved overvintringen og hadde slått opp. Dette hadde løftet dekkeforskallingen fra innsiden og denne delen av arbeidet måtte nå gjøres på nytt^[3]

Fjellets vrede

Selv om man hadde gjort sitt beste for å sørge for at forskallingen skulle bli liggende over vinteren, så viste Vassfjellet hvor unådig været kunne være da den kort tid etter regelrett rivde det som var dekkeforskallingen. Dekkeforskallingen er en slags midlertidig "form" som holder på plass betongen til etasjegulvet (dekket) mens den herder. Den består gjerne av bjelker, plater og støtter som står på veggene og i gulvet under. Når veggene av Ytong var satt opp, hadde bygget sannsynligvis åpne vindusåpninger uten glass eller solide tettinger. I sterk vind fungerer slike åpninger som dører for luft. Vinden kan blåse rett inn på den ene siden og presse luft ut på den andre siden. Når vinden treffer forskallingsplatene fra undersiden, kan det skape et undertrykk eller overtrykk som løfter eller river løs platene, nesten som vinden løfter taket på et hus i en storm.

På fjellet, med kraftig og turbulent vind, kan dette trykket bli svært høyt, særlig hvis vindretningen skifter eller det dannes virvelvind inne i bygget. Hvis forskallingen ikke var solid forankret, eller hvis vinduene ikke var midlertidig sperret med plater som stoppet vinden, kunne vinden komme inn som i en trakt og rett og slett løfte hele konstruksjonen opp og blåse den av veggene. Det antas at årsaken var at ikke vindusåpningene ble tilstrekkelig sikret som var årsaken til at det skjedde natt til 26 Oktober 1958.^[4]

Adresseavisen omtalte det under påskriften "Er FM-Senderen på Vassfjellet blåst ned?" for folk på fjellet hadde observert at forskallingsplater og plank lå strødd nedover fjellryggen. Telegrafverket viste ikke på tidspunktet artikkelen ble skrevet noe om hendelsen. Vinden hadde vært usedvanlig kraftig denne dagen og det meldes også om skader på hytter.^[2]

Andre arbeidslag

Entreprenøren Kruse Smith AS setter inn Hilmar Strandene fra Tvedestrand, som nå hadde ferdigstillt det prosjektet han ledet før byggingen på Vassfjellet startet. Han tok nå over rollen som byggeleder på Vassfjellet. Med seg på laget hadde han med seg sin 17 år gamle sønn Halvor Strandene, sin bror Jens Strandene og svigerbror Johan Andersen. Hilmar Strandene var en sterk leder, og en særdeles flink i sitt håndverk. Han var med på noen av de mest avanserte utbygningsoppdragene på under krevende forhold, blandt annet hadde han i sin karriere, forutenom Vassfjellet, også blant flere: Gulen, Ulriken i Bergen, Jettasenderen på Blåhøe, Tronsfjell, Jonsknuten (hvor han forøvrig fikk slag, men nektet å gi seg). Etter å ha vært over alt i norge å satt opp installasjoner, bygget tårn og hus for kringkastningen så var den siste installasjonen han ledet Hovdefjell. Det kan nevnes at når jeg spurte folk om hvordan de huset Hilmar, så var det at selv om han ikke var veldig stor, så var han råsterk.

Når arbeidslaget kom til Vassfjellet ble de møtt av flere personer som allerede hadde kjennskap til byggeprosesen så langt, dette inkluderte blant annet Flåbyggene Sigurd Bostad, Martin Bostad og Ole Martinsen Haltbrekken fra Ler.^[4]

Den første oppgaven de måtte begi seg ut på var å ferdigstille senderhuset slik at man kunne begynne med innsiden.

Sementering

Arbeidet med fundamentene, bardunfestene, linkhusets vegger og tak, samt senderhuset i Ytong, skapte et enormt behov for sement. Alt måtte opp til fjellet med taubanen, tunge sekker med sement og lass med sand som dinglet i stålvaieren før de ble hektet av på toppen. Der oppe ventet en enkel elektrisk sementblander, stående på et lite plan hugget til i terrenget, hvor blandingen måtte skje for hånd med spader og bøtter.

Vannet var en utfordring i seg selv. Kilden var Varlitjønna, omtrent 400 meter nord-nordøst for senderhuset, men hele 45 meter lavere i høyden. En bensindrevet sentrifugalpumpe, plassert ved vannkanten, ble løsningen. Med en jevn, dyp dur presset den vannet oppover gjennom slanger til blanderen, der det umiddelbart ble møtt av støvskyer fra sementen og den tunge, fuktige lukten av fersk betong.

Når blandingen var klar, ble den helt over i trillebårer som var solide, men enkle og kjørt dit den skulle brukes. Til taket på linkhuset ble det bygd en rampe, slik at man kunne kjøre rett opp. Men arbeidet med bardunfestene var en annen historie. De lå spredt i en sirkel rundt masten, med 120 graders mellomrom som etter spesikikasjonene ga lite rom for å kompensere for upraktiske plasseringer. Mellom dem var terrenget røft, preget av steinrøyser, tuer og skrenter. For å klare frakten, måtte man bygge stødige broer eller trillebaner av plank og bjelker, slik at det var mulig å komme frem uten at hjulet skar ut eller båren veltet.

Trillebårene ble vanligvis fylt til rundt 60 liter av den ferske sementen, omtrent 70 prosent av kapasiteten. Med en vekt på cirka 150 kilo inkludert båren, krevde dette både styrke og teknikk. Farten måtte være akkurat passe: for sakte, og sementen kunne sige og trekke båren ut av balanse; for raskt, og man risikerte å miste kontrollen i en sving eller over en stein. Når en bår lastet med betong rullet over de smale plankestiene, knirket treverket under vekten, og det gjaldt å holde et stødig grep og blikket festet på hjulsporet.^[4]

Slik ble hver eneste meter med sement en liten transportoperasjon i seg selv, et fysisk puslespill av muskelkraft, improvisert ingeniørkunst og utholdenhet, der alle visste at uten denne logistikken ville ikke byggverket reise seg.

Senderutstyret

"Senderen" har ofte blitt byttet ut, det vil si det er flere sendere eksempelvis til TV, radio (FM), DAB, UHF også videre, og flere av disse har en backup-sender som kan kobles inn dersom det er svikt på primærsenderen, dette gir redundans i systemet og økt pålitelighet. Periodevis, og særlig i den første driftstiden så var det en del nedetid, altså svikt i systemet. Selv om svikt i selve senderen er relativt sjeldent så kan det oppstå problemer med omformere og annet utstyr en annen plass i næringsskjeden særlig om begge senderene faller ut. Eksempelvis har svikt i radiolinken eller vannintrengning i mastutstyr eller kabler vært andre plausible årsaker som kan forårsake svikt hvor signalet forsvinner helt. Ved svikt i den ene senderen kobles automatisk den andre inn i løpet av sekunder over radiokommunikasjon fra Trondheim/Tryvann.

Sendere og tilhørende utstyr blir rutinemessig vedlikeholdt samtidig som at disse byttes ut hyppigere en mastene og deres antenner, årsaken til dette er for at etterhvert som at teknologien har forbedret seg, så har det stillt nye krav til sendere så vel som som det utstyret vi tar i mot med. Et eksempel på dette er overgangen til stereo-sendingene på FM båndet, overgangen til farge-tv, og kanskje friskere i minnet har vi nok overgangen til DVB-T, når det digitale bakkenettet kom og man ikke fikk sett TV2 uten å gå over til mer moderne mottakerutstyr så vel som skiftet til DAB som erstatning for FM nettet. Overgangene stillte krav til kompatibelt utstyr i sendestasjonen, på masten så vel som hos sluttbruker.

Sendestyrke opp gjennom tiden

Vassfjellmasta har gjennom årene hatt sendere med svært ulik sendestyrke, i spennet 2,5 kW,10 kW til opp mot 1000 kW ERP (effektiv utstrålt effekt). I den tidlige fasen på 1960-tallet ble det brukt VHF-sendere med relativt lav effekt, 10 kW til 60 kW. Den provisoriske senderen helt i starten presset 2,5 kW som likevel ga god dekning i Trøndelag. Senere, særlig i den analoge UHF-perioden, ble enkelte sendere oppgradert til 100 og i noen tilfeller helt opp til 1000 kW. Slike tall gir lett inntrykk av at det er snakk om en ti ganger så kraftig sender, men i praksis er det ikke så enkelt. Forskjellen mellom 10 og 1000 kW handler ikke bare om styrke, men også om teknologisk utvikling.^[5]

Det er viktig å forstå at man ikke kan sammenligne disse tallene direkte fordi kringkastingsteknologien har endret seg fullstendig. I analog TV måtte signalet være konstant sterkt for å unngå bildeforstyrrelser, og mye av signalet ble sendt ut i alle retninger med stor kraft. Digital-TV, som brukes i dagens bakkenett, fungerer helt annerledes. Her trenger mottakeren bare et visst minimumsnivå for å dekode et perfekt bilde, og moderne antenner kan styre signalet presist mot befolkede områder. Dermed får man langt mer effektiv dekning med betydelig lavere effekt. I praksis kan en moderne digital sender med 20 eller 50 kW gi bedre dekning og kvalitet enn en gammel analog sender med 100 kW.

Forskjeller i frekvens spiller også inn: VHF og UHF har ulik rekkevidde og spredning i landskapet, og derfor trengs ulik effekt for å oppnå lik dekning. I tillegg bruker dagens systemer avanserte antenneoppsett med høy gevinst og retningsstyring, som ytterligere reduserer behovet for rå kraft. Derfor er ikke 1000 kW fra analog tid det samme som 1000 kW i dag og lavere effekt betyr ikke nødvendigvis dårligere dekning. Summen av teknologisk utvikling, antenneteknikk og digital signalbehandling gjør at effekt-tallene i seg selv sier lite uten sammenheng. Vassfjellmasta er derfor et godt eksempel på hvordan moderne systemer oppnår mer med mindre, og hvorfor høy effekt i dag handler mer om strategi enn ren styrke.

Dersom senderstyrken blir høyere kan man lettere oppnå flerveispropagasjon, at radiosignalet "refelkterer" i terreng og bygg og er beskrevet i mer detalj i neste kapittel. Et annet problem er såkalt intermodulasjon og sprektral forurensning, som innebærer at signalene utilsiktet forstyrrer annet utstyr, eller andre frekvenser. Det er derfor nøye planlegging og riktig effekt er viktig for god dekning.

Vanskelige mottaksforhold i Trondheim-området

På midten av 1960-tallet, nærmere seks år etter at hovedsenderen på Vassfjellet ble satt i drift, var det fortsatt mange områder i Trondheim hvor TV-bildene var av dårlig kvalitet til tross for at dekningsgraden hadde imponert i forhold til avstand. Problemet skyldtes ikke selve senderens tekniske ytelse som holdt seg innenfor internasjonale krav, men de topografiske forholdene rundt byen. Fjell og kupert terreng skapte såkalt skyggevirkning som hindret signalene i å nå frem med god styrke og kvalitet og særlig var deler av Ranheim, Ula, Bakkaunet, Lademoen, Byåsen og Trolla tidvis berørt.

Flere ganger hadde fagmiljøer og TV-forhandlere i Trondheim forsøkt å få satt opp såkalte frekvensomformere, små hjelpeanlegg som mottar signal fra hovedsenderen og sender det videre lokalt men uten at noe ble gjort. Nå hadde Trøndelag Radio- og TV-handleres forening løftet saken i full bredde.

Her kan vi se hvordan økt sendestyrke negativt kan føre til økt refleksjon av signaler. Rød representerer 10 Kilowatts sendestyrke og vi har direkte signal. Blå representerer 100 Kilowatt sendestyrke og vi kan se at den økte utkastradiusen også skaper flere innfallsvinkler i hindre som "reflekterer" signalet. Når alle signalene når frem til huset oppstår det flerveispropagasjon: Antennen på huset tar i mot det samme signalet, med forskjellige tidsforsinkelser som vil resultere i støy. Denne illustrasjonen er veldig enkel, og man kan se for seg om dette skjer i et område hvor refleksjonene har veldig store kastelengder. Det vil skape betydelig forsinkelse, og derfor betydelig støynivå.

Televerket (da kalt Telegrafstyret) svarte raskt, og sendte et team ledet av avdelingsingeniør Hans Nordby til Vassfjellet for å undersøke senderen. Konklusjonen var at senderen fungerte som den skulle, og at man ikke kunne forvente bedre signal enn det som allerede ble sendt ut. Problemet var altså ikke teknisk feil, men at signalene hadde vanskelig for å nå enkelte områder i byen – spesielt der det var dårlig sikt til senderen.

Det ble også klart at senderen i Grong, som skulle være et supplement, ennå ikke var satt i drift, selv om planene hadde eksistert i flere år. Samtidig viste målinger at mange seere hadde blitt nødt til å investere i store og dyre antenner med skuffende resultat. For mange i Trondheimsområdet, som faktisk kunne ta inn sendingene fra Grong, så ble denne ofte redningen dersom sendingene fra Vassfjellet skulle kollapse.

Det eneste som virkelig kunne løse problemet, var å sette opp lokale omformere i Trondheims-området. TV-forhandlerne mente det hastet, for publikum begynte å miste tålmodigheten, og salget av TV-apparater ble påvirket negativt. Dermed ble spørsmålet om lokal omformer reist på nytt og med enda sterkere krav om handling.^[6]

Et grunnleggende problem viste seg også å være at enkelte steder ble mottaket påvirket av refkterende signal, noe som ble et stot problem for mange når man gikk over fra den provisoriske til den permanente senderen, grunnet overgangen fra snaue 10 til 100 kilowatts utstrålingseffekt.

Man skulle tro at sterkere sendingseffekt også gir bedre dekning. Det er en påstand som er delvis riktig. Når sendingseffekten økes, så øker prooposjonalt en del andre risikofaktorer: Radiobølger sprer seg i lufta, og når de treffer fjell, bygninger eller andre hindringer, reflekteres de omtrent som lys i et speil^[7]. Hvis senderen er veldig kraftig, vil signalene kunne bounces (reflektere) mange steder og komme fram til mottakeren fra flere retninger samtidig, men med litt forsinkelse. Litt som å motta signalet flere ganger, men med litt forsinkelse, man får det som teknisk kalles flerveispropagasjon.

Det kan sammenlignes med å rope i et fjellområde og høre ekko, jo høyere du roper jo større er sjansen for, og varigheten på ekkoet. Du hører samme lyd flere ganger, men litt forskjøvet i tid. For radiosignaler kalles dette flerveispropagasjon, og det gjør at mottakeren får "reflekterende", "doble" eller "uskarpe" signaler. I stedet for ett klart signal, mottas mange kopier av det samme, som overlapper hverandre. Dette kan føre til: Forstyrrelser i lyden (på radio), dårligere bilde eller hakking (på TV) og opplevelse av lavere signalstyrke til tross for sterk sender.

Radiobølger forflytter seg i en hastighet av 300.000 km/s. For hver kilometer blir det altså ca 3,3 mikrosekunders forsinkelse og ved analog teknologi slik som TV begynner det å bli et problem allerede ved 10-20 mikrosekunder, dette tilsvarer 3-6 kilometers "vandring" av radiobølgene, noe som man raskt kanj oppnå i et område som Trondheim.

Dette er et godt eksempel på balansegangen mellom rekkevidde og signalkvalitet, især for de som bor nært en sender. Du kan tildels øke rekkevidde til en vis grad, men det vil potensielt samtidig skape trøbbel for de som befinner seg nært senderen. Dette kan sammenlignes med å ha en samtale med noen, det kan være ubehagelig å stå med øret oppe i munnen til noen som roper, men på rett avstand blir det alt fra behagelig til utydelig.

Ved effektøkningen ble mange med gode mottaksforhold fra før rammet og TV-forhandlere visste ikke hvordan de skulle hjelpe. Flere ønsket kvitte seg med TV-en siden de syntes bilde var ubehagelig å se på.^[8]

Ved bruk av frekvensomformere kan man ta det "forurensede frekvensen" og forflytte den over på en annen frekvens lokalt. Dette gjør at selv om man i seg selv ikke kan forhindre flerveispropagasjon, så kunne man sende ut sendingen på en ny frekvens som ikke var i bruk.

Moderniseringen i 2023

I perioden juni til september 2023 ble det gjennomført omfattende vedlikehold og modernisering av det tekniske utstyret ved anlegget. Bakgrunnen var både et økende behov for oppgradering og at bruksområdet for anlegget hadde endret seg betydelig over tid. Som en del av arbeidet ble eldre senderutstyr fjernet og erstattet med moderne løsninger. Kjølesystemet ble byttet ut med et mer effektivt og tidsriktig anlegg, og flere sentrale funksjoner, som nødstrømforsyningen via UPS, ble oppgradert. Under denne prosessen ble også den trofaste stereoforsterkeren, en Samson Servo 120, populært kalt «Sterke Nils» tatt ut av tjeneste etter lang og tro tjeneste.

Mastanleggene

Den provisoriske masten (oppført 1961)

Den provisoriske senderen på Vassfjellet

Da fjernsynet kom til Trøndelag for første gang 19 desember 1961, var det gjennom en provisorisk antenne som målte 19,5 meter på toppen av Vassfjellet. Den permanente løsningen var ennå ikke på plass, og det var usikkerhet rundt både fremdrift og ansvar. Likevel valgte Televerket å sette opp en midlertidig sender for å få NRKs signaler ut til publikum før jul. Det viste seg å være et godt valg. Til tross for at det kun var en provisorisk installasjon som på start tidspunktet ikke sendte på mer en 2,5 kilowatt ble dekningen betydelig bedre enn forventet. TV-seere fra steder som Kristiansund, Steinkjer og Namsos meldte om klare bilder og god lyd. Mange opplevde det som en tidlig julegave, og det førte til stor pågang hos TV-forhandlere og økt etterspørsel etter lisens.^[9]

Imidlertid manglet man deler som var sendt fra USA som var nødvendig for å få synkronisert lyden og bildet. Denne sendingen hadde ankommet Oslo 20 desember 1961, altså dagen etter, men teknikkere på Vassfjellet hadde imidlertid klart å få på plass en provisorisk løsning. Direktør Søberg i radioteknisk avdeling ved Telegrafverket i Oslo kalte oppstarten "provisoriske provisorier at de første sendingene nå er kommet igang".^[10]

Masten var en firbent gittermast som målte 19,5 meter høy. Det ble bestemt at man skulle intill videre beholde den provisoriske masten som reserve i flere år etter den permanente masten ble oppført 1962. Man kan den fortsatt se at betongfestene til masta står i dag. Det ene festet er omgjort til veiviser. I Uthgangspunktet var meningen at den provisoriske masten skulle vært sendt til Kristiansand frem til den permanente senderen der var på plass, men på grunn av forsinkelsenen med å få på plass den permanente masten så ble dette droppet. Istede endte den opp med å bli stående noen år på Vassfjellet, mer eller mindre som reservemast. Først i 1964 blir den provisoriske masten tatt ned. Senderen ble flyttet til senderhuset og beholdt på Vassfjelltoppen, men selve masten ble plukket ned og sendt til Vettahaugen på Hemneshalvøya^[11] hvor hadde sin første sending 17 Desember 1964 i påvente av det permanente betong-tårnet som skulle utgjøre Hemnes Kringkaster^[12].

Den første masten (oppført i 1962)

Deler av byggelaget klargjør til å gå i gang med masten.

Den første permanente masten ble ferdig oppført i 1962 som i likhet med den provisoriske var en gittermast, men denne med en høyde på 92 meter, med fire sett med barduner, fordelt på tre etasjer. Den den ble bekledd for å få en sylindrisk form, delvis for å etterkomme kravet om rødt og hvit i tråd fargemerkering i tråd regelverket for merking av luftfartshindere. Bekledningen, som besto av glassfiberelementer ble delvis fjernet etterhvert som tiden gikk. Det var ikke lenge at masten sto fullstendig innkledd.

På tidspunktet når den skulle byggesså var det ikke noe vei opp til toppen, og tilgangen på skikkelig løfteutstyr var utenkelig. Man la den nedre modulen på siden, før den ble tippet på plass ved hjelp av en løfterigg man senere førte opp i kjernen av masten.^[13]

Denne riggemasten var i tre deler og 9 meter lang, og ble var festet i to etasjer, til hvert hjørne så den var fiksert inne i selve masten. Den hadde en liten travers som gjorde at man kunne skli hver enkelt modul, som hver var på seks meter, med unntak av den øvre som var ti meter inn i posisjon. Når en ny modul var ferdig montert, kunne man altså heve hele løfterigen så man fikk åpning for neste modul. Slik fortsatte man frem til masten var ferdig hevet. Metoden er ikke så ulik den man benyttet på masten fra 2001, men i mangel av gode løfteredskaper var det mer behov for manuelle løft og man hadde tirfor taljer til å hjelpe seg med. De som reiste masten var Formann Kolbjørn Reitan, Iver Reitan, Idar Reitan (de to sistenevnte var brødre), Stenstad og Even Teialeret.^[13]

Den permanente masten under montering. Vi kan se løftejiggen som ble benyttet for å løfte masteseksjonene i midten av masten. Denne skal nå løftes opp så den er klar til en ny lengde.

Masten, som i utgangspunktet var lovt ferdig å skule være på plass høsten 1961, til 1962 grunnet mangel på deler. Når masten ble ferdig reist startet det fulgte arbeidet med å montere på antenne. Antenneoppsettet i toppen var spesielt tilpasset VHF-båndet, som var standard for TV-sendinger på den tiden. Masten brukte kanal 2, som ligger rundt 60–66 MHz. Videre ble masten utstyrt med antenner for å fjerne behoved for FM antennen som nå sto like ved, på vestsiden av senderhuset.

Imidlertid var det ikke bare glede ved at den nye masten sto ferdig. Under prøvesendingene 2 November 1962 ble det meldt om at selv om rekkevidden hadde blitt vesentlig forbedret, at de som bare hadde segg "snø" med den provisoriske masten nå fikk sending, men samtidig kunne mange man melde at problemer med reflekser var blitt et økende problem (se kapittelet "vanskelige mottaksforhold i Trondheim-området"). Morgenen 5 november 1962 ble den første permanente masten satt i permanent drift.

Antenneelementene var store og kraftige, noe som passer godt for VHF-frekvenser jo lavere frekvens, jo større må antennene være. Hele oppsettet var bygget for å tåle kraftig vind og is, og ble drevet året rundt for å sikre stabil dekning. Dette systemet fungerte i mange tiår, helt til overgangen til det digitale bakkenettet, da man gikk over til UHF og måtte bygge ny mast og nye antenner. Den analoge senderen på Vassfjellet ble skrudd av, og samtidig ble masten overflødig, den 3 November 2009, klokken 11:30. Da slo regionsdirektøt Bjørn Stuevold av det analoge signalet. Dette ble gjort ved en uformell avsluttningssermoni som ble omtalt i media.^[14] Fra dette tidspunktet ville de som ikke hadde anskaffet en dekoder få bare snø på skjermen. Overgangen berørte ikke de som allerede hadde parabol, fiber eller coax fra ekstern leverandør. Til tross for den lenge varslede slukkingen var pågangen stor kan City Radio og TV-Service i melhus melde. En rekke folk hadde ikke fått det med seg, mange ventet på installasjon av RiksTV, andre var opprørte over at fiber installasjonen som pågikk i deler av kommunen ikke var blitt ferdigstillt i tide. Noen hadde også skaffet seg alternativer, som parabol, men viste regelrett ikke hvordan det skulle brukes nå når det faktisk måtte tas i bruk.^[14]

I forbindelse med monteringen av den nye masten i 2001 blir den øvre seksjonen på masten tatt ned, om med dette ble masten omlag 70 meter høy. Den øvre seksjonen som bærer FM antenne er en oppgave som skal videreføres av den nye masten. I november 2014 startet demonteringen av den gamle masten, og de siste delene ble fjernet en måned senere. Mastefundamentet og deler av bardunfestene er fortsatt synlige på stedet den dag i dag.^[15]

Forsinkelsen og etterspill

Bak kulissene var det derimot ikke like mye harmoni. I Stortinget ble det rettet kritikk mot Telegrafstyret for manglende fremdrift og dårlig planlegging. Representant Håkon Johnsen (Ap) fra Sør-Trøndelag uttalte at han var "enda mindre imponert" over hvordan saken var håndtert, sammenlignet med året før. Han mente det faktiske problemet var at noen rett og slett hadde glemt å bestille den permanente senderen til Vassfjellet, og at man derfor i all hast måtte finne en midlertidig løsning. Aviser som Adresseavisen omtalte i tillegg at det var uenighet og usikkerhet knyttet til bestillingen av hovedsenderen fra Sveits, noe som førte til ytterligere forsinkelser. Det virket rett og slett som om én hånd i systemet ikke visste hva den andre gjorde.^[16]

På den andre siden hevdet telegrafverket at leverandøren ikke maktet å levere som avtalt var problemet, dette kom senere frem i en artikel skrevet av Telegrafverket:

«Den første bevilgning ble gitt på budsjettet for 2. halvår 1960. I oktober 1960, etter de nødvendige forarbeider, bestilte Telegrafstyret fjernsynssender for Vassfjellet sammen med utstyr til andre sendere som skal bygges i tiden fremover. Leveringstiden var i kontrakten fastsatt til 1. november 1961.»

Men det oppsto problemer:

«Det utenlandske firmaet som fikk leveransen til den permanente fjernsynssender på Vassfjellet krevde imidlertid utsettelse til 1. desember 1961, og leveringen ble dessverre ytterligere forsinket.»

Telegrafstyret måtte derfor skaffe en provisorisk sender for å kunne gi fjernsynsdekning i tide:

«Telegrafstyret besluttet derfor å sette opp en provisorisk sender for å imøtekomme publikums, Norsk Rikskringkastings og radioforhandlernes ønsker.»

Videre fortelles det at det norske firmaet Nera fikk overta en nesten ferdig sender for midlertidig bruk på Vassfjellet, men at noe utstyr måtte skaffes fra USA:

«Hos firmaet Nera har vi fått overta en nesten ferdig sender, som vil bli provisorisk plassert på Vassfjellet, men en del utstyr til senderen måtte skaffes fra USA.»

Situasjonen beskrives som et kappløp med tiden, siden værforholdene kunne spille inn:

«Akkurat på dette punkt er det nå kappløp med tiden, ved siden av at værforholdene spiller en stor rolle.»

Den nåværende masten (oppført i 2001)

JKS-Consult AS fremmet på vegne av Nordkring om rammetillatelse for å bytte ut Vassfjellmasten sin antennebærer for kringkastningsanlegget sommeren 2000. Når den nye masten var ferdig så skulle den gamle masten bygges ned til ca 70 meter, og skulle benyttes i 10-15 år fremover til analoge sendinger.^[15] Den gamle masten som ble montert i 1962 var en formålsbygget mast, det vil si den var teknisk bygget for å være en radio og TV-mast. Den nye masten derimot er en multifunksjonsmast, som bygges høyreist som et skjelett, høyt nok til flere "lag" med antenner, altså utstyrer man utstyrer den med er etter behov. Slike master kan ofte humoristisk kalles "eterstativ" eller "Swiss Army-master". Høyden på selve masten var derimot ikke tilfeldig, man måtte opp i 212 meter med UHF antennen for å oppnå den dekningen man ønsket. Masten skulle også males grålig for å "dempe inntrykk i omgivelsene".

Det er verdt å merke seg at i første omgang ble ikke den nye masten reist for å bytte ut den gamle, snarere for å supplere, det var først etterhvert som at den gamle teknologien ble en del av historien at den gamle masten kunne tas ned da det var ikke noe funksjon lenger. Når digital-TV (DVB-T) i Norge ble lagt til UHF-båndet så krevde helt nye antennesystemer og ofte ny mast, som er årsaken til at masten, med antenner måtte byttes ut og dette var hovedmotivasjonen for utbygging av den nye masten, samtidig som at den nye masten åpnet for nye muligheter med tanke på sekundæroppgaver. Dette åpnet også for å sende NRK2 og TV2 og man kunne også øke kapasiteten for radiolinker, ved å plassere noen av disse på selve masten.

Den nye masten på Vassfjellet brukte en UHF-antenne fordi fjernsynssignalene den skulle sende ut, ble overført på UHF-båndet (Ultra High Frequency). Dette frekvensområdet, mellom 470 og 862 MHz, egner seg godt for TV-signaler fordi det gir god bildekvalitet og kan dekke store områder med relativt små antenner hos mottakerne. UHF antennene er plassert på mastens øverste seksjon (hvite paneler).

Kostnaden på selve masten var 1.000.000, og innen utgangen av året så skulle 18 identiske master plasseres rundt om i norge.^[17] I tilegg til nye master vil den nye infrastrukturen, antenner og sendere påføre betydelige kostander. Ikke minst for selve senderhuset. Her var var ikke Vassfjellet noe unntak. Den positive delen av fortellingen er at det nye mastanlegget samtidig åpnet for et betydelig marked med tanke på utleie av kapasitet, så vel som samfunnsnyttige tilltak, mer om dette skriver jeg om senere i kapittelet "mer en bare TV og Radio".

Konstruksjon og oppføring

Oppføringen av selve mastanlegget ble iverksatt på det på forhånd ferdige fundamentet i begynnelsen av August 2001. Det var Statnett Entreprenør som hadde jobben med å oppføre masten på vegne av Norkring AS. Selve arbeidslaget som var ledet av Arnfinn Flenstad fra Gimse, besto av sju man som jobbet 10 timers skift, også på Lørdager. Med seg på laget hadde han blandt annet Bjarne Stakseth og Bjørn Ove Aalberg. På grunn av arbeidsoppgavene som krevde koordinering måtte det de være fem mann på jobb, hvorav optimalt tre stykker jobbet i antennemasten, og resten på bakken.^[18]

Masten, som i seg selv er en 196 meter høy bardunert fagverksmast som består i hovedsak av elementer på 6 meter hver, er i tilegg kronet med en 16 meter høy UHF-antenne på toppen som tilsammen rager fjør antenne og masten 212 høy, med lynspiss og hvit blinkende hinderlys i tråd med krav i orskrift om merking av luftfartshinder for å markere hinderets øvre punkt. Selve UHF-antennen er todelt og har alene en egenvekt på 4,2 tonn. Masten ble kjørt opp i seksjoner til toppen av Vassfjellet. Noen av modulene var forskjellig fra de andre, og det var derfor viktig å ha god kontroll på rekkefølgen på elementene.

Lastebilkranen ble benyttet for å løfte på plass de to nederste seksjonene, før et "klatrende" montasjetårn som ble drevet av en dieseldrevet HMV (samme fabrikant som taubanene) vinsj på bakken rett ved tårnet ble benyttet for å bygge det resterende av masten. Nå foregikk prosessen som følger:

Montasjetårnet ble hevet så det sto høyere over masten, en det som skulle løftes på plass.
Lastebilkranen løftet seksjonen korrekt vertikal posisjon.
Løftewiren på montasjetårnet ble festet til modulen som skulle løftes og løftet opp.
Når seksjonen nådde riktig høyde, ble den dratt inn i posisjon med en travers på toppen.
Seksjonen ble sikret, og ble ble deretter boltet fast med momentnøkler for å sikre korrekt klemmekraft.
Når seksjonen var ferdigmontert så ble disse punktene gjentatt.

En fagverksmast av denne typen er konstruert primært for å bære sin egen vekt. Den er i utgangspunktet ikke dimensjonert for å stå stabil uten ekstra støtte, og strukturen er derfor helt avhengig av barduner. Uten barduner ville masten raskt bli utsatt for sideveis krefter fra vind og vibrasjoner som den ikke er designet til å håndtere. Under byggingen måtte bardunene derfor monteres fortløpende etter hvert som masten vokste i høyden. For hver nye seksjon som ble reist, ble tilsvarende sett med barduner strukket, strammet og forankret til bakken for å stabilisere konstruksjonen. Dette var avgjørende for å unngå at masten begynte å svaie, vri seg eller i verste fall kollapse under egenvekt og vindbelastning.

Når hele masten på 196 meter var på plass kunne klatretårnet fires ned og man skulle montere en midlertidig toppantenne "pisk" i påvente av UHF antennen, samt at konsesjonene for sending av det digitale bakkenettet ikke var iverksatt. Denne ble montert med helikopterløft utført av et Super Puma inleid fra Airlift. Man skulle først prøve seg på helikopterløft 29 Mai 2001, men det føftet ble avbrudt grunnet dårlig vær. Man lykkedes et par dager senere. Pisken ble delvis montert i behov for lynavleder, samt for å få på plass forskriftsmessig luftfartshinder.^[19]

Først seks år senere, 10 Oktober 2007 ble den permanente UHF antennen montert. På nytt ble den midlertidige pisken løsnet og hentet ned, før den nye todelte antennen på altså 4,2 tonn ble løftet oppi to løft. Nedre del med basen veide 2,5 tonn og toppen 1,7 tonn. Helikopteret som utførte løftene har en maskimal avgangsvekt på 8,6 tonn, hvorav en egenvekt på 4,5 tonn. Denne utskiftingen står sentralt i forvirringen om masten er 212 eller 202 meter høy.^[20]

Masten holdes oppe og stabiliseres av et omfattende bardunsystem bestående av 15 stålkabler. Bardunene er fordelt i tre horisontale retninger rundt masten, med 120 graders vinkel mellom hver bardunlinje. Dette gir en symmetrisk lastfordeling og er helt avgjørende for å motvirke torsjon og ujevn sidebelastning på masten. Bardunene er festet til masten i fem høyder (nivåer), og i hver av de tre retningene går én wire fra hvert nivå, noe som gir totalt 15 barduner. Denne typen bardunering er typisk for høye radiomaster, der man ønsker en lett, men stabil konstruksjon. Vinkelen mellom bardunene og bakken øker med høyden, som betyr at de øvre bardunene har brattere vinkel og dermed en større horisontal komponent i kraftretningen. Hver bardunwire er 60 mm i diameter, og samlet bardunlengde for masten er 2640 meter. Når bardunene skulle monteres, så ble igjen en Muskeg benyttet. Denne gangen med påmontert kran, som man brukte for å løfte på plass strammemekanismen og bardunwirene.^[21]

Strekket i bardunene på Vassfjellmasten varierer fra 15 til 38 tonn, avhengig av høyde og vinkel.^[21] Strekket i hver bardun må ta høyde for temperaturvariasjoner, islast og dynamiske krefter som oppstår når vinden plutselig øker. Barduner som er for slakke kan føre til uønskede bevegelser og vibrasjoner, mens for høyt strekk kan overbelaste både wire og forankring. Derfor må alle barduner være riktig dimensjonert og forspent ut fra plasseringen sin og hvilken kraft de skal ta opp. De øverste bardunene tar mest belastning fordi de må motvirke vindkrefter som virker sterkest i toppen av masten, der momentet er størst. Disse har brattere vinkel og gir større horisontalkomponent, og derfor høyere strekk. De lavere bardunene, med slakere vinkel, tar mindre vindlast og bidrar primært til generell stivhet og balanse, og er derfor forspent til lavere verdier, ned mot 15 tonn. Totalt utgjør dette en betydelig kraft, men det knekker ikke konstruksjonen fordi kraften er fordelt og rettet ut fra masten, ikke bare nedover. Bardunene trekker i forskjellige retninger og balanserer hverandre ut, slik at summen av kreftene virker stabiliserende, ikke sammenpressende. Den vertikale belastningen på selve masten fra bardunene er relativt lav sammenlignet med de enorme sidelengse kreftene de motvirker. Masten er dimensjonert for å tåle egenlast og vertikallast, men det er bardunene som hindrer at vinden bøyer eller velter den. Og fordi hver bardun er koblet til en egen betongforankring i bakken, fordeles hele systemets krefter utover i terrenget, i stedet for å presses sammen i mastens fot.

Bardunsystemet gjør det mulig å bygge en høy og relativt lett gittermast uten at hele konstruksjonen må dimensjoneres for store sidekrefter alene. Ved hjelp av bardunene ledes vind- og islast effektivt ned i bakken, noe som gir stor strukturell stabilitet til tross for den slanke utformingen. For Vassfjellmasten, som utsettes for kraftig vær og ising, er dette avgjørende for sikker og kontinuerlig drift.

Videre er masten også utstyrt med hinderlys i henhold til gjeldende forskrifter: blinkende hvitt lys i mastetoppen og tre nivåer med røde, statiske markeringslys nedover masten. Flere servicekranser (plattformer) er integrert i konstruksjonen for vedlikehold, inspeksjon og er strategisk plassert over radiolinker som skjold mot mekanisk skade fra for eksempel isnedfall.

Anleggsleder Arnfinn Flenstad forteller at det har vært en god byggeperiode."Været har vært med oss hele veien" sier han fornøyd. Flenstad har også jobbet med mastemontering i både Sverige og Nord-Afrika, men innrømmer at Vassfjellet har gitt noen ekstra utfordringer. "Det er tungt arbeid. Vi må opp i høyden, bruke sikring hele veien og hele tiden være oppmerksom. Men det er en spesiell følelse å stå øverst på ei mast nesten 200 meter over bakken og se ut over hele Trøndelag" sier han. ^[22]

Mer en bare TV og Radio

Når man ser opp på en stor TV-mast som Vassfjellmasten, er det lett å legge merke til det visuelle mylderet av antenner og utstyr som klamrer seg fast i ulike høyder. Dette er ikke tilfeldig, tvert imot er det en del av et nøye planlagt samspill mellom teknologi, økonomi og samfunnsbehov. Slike master eies som regel av større infrastrukturselskaper, og det er vanlig praksis at eksterne aktører leier plass på dem. Det kan være mobiloperatører, nødkommunikasjon, DAB-radio, trådløst bredbånd, eller andre som er avhengige av høy plassering for å dekke store områder. Masten blir med andre ord en vert for mange typer digital infrastruktur, og dette gir både økonomisk avkastning for eier og økt verdi for samfunnet.

For anleggseieren handler dette om god forvaltning av høyde og dekning: Jo flere aktører som kan dele masten uten at signalene forstyrrer hverandre, jo mer leieinntekter kan genereres. Men det er ikke bare å "henge opp en antenne der det er plass". Hver enkelt antenne må plasseres strategisk i høyde og retning for å sikre optimal rekkevidde og signalstyrke. I tillegg må hver ny installasjon vurderes nøye for å unngå interferens, altså at radiosignaler overlapper, forstyrrer hverandre eller forringer kvaliteten. Interferens kan være ødeleggende, spesielt for kritiske tjenester som nødnett eller fjernmåling. Derfor kreves det grundig planlegging og koordinering, både teknisk og regulatorisk. Både plassering, sendestyrke, antenneutforming og frekvensbruk må balanseres som brikker i et usynlig, men livsviktig puslespill.

For samfunnet betyr dette at én enkelt mast ikke bare er en TV-sender, men en digital bærebjelke i regionen. Den sørger for at mobildekningen fungerer i kupert terreng, at digital-TV når ut i grisgrendte strøk, og at nødetater kan kommunisere selv under krisesituasjoner, at lokal næring kan bedre sin digitale posisjon, og at samfunsnyttige tjenester som strømavlesere og vannmålere avleses automatisk. Det som ser ut som et virvar av metall og kabler, er i realiteten en avansert kommunikasjonsnavle som binder moderne Norge sammen.

Typiske aktører gjennom tidene

Historisk sett, om vi ser i hovedsak på tidsområdet mellom 1950-2000:

Tjeneste	Type	Typisk område	Typisk antennevalg
FM-Radio	Kringkastning	88-108 MHz	Større diapol eller panelantenner, gjerne høyt opp.
AM-Radio	Kringkastning	Mellombølge/langbølge	Store dedikerte antennemaster som ikke lar seg kombinere med andre.
Analog TV	Kringkastning	VHF/UHF	Logperiodiske eller panelantenner, gjerne høyt opp.
NMT	Telekommunikasjon	450 MHz/900 Mhz	Sektorpaneler for mobil, parabolspeil for backhaul.
Personsøkere	Telekommunikasjon	VHF/UHF/ERMES	Vertikale staver eller collinear antenner. (ERMES kun Telenor).
Private radiolinjer	Telekommunikasjon	-	Parabolspeil.
Nødetater	Nød- og beredskap	VHF/UHF	Vertikal eller foldediopoler.
Forsvaret	Nød- og beredskap	HF/VHF/UHF	Ulike antennetyper.
Vegvesenet	Nød- og beredskap	VHF	Lange vertikale collinear

Om vi ser i hovedsak på tidsområdet mellom 2000-2025:

Tjeneste	Type	Typisk område	Typisk antennevalg
DAB+	Kringkastning	174–240 MHz	Panelantenner eller dipolfelt.
FM-Radio	Kringkastning	88-108 MHz	Større diapol eller panelantenner, gjerne høyt opp.
Digital-TV	Kringkastning	DVB-T2, UHF	Panelantenner, gjerne høyt opp.
GSM	Telekommunikasjon	900/1800 MHz	Sektorpaneler.
UMTS/3G	Telekommunikasjon	2100 MHz	Panelantenner, ofte kombinert med 4G.
LTE/4G	Telekommunikasjon	800, 900, 1800, 2100, 2600 MHz	Flerbånds panelantenner.
5G	Telekommunikasjon	700, 2100, 3500 MHz, mmWave	kompakte flerbåndspaneler, småceller i byområder.
Radiolinjer	Telekommunikasjon	6–38 GHz	Vesentlig mer kompakte speil en tidligere.
IoT/LPN	Telekommunikasjon	LoRa, Sigfox	Små vertikalantenner.
Bedriftsnett	Telekommunikasjon	UHF/VHF	Ulike antennetyper.
TETRA	Nød- og beredskap	380-400 MHz	Vertikal- eller panelantenner, ofte delt master med mobilnett.
Sensorer	Nød- og beredskap	Diverse	Værstasjoner, trafikkstyring,.AIS, elektromagnetisk måling etc.
Flysikkerhet	Nød- og beredskap	Diverse	Værkamera, kommunikasjon, navigasjon, ADS-B etc.
Vegvesenet	Nød- og beredskap	VHF	Lange vertikale collinear.

Hvorfor snakker vi om meter, bølgelengder også videre?

Det hele begynner med at vi må forstå èn ting: Radiobølger beveger seg med 300.000 kilometer i sekundet, altså i lysets hastighet. Det vil være små vridninger på dette, så som om det ikke er vakuum, andre materialer som kabler etc. Men i vi forholder oss til 300.000 kilometer i sekundet og nå vet vi at 300.000 kilometer i sekundet er den øvre fysiske grensen for et radiosignal, og det er en konstant vi skal forholde oss til.

Tenk deg at du står og ser på bølger på en strand. Hvis 1 bølge treffer stranden hvert sekund, er det 1 Hz, om det er 10 bølger i sekundet er det 10 Hz, velger vi et litt mer håndfast eksempel så sier vi 1 million bølger i sekundet så ville det vært 1 MHz, det som var det klassinge AM-mellombølge området Plutselig treffer 100 milioner bølger stranden hvert sekund, nå er vi i andre ord oppe i 100 MHz, altså en frekvens i det typiske FM båndet. Hadde bølgene plutselig kommet med en hastighet på 5.000.000.000 svingninger i sekundet, altså 5 GHz slik som benyttes av moderne Wi-Fi antenner.

Nå som vi forstår at den fysiske grensen for et radiosignal å bevege seg, er 300.000 kilometer, og at vi forstå frekvensen kan vi regne oss frem til bølgelengden, altså den fysiske avstanden mellom bølgetoppene. 1 Hz, altså 1 svingning pr sekund, vil altså ha en bølgelengde på 300.000 kilometer. I eksempelet med 100 MHz vet vi da at 100.000.000 svingninger, vil gi 3 meter, derav "3-metersebåndet". I eksempelet med Wi-Fi er vi helt nede i 6 cm med sine 5.000.000.000 svingninger i sekundet.

Bølgelingningen: c = f ⋅ λ tilsier at c er bølgens hastighet, f er frekvens i hertz, og λ (lambda) er bølgelengde i meter. eksempel for FM (100Mhz): 300000000 / 100000000 = 3 meters bølgelengde

Frekvens	Bølger pr sekund	Tid pr bølge	Bølgelengde	Teoretisk rekkevidde	Tenkelig bruksområder
1 Hz	1	1 s	300.000 km	Gjentatt rundt jorden.	Brukes i jordskjelvforskning (seismologi) og Schumann-resonansen.
10 Hz	10	0,s	30.000 km	Rundt jorden.	ELF militær kommunikasjon med ubåter. Også brukt i forskning på lyn og ionosfæren.
1 MHz	1.000.000	1 µs	300 m	Flere hundre kilometer.	AM mellombølge-radio. Kan dekke hele land/kontinenter via jord- og rombølger.
100 MHz	100.000.000	10 ns	3 m	200 km	FM-radio. Brukes også i flykommunikasjon (VHF) og enkelte nødsamband.
5 GHz	5.000.000.000	0,20 ns	6 cm	50 meter innendørs.	Wi-Fi (høyhastighets trådløst nettverk), Bluetooth i nyere versjoner, og enkelte radarsystemer.

Radiobølger kan bevege seg på to litt forskjellige måter. Noen følger bakken som en slags usynlig strøm som kryper langs jordoverflaten, og disse kalles jordbølger. De taper gradvis energi jo lengre de går, men kan likevel dekke store avstander. Andre skytes opp mot himmelen og blir reflektert tilbake av ionosfæren, det elektrisk ladede laget høyt oppe i atmosfæren. Disse kalles rombølger, og de kan hoppe frem og tilbake mellom jord og ionosfære, nesten som en ball som spretter mellom gulv og tak. Det er derfor en AM-stasjon på 1 MHz kan høres i flere hundre kilometer, og noen ganger mye lenger. Effekten er særlig tydelig om natten. Når sola ikke lenger varmer opp og forstyrrer ionosfæren, blir dette laget roligere og fungerer bedre som et speil for radiosignalene. Plutselig kan en radiostasjon som om dagen bare dekker en region, høres på tvers av hele landet eller til og med over havet til et annet kontinent.

Høy eller lav frekvens?

Vi har allerede sett at frekvens egentlig bare betyr hvor mange bølger som passerer i sekundet. Hvis vi gjør det enkelt, kan vi tenke på hver bølge som en liten melding. Jo flere bølger i sekundet, jo flere meldinger kan sendes, og dermed får vi et enormt potensiale for å dytte data gjennom lufta. Men legg merke til ordet potensiale, for hvor mye vi faktisk klarer å hente ut av et radiosignal avhenger ikke bare av selve frekvensen, men også av hvor mye ledig plass det finnes i området, hvor mye støy som prøver å ødelegge moroa, og ikke minst hvordan vi pakker inn informasjonen i bølgene.

Her kommer modulasjonsteknikk inn i bildet. Det er egentlig bare et fancy ord for hvordan vi lærer bølgene å snakke flere språk. En bølge kan si noe gjennom høyden sin (amplitude), gjennom hvor tett bølgetoppene ligger (frekvens), eller gjennom hvordan toppene flyttes frem og tilbake (fase). Med moderne modulasjonsteknikker kan vi få en enkel bølge til å bære latterlig mye informasjon. Ulempen er at elektronikken som må tolke alt dette blir mer avansert, og signalet må være sterkere og renere for at mottakeren ikke skal misforstå, altså er modulerte signaler mer sårbart mot støy og dårlige signaler.

De lave frekvensområdene er litt som en smal landevei ute på bygda: det går rolig, men det er ikke plass til så mange biler før det blir kø. Høye frekvenser er mer som en motorvei med mange filer. Du får plass til langt flere biler som kan kjøre i høy fart samtidig. Og la oss være ærlige, ingen har lyst til å gå rundt med en mobiltelefon som har antenne på to meter, bare for å bruke internett. Derfor er Wi-Fi lagt til de høye frekvensene: korte bølger betyr små antenner, og de store båndene i GHz-området gir plass til all den datatrafikken vi i dag tar for gitt.

Hvorfor kunne en FM-radiostasjon ofte sende krystallklart signal ti mil av gårde, mens du banner over at Wi-Fi’en nekter å fungere i kjelleren? Hadde det ikke bare vært å koble ruteren din til en av de svære antennemastene på fjellet? Vel, det høres kanskje logisk ut ved første tanke, men svaret er et rungende nei. Det er rett og slett verken mulig eller praktisk og forklaringen ligger i bølgene.

Tenk tilbake på eksemplet med bølgene. Jo høyere frekvens, jo flere bølgetopper. Men da skjer også noe viktig: bølgelengden blir kortere. Lange bølger er store og robuste, nesten som tunge lastebiler som dundrer frem uansett hva som ligger i veien. De har masse energi og klarer å presse seg gjennom skoger, bygninger og til og med litt vann, uten å miste mye kraft. Korte bølger derimot er mer som motorsykler på en humpete grusvei, de går fort, men mister balansen og farten så snart noe står i veien. Dette forklarer hvorfor Wi-Fi kan fungere glimrende på verandaen med fri sikt til ruteren, men dø ut helt i kjelleren under. Vegger og gulv er som betongvegger i hinderløypa for de små, skjøre bølgene på 2,4 eller 5 GHz.

Og så har vi ekstremtilfellet: lave frekvenser som 10 Hz. De har begrenset bruksområde, men i teorien kan de slynges rundt jorda flere ganger uten å miste futten. De er så robuste at de kan trenge hundrevis av meter ned i sjøvann, og nettopp derfor brukes de til å sende enkle signaler til ubåter – og til å måle jordskjelv. Men her snakker vi ikke Netflix eller YouTube. Meldingene er ekstremt trege og enkle, og det kreves antenneanlegg så enorme at de kan strekke seg kilometer på kilometer. Større ubåter kan faktisk slippe ut antenner som slepes etter fartøyet, og disse kan være flere hundre meter – ja, til og med kilometer lange. Litt upraktisk for mobilen, kan du si.

Når det er sagt, så er vi faktisk helt avhengige av at hjemmeelektronikken vår har begrenset rekkevidde. Det høres kanskje rart ut, for det ville jo vært deilig å ha Wi-Fi som rakk hele byen. Men tenk om alle rutere sendte ut signaler med lang bærelengde og full effekt. Da ville hele byen vært dekket, ja, men nettet hadde blitt ubrukelig. Alle signalene ville kollidert og skapt så mye interferens at du knapt hadde klart å laste en nettside.

Det er altså litt ironisk: den korte rekkevidden vi banner over i kjelleren er faktisk det som gjør at vi kan ha egne, stabile nettverk i hvert hus uten at naboens ruter tar knekken på vårt.

Hvorfor har størrelsen på antennen noe å si?

En antenne må passe til bølgen, omtrent som når du hopper tau. Radiobølgen er tauet, og antennen er deg som prøver å hoppe. Hvis tauet er passe langt, klarer du å hoppe rytmisk. Det samme gjelder antennen: er den omtrent like lang som bølgen, kan den svinge i takt og fange opp signalet effektivt. Hvis tauet er for kort, rekker du ikke å hoppe skikkelig. Overført til antenner betyr det at en for kort antenne ikke klarer å svinge med hele bølgen, og mye av signalet går tapt. Hvis tauet er for langt, sleper det i bakken og rytmen blir ødelagt. Med antenner skjer det samme: en altfor lang antenne svinger feil i forhold til bølgen, og klarer ikke å fange signalet skikkelig.

Derfor er FM-antenner lange når bølgene er lange, omtrent tre meter. Og derfor kan Wi-Fi ha små antenner, bølgene er korte, bare noen centimeter. Akkurat som med tauhopping: antennen må passe til tauet (bølgen). For kort eller for lang antenne betyr at “hoppet” ikke fungerer, og signalet blir dårlig.

Dette er især veldig viktig når du skal sende ut signalet. Grunnen er at når du mottar, trenger du bare å fange opp en liten brøkdel av signalet. Senderen på toppen av fjellet sender med masse kraft, og bølgene er så store og robuste at selv en liten antenne kan “få med seg nok” til at radioen kan tolke det. Signalet blir kanskje svakere, men mottakeren forsterker det igjen. Men, skal du utnytte båndbredden fullstendig, å har behov for å motta store mengder data med så lite signaltap som mulig, så blir igjen størrelsen viktig også for mottakeren.

Link-huset

Radiolinken i norge

Kringkastningssambandet i Norge når det var ferdigstillt.

Da fjernsynet skulle etableres i Norge, møtte man egentlig den samme utfordringen som Televerket allerede hadde kjent på med telefonnettet. Hvordan skulle man få sendt signaler over enorme avstander i et så langstrakt og kupert land som vårt? Det kan høres enkelt ut å si: «Man kan vel bare strekke en ledning?» Men i praksis var det helt urealistisk. For å frakte fjernsynsbilder eller tusenvis av telefonsamtaler gjennom kabler ville man trengt et ufattelig antall linjer, et nettverk så omfattende at det ville kollapset under sin egen tyngde. Grunnen er at et elektrisk signal ikke kan gå uendelig langt i en kabel. Det svekkes gradvis, og etter en viss avstand forsvinner det helt. For å holde signalet levende måtte det fornyes og forsterkes med jevne mellomrom, noe som ville krevd et tett nettverk av tekniske stasjoner. Legger man til vedlikehold, reparasjoner og sårbarhet for skader i fjellterreng og under hav, blir det åpenbart hvor upraktisk dette ville vært.

Radiolinken ble svaret på denne utfordringen: et luftig nettverk av paraboler og reflektorer som kunne sende signalene gjennom luften, fra fjell til fjell, uten kilometer på kilometer med sårbare kabler. Heldigvis fant man en løsning som både kunne bygges i fellesskap og som samtidig utnyttet fjellene, de samme fjellene som ellers ville vært en stor hindring. Løsningen het radiolinken, en mikrobølgebasert teknikk for å sende informasjon over lange avstander.

Radiolinken fungerte på mange måter som radiosignalene vi i dag tar imot på mobiltelefonen, men med én avgjørende forskjell: signalet ble sendt som en svært konsentrert stråle. Store parabolantenner på fjelltoppene pekte mot hverandre og skjøt signalet videre fra topp til topp. Slik ble fjellene ikke lenger en barriere, men selve ryggraden i nettet som brakte fjernsyn og telefoni ut til hele landet. Rent teknisk så fungerte radiolinken ved at to paraboler rettes mot hverandre med stor pressisjon. For at dette skal virke må det være fri sikt mellom stasjonene, og avstanden kunne være flere titalls kilometer.

En av de store fordelene med radiolinken var at den i praksis ikke brydde seg om hva signalet inneholdt. Den fraktet rett og slett informasjon som en usynlig motorvei i luften. Det eneste som satte grenser, var hvor stor kapasitet linjen hadde. Denne kapasiteten kunne man så fordele og utnytte etter behov. Da radiolinken ble tatt i bruk, valgte man en enkel og fornuftig tredeling: Én tredjedel av kapasiteten ble satt av til å sende NRKs fjernsynsbilder (FM-modulert videosignal med tilhørende lyd), én tredjedel gikk til vanlige telefonsamtaler, og den siste tredjedelen ble holdt igjen som reserve. På den måten var nettet både fleksibelt og robust, samtidig som det kunne vokse i takt med behovene.

Hvis vi hadde satset på kobber og coax i stedet for radiolinken, ville toppen vært dekket av kilometervis med kabler. Reservekveiler hadde ligget strødd som slangereir, og ett snøras eller stormkast kunne ha lagt hele Norges TV og telefoni i ruiner. Illustrasjon: Roger Johannesen

I radiolinknettet brukte man to forskjellige ting for å få signalene fram: parabolantenner og det som ofte ble kalt speil. En parabolantenne er en stor rund skål. Den kan både ta imot et signal og sende det videre igjen, fordi den er koblet til aktivt elektronisk utstyr som forsterker og behandler signalet. Parabolen er altså «hjertet» i systemet, den gjør jobben med å sende og motta.

Et speil derimot, er egentlig bare en stor metallplate, eller det man teknisk kaller en passiv reflektor. Den inneholder ingen elektronikk og kan ikke forsterke noe. Den gjør bare én ting: den reflekterer signalet videre, omtrent slik et vanlig speil kaster lys. Det er nettopp derfor de fikk kallenavnet «speil». Speil ble brukt når terrenget gjorde det umulig å få fri sikt mellom to paraboler. I stedet kunne man «skyte» signalet mot et fjell der et speil var montert, og la refleksjonen sende strålen videre til neste parabol. Unntaksvis skjer det også at det omtales som speil, om hensikten er å fungere som en repeater, altså at signalet plukkes opp, forsterkes for så å sendes ut på nytt, selv uten at data hentes ut eller mates inn på lokalisasjonen. Eksempelvis kan dette være aktuelt, når avstanden er så lang at signalet er så svekket at det må "fornyes".

Radiolinken sendte signalene som mikrobølger gjennom luften, og de beveger seg med omtrent samme hastighet som lys: ca. 300 000 km i sekundet. Avstanden Oslo–Trondheim er omtrent 500 km i luftlinje (radiolinken gikk i flere hopp mellom fjelltopper, men la oss si at total avstand i luft var rundt 500–600 km). Dette betyr at den totale reisetiden var omlag 2 millisekunder. Vi må så klart legge til noe tid med tanke på forsinkelse i den tekniske kjeden, men dette er så lite at det sannsynligvis ikke kunne oppfattes.

Koordineringsglipp og doble byggverk

Vassfjellet, sør for Trondheim, ble på starten av 1960-tallet et av Norges viktigste tekniske knutepunkt for kringkasting og radiolinje, fordi at uten dette knutepunktet så hadde heller ikke Norge nord og vest for vassfjellet fått utbyggd TV og moderne telefoni med datidens utbygginsstruktur. Men historien om hvordan anleggene ble bygd på toppen, handler ikke bare om teknologi men det handler også om koordinasjon som glapp, og natur som krevde sin plass.

Da riksnettet og fjernsynsnettet skulle bygges ut, var det én ting som gjaldt: fart. Det var et kappløp mot tiden, og myndighetene ville ha dekning på plass så raskt som mulig. Prosjektene ble presset gjennom med en intensitet man sjelden ser i infrastrukturutbygging. På overflaten kan det virke som en imponerende bragd, men bak kulissene skapte det en rekke problemer som senere skulle koste både tid, penger og nattesøvn.

Når utbyggingen går i et slikt tempo, blir risikoen høy på mange nivåer. Utstyr som bestilles tidlig i prosjektet, kan allerede være utdatert før det er installert. Leverandørene rekker ofte ikke å levere i takt med fremdriften, og det kan oppstå uventede forsinkelser som ingen har kalkulert med. Prosjektene må improvisere underveis, og det som egentlig burde vært grundig planlagt, blir ofte løst i siste liten. Det øker risikoen for feil, driftsstans og dyre ekstratiltak. Link-huset ble et eksempel på dette.

To avdelinger i Telegrafverket jobbet samtidig, men uten god nok samordning. Kringkastingskontoret var først ute og “fant” en godt egnet plass for fjernsynssenderen og radiomasten. De startet bygging der de hadde fri sikt mot Trøndelag, i alle retninger for rundstrålende sendinger.

Samtidig var Radiolinjekontoret i ferd med å planlegge bredbånds radiolinje mellom Oslo og Trondheim, og trengte en plass med nøyaktig siktlinje mot Telegrafbygningen i Kongens Gate 6 i Trondheim sentrum (i dag Mercur senteret). Da de vurderte stedet Kringkastingskontoret hadde begynt å bruke, viste det seg at topografien, selve fjellformasjonen ville sperre for fri sikt i den nødvendige retningen.^[7]

Radiolinje med mikrobølge krever såkalt line of sight, eller "helt fri sikt mellom sender og mottaker". Hvis en fjellkam, steinrøys eller høydeforskjell er i veien, blir forbindelsen brutt. Derfor kunne ikke link-antennen plasseres ved den første bygningen. Den måtte flyttes til et punkt med klar sikt mot Trondheim, og det var omtrent 200 meter unna.

Dermed ble det bygd to separate hus på toppen av fjellet:

Ett for fjernsyns- og radiosenderen, plassert etter kringkastingens behov for bred dekning.
Ett for radiolinjeutstyret, nøye justert for retningsbestemt overføring mot Trondheim.

NERA

Når man ser tilbake på fjernsynets og telefoniens gjennombrudd i Norge på 1960-tallet, dukker navnet NERA, Norwegian Electric Radio Apparatus opp som en sentral aktør. Mens de første radiolinjene ble bygget med importert teknologi, var det NERA som gjorde det mulig for Norge å få sitt eget, hjemmelagde system. Radiolinken ble ikke bare en løsning på et nasjonalt problem, men også en arena der norsk industri viste seg å kunne konkurrere på verdensnivå. Da de første radiolinjene mellom Oslo, Bergen og Trondheim ble bygget rundt 1960, kom utstyret i hovedsak fra amerikanske leverandører som RCA. Utstyret fungerte, men det var kostbart, krevde import og passet ikke alltid til norske forhold. Telegrafverket så tidlig at det var behov for å utvikle et hjemlig alternativ.

Her kom NERA inn i bildet. Selskapet ble etablert på 1940-tallet, men det var på 1960-tallet de virkelig fikk sitt gjennombrudd, i tett samarbeid med Televerket. Allerede i 1964 leverte NERA sitt første utstyr til radiolinken, og dette ble starten på en teknologisk reise som snart skulle sette Norge på kartet. Radiolinken var ryggraden i både telefonnettet og fjernsynsutbyggingen. Store parabolantenner skjøt mikrobølgesignaler fra fjell til fjell, og på 1960-tallet ble hele landet bundet sammen fra Oslo til Tromsø.

Utstyret måtte være robust, pålitelig og kapasitetssterkt. NERA utviklet systemer som kunne overføre stadig flere samtaler parallelt, samtidig som fjernsynet fikk sin egen plass i nettet.

1965: De første transistoriserte anleggene ble levert, med kapasitet på 300 telefonkanaler.
1966: NERA produserte fullt transistoriserte systemer som ble satt inn mellom Ålesund og Molde.
1968: Gjennombruddet kom da NERA leverte anlegg som kunne håndtere 1800 kanaler, seks ganger mer enn den første generasjonen.
1969: Den nye teknologien ble satt i drift på strekningen Tromsø–Hammerfest, og ble raskt standard også på andre linjer.

Med dette hadde NERA gjort Norge i stand til å bygge et stamnett som kunne vokse i takt med både fjernsynsbehov og telefontrafikk. NERA ble snart kjent også internasjonalt. Den teknologien som ble utviklet i samarbeid med Televerket, viste seg å være så pålitelig at den kunne selges til andre land. Dermed ble et lite norsk selskap fra Slependen utenfor Oslo en leverandør til et globalt marked. Radiolinken ble i Norge nærmest et nasjonalt prosjekt, men med NERAs bidrag ble den også et norsk eksporteventyr

At Televerket kunne lene seg på norsk teknologi, betydde mye:

Uavhengighet: Man var ikke like sårbar for utenlandske leverandører.
Tilpasning: Utstyret ble skreddersydd til norske forhold med bratte fjell, ising og lange avstander.
Kapasitet: NERA presset grensene for hvor mange samtaler og hvor mye data som kunne overføres.
Kompetanse: Norge bygget opp egen industriell og teknologisk kunnskap.

I praksis var det radiolinken som gjorde at fjernsynet kunne nå hele landet på 1960-tallet. Og det var NERA som leverte teknologien som gjorde denne løsningen robust og fremtidsrettet. I dag er radiolinken for lengst skygget av fiber og satellitt, og mange av mastene står igjen som tause minner. Men uten NERA ville utbyggingen vært både langsommere og dyrere. NERA viste at Norge ikke bare kunne ta i bruk teknologi fra andre, men også skape egen teknologi som satte spor både i norsk hverdagsliv og på det internasjonale markedet.

Radiolinkene på Vassfjellet

Oslo – Trondheim

18. desember 1961: Første fjernsynssending via radiolinken vises på den provisoriske TV antennen.

November 1962: Telefontrafikken åpnes.

1963: Linjen fullt utbygget til 960 telefonkanaler.

Dette var den viktigste hovedlinjen i nettet. Trondheim ble nå det naturlige utgangspunktet for videre utbygging nordover.

Trondheim – Bodø

Desember 1964: Første del ferdig, 300-kanals linje i drift for fjernsyn.

November 1965: Utvidet til 960 telefonkanaler, fjernsyn inkludert.

Denne forbindelsen brakte fjernsynet for første gang til Nordland.

Trondheim – Mosjøen – Bodø

November 1965: Hele strekningen satt i drift med 960 telefonkanaler.

Mosjøen ble et viktig mellomledd, men Trondheim forble hovedpunktet der trafikken ble samlet og fordelt.

Ålesund – Trondheim

November 1965: Linjen åpnes, i drift for både telefon og fjernsyn.

Juni 1966: Fullt utbygd til 960 telefonkanaler.

Denne vestlandsforbindelsen styrket Trondheims rolle som et nasjonalt knutepunkt.

Bodø – Tromsø

November 1966: 960-kanalslinje satt i drift.

Nå kunne fjernsynet sendes helt til Tromsø. Trondheim hadde levert videre hele veien nordover.

Tromsø – Hammerfest

Desember 1969: Linjen satt i drift med 1800-kanals NERA-utstyr, det mest moderne i Norge på den tiden.

Dermed var hele Nord-Norge, via Trondheim, knyttet inn i stamnettet.

Betongtårnene

Jonsknuten Hovedsender. Til venstre for senderen kan vi se det gammle "branntårnet" som ble bygget i 1913.

Det var altså ikke vanlig å oppføre flere bygg, men Vassfjellet ble et av få unntak. Særlig i de tilfeller hvor det ble etablert betongtårn fremfor frittstående mast var det ikke uvanlig å bygge en alt i et løsning. Et av flere eksempler på dette er den 95 meter høye Jonsknuten Hovedsender ved Kongsberg, som når den ble bygget i 1960-1961 var skandinavias største betongkonstrurksjon. Den var hele 35 meter høyere en Tryvannstårnet. Denne ble bygget i betong hvor det ble etablert flere balkonger, eller "antennegallerier" som de ofte omtales som i teknisk dokumentasjon. Disse gir mekanisk støtte for å bære tyngre utstyr så som speil til radiolinker, samtidig som at de letter tilgang til vedlikehold og gir skjerming for utstyr fra vær og eksempelvis isnedfall på vinterstid. Dette ga rikelig plass til antenneutstyr samt tyngre utstyr slik som speil for radiolinkene. Det var også vanlig å etablerte gittermaster på toppen av bettongtårn med antenner, dette ga en rimelig forhøying, var bedre egnet til antenner som bærer signaler i alle retninger og det ga mindre vindlast.

Valget mellom betongtårn og mast med eget teknisk hus slik vi ser på Vassfjellet kommer an på mange ting. Budsjett og beliggenhet er to nøkkelfaktorer, et betongtårn er vesentlig mer komplisert å bygge samtidig som at tilgjengelighet til byggeplassen er kritisk. Særlig i værutsatte områder er ofte betongmastene favoritisert da de er svært robust, krever minimalt med vedlikehold, tillater forenklet adgang for vedlikehold samt at alt får plass i samme konstruksjon. Derimot har frittstående master noen uslåelige fordeler: De kan bygges veldig høye, de kan bygges på kort tid, er svært fleksible med tanke på justering av antenneopsett og de kan derfor ansees som mer fremtidsrettede samtidig som at de er kostnadseffektive. I de tilfellene hvor det var problematisk med å rette inn radiolinker uten å heve speilene vesentlig, så var det imidlertid sjeldent noe alternativ en betongtårn, selv om det også er svai selv i betongtårnene, så er disse små sammenlignet med utfordringen ved å plassere tunge, store paraboler høyt på en gittermast.

Innvendig har Jonsknuten en grunnflate på omlag 1000 m2 fordelt på 8 etasjer, hvor de nedre etasjene huser en 10 KW transformator, nødstrømsaggregat, en leilighet, kjøkken med innlagt vann og verksted. I tredje etasje er det et rom for TV senderutstyr, fjerde etasje er et dedikert FM-Radio rom som omtales som ("lydrommet"). I Syvende etasje er det etablert et eget rom med utsikt for brannvakt i sommermånedene. Kommunen ønsket å få bygget en plattform øverst hvor turister skulle få mulighet til å komme opp å nyte utsikten slik som det ble realisert på Tryvannstårnet men dette ble avslått av telegrafverket.

Veggene på Jonsknuten ble 35 cm tykke, og det gikk med 7452 sekker sement, 635 kubikkmeter sand, 552 kubikmeter singel, 100 tonn armering, 57 vinduer (av typen skipsventiler), det gikk med 2800 kvadratmeter bord for forskalling, 1200 forskallingsplater og 1300 kilo spiker i byggeprosessen. Det ble i likhet med Vassfjellet bygget en taubane. Denne var 450 meter lang og gikk fra hovedsenderen og ned til Knuteveien. Denne taubanen blir benyttet til personbefordring samt for frakt og vedlikehold opp til senderen. Det ble besluttet å la denne stå permanent.^[23]

Det kostet 2,5 millioner kroner å bygge den og 14 Oktober 1960 stoppet man opp prosjektet tidligere en beregnet dette året. Man hadde håpet på å kunne fortsette ut Oktober men desverre vitnet den intensive snøstormen man hadde hatt i flere dager at vinteren var kommet for fult og at det derfor ikke var hensiktsmessig å fortsette arbeidet. Man hadde da reist 22 meter med tårn, hvor 39 meter var målet før man ga seg for året. Det hører med til historien at diameteren nederst er 15 meter, ved 22 meter var den 3,6 meter og at det nå fremover ville gå vesentlig kjappere. Øverst på tårnet skulle diameteren bli 2 meter.^[24]

Entreprenøren som bygget tårnet var Kruse Smith AS med byggeleder Hilmar Strandene fra Tvedestrand, den samme entreprenøren og byggelederen som altså nylig kom fra arbeidene ved Vassfjellet.

Eksempler på viktige master som ble bygget i betong er blant flere Tryvannstårnet, Ulriken, Røverkollen Telesenter, Tronsfjell og Jonsknuten.

Radiolinken ble etablert på vassfjellet

I 1961 sto et teknologisk nybygg ferdig på toppen av Vassfjellet, omlag 200 meter nord for senderstasjonen: et kombinert radio- og telefonoverføringspunkt kjent som link-huset (eller radiolinjehuset om du snakker med folk fra telegrafverket). Dette huset ble en viktig del av den nye mikrobølgebaserte sambandslinjen mellom Trondheim og Oslo, og et vendepunkt i norsk telekommunikasjonshistorie i regi av Telegrafverket.^[3]

I eldre tider ble viktige budskap sendt over store avstander med vardebål, brennende ild på fjelltopper. På 1960-tallet fikk dette prinsippet en moderne etterfølger i radiolinjen, eller "radiolink"-systemet. I stedet for flammer sendes meldinger i form av radiobølger fra fjell til fjell.

Vassfjellet ble valgt som sentralt punkt i denne kjeden, takket være sin høyde (over 700 moh) og frie siktlinje både sørover, vestover og nordover. Fra toppen kunne signaler rettes mot Bymarka, Geitastrand, Orkanger og videre mot Oslo, og i motsatt retning mot Trondheim sentrum. Ikke bare skulle link-huset på vassfjellet ta i mot og styre telefonsamtaler i store deler av Trøndelag, men det var også et knutepunkt som besørget at andre landsdeler ble knyttet opp mot radiolinken.

Imidlertid var prosessen ikke bare preget av å gå på skinner, særlig ikke med den første og også den viktigste linken, nemmelig linken Oslo - Trondheim. Da radiolinjen mellom Oslo og Trondheim ble planlagt, ble utstyret bestilt fra Standard i England (Standard Telephones and Cables Ltd., et britisk selskap eid av ITT, som leverte mye av Europas teleutstyr på 1900-tallet). Spesifikasjonene var ambisiøse, som nevnt tidligere: tre bredbåndskanaler hvor en kanal skulle gå til rikstelefonsambandet (960 telefonforbindelser), en til fjernsyn, og den tredje stå som reserve. Fjernsynssignalet skulle gå én vei, fra Oslo til Trondheim, men med mulighet for å sende tilbake dersom reservelinjen måtte tas i bruk, noe som senere ville vise seg nødvendig om man skulle sende direkte fra andre plasser en Oslo. I tillegg til disse en hjelpelinje for å kunne overføre blant annet fire radioprogrammer.

I teorien hørtes dette ut som en elegant løsning. I praksis ble det en langdryg kamp. Standard i England leverte en modifisert utgave av et eldre 600-kanals system, og tross iherdig innsats fra britiske teknikere ble det aldri mulig å oppfylle de strenge kvalitetskravene fra CCIR (Comité Consultatif International des Radiocommunications, det internasjonale rådgivende organet for radiokommunikasjon under ITU, International Telecommunication Union). De klarte rett og slett ikke å få gjennomført 960 samtidige telefonsamtaler uten at kvaliteten falt. Hjelpelinjen, som skulle bære kringkastingsprogrammer for radio, fungerte heller aldri slik spesifikasjonene krevde.

Arbeidet trakk ut i nesten fire år, og det tærer på når man sitter på værutsatte fjelltopper, milevis fra folk, og forsøker å få teknikken til å spille på lag. Det måtte ha vært ekstra tungt for de britiske ingeniørene som måned etter måned ble sendt til norske høyfjell. For det var langt fra romantisk å sitte fast på stasjonene vinter etter vinter. Utfordringene berørte nemmelig ikke bare installasjonen på Vassfjellet: Langs strekket mellom Oslo og Trondheim lå stasjonene tett, som perler på en streng: Mistberget ved Eidsvoll, Nordhue ved Hamar, Store Horta ved Rena, Tronfjellet ved Alvdal, Storhøgda ved Ulsberg og ikke minst Vassfjellet.^[25]

Til tross for problemene markerte bredbåndslinjen Oslo–Trondheim et vendepunkt. Da den endelig kom i drift, åpnet den en ny æra for Televerket. Plutselig hadde man et stamnett som både kunne bære fjernsyn og tusenvis av telefonsamtaler, med en kapasitet og kvalitet som aldri før var sett i Norge. Det var dette nettet som la grunnlaget for at fjernsynet kunne begynne å spre seg nordover, og for at telefoninettet fikk en ny dimensjon.

Først åtte år senere ble det engelske Standard-utstyret skiftet ut, denne gangen med Siemens sitt 1800-kanals transistoriserte utstyr før også hakk i hæl kom introduksjonen til den norske utvikleren Nera.

Byggeprosessen

Linkhuset under oppføring i 1959 Foto: Donasjon fra familien Strandene.

Link-huset ble, som nevnt, i hovedsak konstruert for å bære vekten av de store parabolantenne som skulle stå stødig på taket. Hele åtte parabolantenner, hver med en diameter på tre meter, var planlagt montert. I kraftig vind kunne hver parabolantenne utgjøre et trykk på opptil tre tonn, noe som stilte ekstreme krav til byggets styrke. For å tåle dette presset, både på selve konstruksjonen, fundamenteringen og de tekniske installasjonene, fikk bygget en støpetykkelse på hele 60 cm. Fundamentet ble sprengt ned i fjellet for maksimal stabilitet, og hele bygningen ble isolert og konstruert for å motstå både kraftig vind og bitende vintertemperaturer på Vassfjellets topp. Utseendet var også en viktig faktor. Myndighetene ønsket ikke at bygget skulle fremstå som en militær bunker. I stedet skulle det ligne mest mulig på en skihytte, og derfor ble fasaden kledd med panel. Planleggingen av konstruksjonen ble gjort i samarbeid med tyske Siemens, og på taket ble det montert forankringsskinner slik man finner på antennegallerier ved andre store installasjoner og betongtårn.

Innvendig hadde Linkhuset et areal på omtrent 100 kvadratmeter, med plass til nødaggregat, senderutstyr og det tekniske utstyret for radiolinkene. Nødstrømsaggregatet på 60 kW, sammen med en dieseltank på 5000 liter, ble fraktet opp til toppen ved hjelp av "Muskegen" (omtalt senere i artikkelen). Strømforsyningen måtte deles med senderstasjonen, noe som stilte ekstra krav til driftssikkerhet.

Som nevnt tidligere så skriv jeg litt om hva som kunne skje når det gikk for fort i svingen, man ønsket infrastrukturen bygget opp så fort, at det var ikke alltid rom for å tenke seg om. Når man var ferdig med å bygge selve konstruksjonen ble det oppdaget, at når bygget ble tegnet så hadde man ikke tatt høyde for kabelføring ut til det som skulle bygges på taket. Som et resultat av dette, måtte man kappe ut en sjakt, i den nå 50 cm tykke betongveggen.^[26]

Påbygget

På et tidspunkt mellom 1964 og 1984 kan man se at Link-huset ble nesten doblet i størrelse med påbygg på byggets sørside. Samtidig har store deler av taket blitt dekket med parabolantenner, dette trolig på grunn av et voksende behov i ettertid for større samlet båndbredde (kapasitet til flere kanaler, flere mottakere etc.) Det er sannsynlig at enkelte andre sekundærfunksjoner også er satt på Link-huset, dette på grunn av muligheten for interferens (forstyrrelse med andre frekvenser).

Man kan fortsatt på sørsiden av bygget se at ventilasjonsrøret og påfyllingsrøret til dieseltanken stikker opp langs bygget. Dieselaggregatet er imidlertid ikke lenger i bruk, da bygget i sin helhet får strøm fra trafostasjonen i senderstasjonen så vel som nødstrøm derfra ved frafall av nettspenning.

Radiolinkens utvikling

Vi kan definitivt se på radiolinken som en teknologisk milepæl i sin tid, som gjorde det mulig for at folk i Trøndelag å kunne se direktesendinger fra Oslo på TV, og ringe slektninger over hele landet med forbedret kvalitet. Radiolink var på mange måter internettets bestefar: en metode for å sende store mengder informasjon raskt og effektivt mellom regioner, men i stedet for fiberkabler gikk det over lufta, fra mast til mast, og man skal huske på at alle telefonsamtaler som senere gikk fra andre deler av landet, også var avhengig av Vassfjellet for å kunne videreformidles.

I moderne tid har radiolinkens utvikling vær i en rellativt rå utvikling, selv om hva for et nivå anlegget på Vassfjellet ligger på pr i dag er ukjent så kan man på generelt grunnlag si at om en enkelt samtale var ved 64 kbps (sånn ca lydsamtale ved ISDN linje) for å gi det en målestokk så kan vi sammenligne hastigheten tilbake i 1961 med dagens moderne etterkommere av radiolinken:


År	Æra	Hastighet	Frekvens	Kapasitet (teoretisk)
1960-1670	Analog	1-2 Mbps	2-8 GHz	1200 samtaler
1980-1990	Digitalisering	2-140 Mbps	7-13 GHz	30.000 samtaler
2000-2010	Ethernet/IP	100-1000 Mbps	7/13/15/18/23/26/38	15.000-156.000 samtaler
2020-	Milimeterbølge/Full IP	1000-10000 Mbps	18,23 og 38 + 70/80 GHz E-bånd	156.000 - 1.560.000 samtaler

Dette gir en vis pekepinn på potensialet ved bruk av radiolink over tid. Men, det kan være verdt å nevne at fiberoptikken har en teoretiske hastighet på 400.000 Mbps, noe som kan oversettes til 6.250.000 samtaler for lengst har utrangert radiolinken. Og nå snakker vi èn enkelt leder, som er tynt som et hårstrå. En typisk kommersiell fiberkabel inneholder ikke èn, men gjerne er 288 ledere helt vanlig. Vi snakker nå om en kabel på tykkelse med en finger. Strekker vi det til ytterkanten og sier at vi skal presse 64 Tbit/s per fiber så vil bli ha svimlende 288 milliarder samtaler samtidig. Eller for å si det på en annen måte: En kabel på størrelse med en finger, har samme teoretiske båndbredde som 600.000.000 paraboler i 1961. Eller, 3.686.400 moderne paraboler.

Men radiolinker har fortsatt en viktig rolle. De baserer seg på mikrobølger mellom parabolantenner med fri sikt, og selv om kapasiteten er lavere (typisk 100 Mbps – 10 Gbps), har de avgjørende fordeler: De krever ingen graving, kan settes opp raskt, og fungerer der fiber er upraktisk, som i fjell, øysamfunn, arktiske strøk eller kriseområder hvor rask og stabil etablering er nødvendig.

Radiolinker brukes aktivt som beredskapsløsning hvis fiber kuttes, og i mobilnettets ryggrad der fiber mangler. De er også nyttige i midlertidige installasjoner, ved konserter, redningsarbeid eller byggeplasser. Moderne radiolinker er sikrere, raskere, fysisk mindre og langt mer pålitelige enn før og benyttes fortsatt den dag i dag som reserveløsninger, av etater, forsvaret eller til og med bedrifter og redningstjenester grunnet sin uavhengighet til fibernettet, så vel som at det ikke er avhengig av en fysisk trase. Det er alts viktig å ikke henge seg for mye opp i radiolinken som noe unikt for TV og teleutbyggingen i Norge. Radiolink er et begrep som benyttes av alle mellom militære, sivilforsvaret, lufttrafikk og til private aktører.

Kort sagt: Selv om radiolinjen i dag har har blitt endret i stor grad, og at det meste er oppgradert og har fått nye bruksområder, og til tross for at fiber er overlegent på kapasitet, så er radiolinker fullstendig overlegen på fleksibilitet, tilgjengelighet og robusthet.

Hvordan radiolinkene ble siktet inn

Langt før GPS og digitale autokalibreringssystemer, var det mennesker, presisjonshender og en klype oppfinnsomhet som sørget for at radiolinker i Norge traff blink. Når antennene opererte på mikrobølgefrekvenser mellom 2 og 40 GHz, var strålen så smal at selv en avdrift på noen tidels grader kunne senke signalstyrken dramatisk.

Oppdraget begynte gjerne med to lag, plassert på hver sin fjelltopp eller høye bygning, med fri sikt mellom seg. Avstanden kunne være alt fra noen kilometer til flere mil. Først ble antennene grovposisjonert ved hjelp av kart, kompass og kikkertpeiling, men det ga bare en omtrentlig retning. For å treffe helt nøyaktig måtte lagene se hverandre, og det var her speilblinken kom inn i bildet. På den ene stasjonen ble et lite, flatt speil, eller en blank metallplate, festet foran antennen. Teknikeren benyttet en teknikk kalt speilmetode (også kjent som solblinking) hvor et speilet ble stilt inn slik at sollyset ble kastet som en smal stråle rett mot den andre stasjonen. Mange kilometer unna stod motparten og speidet med kikkert, og idet et hvitt glimt traff linsen, visste de at de hadde øyekontakt. Derfra startet en koordinert manøver som krevde både presisjon og tålmodighet. Mottakerlaget ropte over felttelefonen at blinket var på plass, og senderlaget låste speilet før de begynte å vri parabolen sakte mot blinkens midtpunkt. Da antennene var grovjustert mot hverandre, ble radiosenderen slått på. Nå tok finjusteringen over. På mottakerstasjonen sto en tekniker bøyd over et analogt signalinstrument, gjerne et VU-meter eller en spesialmåler for feltstyrke. Han fulgte nøye med på viseren og ga beskjed om hver minste endring. Antennen ble dreid millimeter for millimeter, helt til utslaget nådde sitt maksimale nivå. Til slutt ble polariseringen justert, antennen ble vridd noen grader for å matche bølgeorienteringen og redusere støy. Da viseren sto helt i topp, var jobben ferdig.

Metoden var både enkel, billig og presis, men også sårbar for været. Tåke, snø og lav sol kunne gjøre speilblinken umulig å se, og da måtte man ty til kraftige lamper, blinkende lys eller rent instrumentarbeid. Speilmetoden ble brukt i både sivile og militære radiolinker i Norge helt til 1980- og 1990-tallet, da laserpekere, GPS og motorstyrte antenner tok over. Likevel er det blant gamle sambandsteknikere fortsatt et snev av stolthet i å si at man en gang stilte inn en radiolink med bare et speil og solskinn.

Metoden var enkel, billig og dønn presis, men den var væravhengig. Tåke, snø eller lav sol kunne gjøre speilblinken umulig å se. Da måtte man bruke kraftige lamper, blinkende lys, eller stole blindt på instrumentmålinger.

Speilmetoden ble brukt i både sivile og militære radiolinker i Norge helt til 1980–1990-tallet, da laserpekere, GPS og motorstyrte antenner tok over. Men blant gamle sambandsteknikere er det fortsatt et snev av stolthet i å si: «Vi stilte inn den linken med bare et speil og solskinn».

Forsvarets radiolinker

Forsvaret bygde de første SHF-linjene (Super High Frequency) i Norge på 1950-tallet som en del av NATO-samarbeidet. Disse linjene, som opererte i frekvensområdet 3–30 GHz, ble etablert for å sikre stabil og langtrekkende militær kommunikasjon, uavhengig av det sivile nettet. SHF ga høyere kapasitet og bedre motstand mot forstyrrelser enn tidligere radioteknologier, og ble raskt et viktig verktøy i utviklingen av robust sambandsstruktur, blant annet gjennom NATOs troposcatternettverk og nasjonale radiolinker.

Forsvaret i Norge har bygget opp et eget, uavhengig radiolink-nettverk som er spesielt tilrettelagt for militært bruk både i krig, krise og øvelsessituasjoner. Dette systemet er langt mer avansert enn det sivile nettet, og består av en kombinasjon av langtrekkende radiolinker for robust kommunikasjon over store avstander, og mer fleksible, taktiske løsninger som kan settes opp i felten ved behov.

Et eksempel på slike taktiske systemer er Flexible High Capacity Link (FHCL), som muliggjør høyhastighets datasamband mellom ulike typer militært utstyr. FHCL og tilsvarende radiolinker brukes blant annet av NASAMS og Patriot-luftvernsystemer, der kravene til pålitelig og rask kommunikasjon er kritiske for å kunne oppdage og reagere på trusler i sanntid.

Det militære radiolink-systemet er utviklet med tanke på mobilitet og fleksibilitet. Det skal kunne settes opp raskt og uten avhengighet til sivil infrastruktur, slik at Forsvaret har full kontroll over sine kommunikasjonslinjer selv i situasjoner der fiberkabler er brutt, mobilnett er ute av drift eller elektronisk krigføring gjør annen kommunikasjon umulig.

En troposcatterlink er en type radiokommunikasjon der radiosignaler sendes mot den nedre delen av atmosfæren, troposfæren, og spres videre over store avstander – ofte mellom 200 og 500 kilometer – uten at det er behov for direkte sikt mellom sender og mottaker. Dette er mulig fordi en liten del av signalet, når det treffer ujevnheter i troposfæren, blir spredt i ulike retninger, og med riktig teknologi kan mottakeren fange opp nok av dette signalet til å dekode det. Systemet krever kraftige sendere og store antenner, men det gir svært robust forbindelse, uavhengig av satellitter eller fysisk kabelinfrastruktur.

På 1950-tallet benyttet NATO denne teknologien til å bygge ut det såkalte ACE High-nettet, et omfattende troposcatterbasert sambandsnettverk som strakte seg hele veien fra Nord-Norge til Tyrkia. Langs denne linjen ble det etablert en rekke stasjoner i kjede, slik at signalene kunne bringes videre fra punkt til punkt over hele Europa. Dette systemet sørget for sikker militær kommunikasjon over lange avstander i en tid der hverken fiberoptikk eller satellitter var tilgjengelige alternativer, og fungerte som en viktig del av NATOs beredskap under den kalde krigen. Troposcatter var da en av få metoder som kunne tilby pålitelig langdistansesamband selv under ekstreme forhold, og teknologien brukes fortsatt enkelte steder den dag i dag.

Under den store NATO-øvelsen Joint Viking 2025 i Norge ble det også gjennomført tester for å vurdere i hvilken grad det sivile 5G-nettet kan brukes som del av militær samband i krisesituasjoner. Dette viser en tydelig vilje til å utnytte eksisterende teknologi der det er hensiktsmessig, samtidig som Forsvaret beholder sine egne, sikrede kommunikasjonskanaler for de mest kritiske formål.

Utbygg til fjernvalg

På 1950- og 60-tallet var telefonnettet i Norge i stor grad manuelt, og samtaler ble koblet opp av telefonister ved lokale sentraler. Innføringen av automatisk fjernvalg, der man selv kunne slå nummeret direkte uten hjelp fra sentralbordet som krevde en omfattende oppgradering av telefonnettet og sentralutstyret. Dette inkluderte både maskinvare, som automatiske koblingsanlegg og tallskiver, og nye systemer for signalering mellom sentraler.

Oslo og Bergen var blant de første byene i landet som fikk dette nye utstyret. Det skyldes at disse byene hadde høyere samtaletrafikk og ble prioritert i den nasjonale moderniseringsplanen. Dessuten lå Oslo allerede nær hovednodene i det nasjonale linjenettet, og hadde derfor lettere tilgang på tekniske ressurser og ny infrastruktur.

I Trondheim derimot, måtte man vente lenger. Selv om byen lenge hadde behov for fjernvalg, tok det tid før både linjekapasitet og sentralutstyr var på plass. Noe av forsinkelsen skyldtes manglende leveranser av teknisk utstyr blant annet de automatiske koblingssystemene som måtte importeres, ofte fra Sverige eller Tyskland. Samtidig måtte det lokale telefonsystemet bygges om for å støtte det nye signalformatet og større datamengder.

Det var også avhengig av ferdigstillelse av radiolinjer og ny overføringsteknologi, som blant annet den nevnte installasjonen på Vassfjellet var det nødvendig å få på plass denne linken som hadde kapasitet til 960 samtaler samtidig, ikke bare for kapasitet, men også for å kunne "hoppe" til Oslo uten å innom flere manuelle koblingspunkter. Før denne var operativ, hadde altså ikke Trondheim tilstrekkelig pålitelig overføringskapasitet til resten av landet til å støtte full fjernvalgsdekning.

Før oppgraderingen med fjernvalg, måtte en samtale fra Trondheim til Oslo gå gjennom en manuell prosess. Den som ville ringe, tok av røret og ba sentralbordet om en rikssamtale. Telefonisten koblet så samtalen videre til neste mellomstasjon kanskje via Dovre eller andre knutepunkter, og til slutt til en telefonist i Oslo, som ringte opp mottakeren. Dette kunne ta flere minutter, og noen ganger måtte man vente i kø for ledig linje.

Etter at fjernvalg ble innført, kunne man i stedet slå hele nummeret selv, for eksempel 02 (retningsnummer til Oslo) etterfulgt av abonnentens nummer. Sentralene koblet samtalen automatisk gjennom, uten hjelp fra telefonist. Det gikk raskere, var mer pålitelig, og gjorde at folk kunne ringe direkte, noe som var en revolusjon i samtaleteknologi.

Hjelperadiolinjen

Ved siden av link-huset ble det senere reist en 16 meter høy radiomast, bardunert og sikret mot de kreftene det ville være naturlig å se på en fjelltopp som Vassfjelltoppen. I følge rapportene skal masten alene ha kostet rundt en halv million kroner. Denne masten er i dag i fjernet, men man kan se deler av den nedre konstruksjonen på vestsiden av link-huset den dag i dag.

Hensikten med denne masten var spesielt for teknisk kommunikasjon. Denne ble bygget som en toveis radiolinje som ville om den ble bygget for å overføre det samme som hovedmasten ville kunne hatt en kapasitet på 120 telefonsamtaler - fra Trondheim og til Vassfjelltoppen, det er altså ikke på noen måte målbart med radolinken men sier noe om kapasitet. Denne masten hadde ikke noe å gjøre med selve overføringen av TV- eller radiosignaler til publikum, men ble brukt til å sende driftssignaler til og fra telegrafsentralen i Trondheim.

Hensikten med denne forbindelsen som ble omtalt som "hjelpelinjen" var å gjøre det mulig å overvåke og fjernstyre viktige funksjoner på Vassfjellet fra byen. Via denne radiolinken kunne man blant annet følge med på strømforbruk, temperatur, signalstyrke og annen teknisk status, og ved behov utføre fjernstyrte justeringer eller utløse alarmer. En slik hjelpelinje var etablert ved alle større knutepunkter i kjeden av radiolinker.

Selv om hjelpelinjen ikke påvirket selve kvaliteten på sendingene ut til publikum, bidro den til bedre driftssikkerhet, raskere feilretting og mindre behov for manuell tilstedeværelse på toppen, noe som var viktig, med tanke på det krevende terrenget og været. Hjelpelinjen var med andre ord et tidlig eksempel på fjernovervåking og automasjon, lenge før slike løsninger ble vanlig.

I tillegg til hovedlinjene ble det lagt ut hjælperadiolinjer med mindre kapasitet (120–300 kanaler). Disse ble brukt som kontroll- og reserveforbindelser, og som midlertidige løsninger for fjernsyn. Eksempel:

Bergen–Ålesund fikk en 300-kanals hjelperadiolinje i juni 1964, brukt for fjernsyn før hovedlinjen sto ferdig.

Trondheim hadde tilsvarende støtteforbindelser nordover i perioden 1963–65.

Radiomasten

Radiomasten på Vassfjellet bærer på en viktig og fascinerende historie, men dessverre har denne delen av kringkastingseventyret ikke blitt like godt tatt vare på. Mot slutten av 1950 tallet var behovet prekært: det trengtes en ny FM-sender for å sikre god radiodekning i Trøndelag grunnet flere større utfordringer med den eksisterende svake infrastrukturen for FM sendinger. Løsningen ble en moderne senderstasjon på Vassfjellet – omtalt med flere betegnelser i samtiden, som meterbølgen eller UKW (fra tysk Ultrakurzwelle, på norsk: ultrakortbølge).

Anlegget som ble reist, var teknisk sett identisk med senderen på Greipstad på sørlandet. Informasjonen til befolkningen var tildels kryptisk mange var skuffet over at utbyggingen kun gjaldt radiosendinger, og ikke også TV, som var i ferd med å gjøre sitt inntog i Norge. Som kjent måtte man fortsatt vente på dette to snaue år til. ^[27]

Bestyrer Sjølie forklarte at sendingene ville foregå på rundt 3 meters bølgelengde, noe som i enklere ordlag betyr i FM-båndet, som dekker sånn ca frekvensområdet 87,5 til 108 MHz. Selve senderen var helautomatisk og krevde minimalt med vedlikehold. Planene for byggverket var ambisiøse: et toetasjes betongbygg skulle huse utstyret, og den tilhørende antennemasten skulle rage omtrent 35 meter over bakken, hvorav selve radiomasten er 25 meter.^[27] Imidlertid ble det ikke slik, i og med at man fant ut at man også skulle bygget ut fjernsynssender på samme fjelltopp, valgte man en midlertidig løsning.

Den nye store masten som skulle vise seg å være på plass nesten tre år senere skulle utstyres både med antenner både for meterbølgessendinger så vel som være utstyrt med rundstråleantenner, eller med andre ord: Den nye masten vil i tilegg til å tjene som fjernsynssender også ta over oppgaven som FM-sender på sikt og FM masten vil bli fjernet ikke lenge etter den permanente masten er på plass.^[28] Når den permanente masten ble montert ble radiomasten tatt ut av tjeneste etter kort tids funksjon som reserve. Sendeefekten ble dermed hevet fra 15 kW til 60 kW og ga et omfattende dekningsløft for FM dekningen i Trøndelag..^[29]

Da Russland overdøvet Trøndelag

På slutten av 1950-tallet ble AM radiolyttere i Trøndelag vitner til en underlig og irriterende utvikling: Kveldssendingene fra Trøndelag Kringkaster ble gradvis overdøvet av fremmede stemmer og støy. Mange skrudde febrilsk på radioen i håp om klarere signal, men resultatet var det samme, en uklar miks av norsk kringkasting og uønsket russisk innblanding. Det var ikke sabotasje, men likevel var konsekvensen reell: norske radiolyttere ble effektivt forstyrret av Sovjetunionens radiosendinger.

Grunnen til problemet ligger i både naturens lover og menneskeskapte avtaler. Trøndelag Kringkaster, som sendte på langbølge, delte frekvens med en russisk sender. Dette var helt i tråd med København-konvensjonen av 1950, en internasjonal avtale om fordeling av radiofrekvenser i Europa.

Om dagen var det sjelden noe problem. Radiosignalene hadde kort rekkevidde på grunn av solens påvirkning på atmosfæren. Men om kvelden og natta endret alt seg. Da ble de øvre lagene i atmosfæren, spesielt ionosfæren, langt mer reflekterende for radiobølger. Resultatet var at russiske signaler kunne reise hundrevis, ja, noen ganger tusenvis av kilometer og nådde Trøndelag med full styrke. De kolliderte med signalene fra den norske kringkasteren og førte til massiv interferens.^[30]

Hvorfor gjorde man ikke bare noe med det? Vel, det var lettere sagt enn gjort.. På papiret hadde begge nasjoner rett til sine frekvenser, selv om det i praksis førte til konflikter. Norge kunne ikke bare bytte frekvens, det ville være et brudd på den internasjonale frekvensavtalen, og kunne føre til nye problemer med naboland som da ville bli forstyrret i stedet. Radiospektrumet er et fellesgode, og når mange land deler det, kreves nøye koordinering.

Dermed sto man i praksis maktesløs. Å forby Russland å bruke sin tildelte frekvens var ikke mulig. Å flytte den norske senderen til en annen frekvens uten godkjenning fra internasjonale myndigheter, var heller ikke lov. Teknisk sett kunne man øke styrken på senderen i Trøndelag, men dette hadde sine egne begrensninger og kunne fort bli et kostbart og politisk sensitivt tiltak.

Løsningen ble ikke å kjempe mot den russiske støyen,men å gå utenom den. Svaret het FM-radio (frekvensmodulering), eller UKW som det også ble kalt den gang. I motsetning til langbølge hadde FM kortere rekkevidde, høyere lydkvalitet, og var langt mindre sårbar for internasjonal interferens. Løsningen ble å etablere FM radiosendere, og hva Trondheimsregionen angår var det soleklare valget Vassfjellet. På Steinskjer var allerede en FM sender straks på plass.

Historien om radiostøyen fra Russland minner oss om hvor tett teknologi, politikk og naturfenomener henger sammen. På overflaten virket det som en enkel teknisk utfordring, men i virkeligheten handlet det om internasjonale avtaler, geopolitiske grenser og fysikkens lover. Først da teknologien endret spillereglene, med FM og senere digital radio så kunne man legge problemet bak seg. Frem til skiftet til FM radio hadde man benyttet seg av AM radio.

AM og FM er to ulike måter å sende radiosignaler på. AM står for amplitudemodulasjon, der man overfører lyd ved å variere styrken, altså "amplituden" på radiobølgen. FM, som står for frekvensmodulasjon, gjør det motsatte: her holdes styrken konstant, mens man overfører lyd ved å variere frekvensen på signalet.

AM er en eldre og enklere teknologi, og den ble i sin tid brukt på lang- og mellombølge. Den har stor rekkevidde, spesielt om natten, fordi signalene kan reflekteres i atmosfæren og nå langt. Ulempen er at AM er svært følsom for elektrisk støy, som torden, motorer eller andre radiosignaler, noe som gjør lydkvaliteten ganske begrenset. FM derimot gir langt bedre lyd, er mer robust mot forstyrrelser, men har kortere rekkevidde siden signalene ikke følger jordkrummingen. Derfor trenger FM radiosendere å være nærmere lytteren, og fungerer best med fri sikt.

I praksis betyr dette at AM passet godt for tale og nyheter over store avstander, mens FM ble foretrukket for musikk og lokalsendinger med god lydkvalitet.

Men for en generasjon trøndere som forsøkte å høre kveldsnyhetene på 1950-tallet over AM radio, så ble dette kapittelet i norsk radiohistorie både hørbart og frustrerende.

- Beklager, dette problemet er det ikke stort å gjøre med. I hennhold til København-konvensjonen av 1950 skal Trøndelag sende på samme frekvens som en russisk stasjon og om kveldene med sterk refleks fra verdensrommet vil ofte Trøndelag-kringkasteren bli sterkt forstyrret. Tekniker Kvernæ ved Kringkastningens støykontroll i Trondheim^[31]

København-konvensjonen, som regulerte tildelingen av lang- og mellombølgefrekvenser i Europa, ble formelt vedtatt i 1948 og trådte i kraft den 15. mars 1950. HMålet med konvensjonen var at hver kringkaster fikk konkret tildelt en frekvens og sendestyrke, og man forsøkte å unngå overlapp. Men kompromissene førte likevel til konflikter og interferens, som i tilfellet med Trøndelag Kringkaster og en russisk sender.

Hensikten med konvensjonen var at etter 2. verdenskrig var det behov for å rydde opp i det kaotiske frekvensbildet i Europa, som var preget av krigsbruk, utbygde sendere og manglende koordinering.

Da "Knalldåsa" kuppet eteren – radioamatører, walkie-talkier og ufrivillig kanalrot

På 80- og 90-tallet var det mange som trodde at radioens storhetstid gikk mot slutten. Fjernsynet hadde for lengst inntatt stua, og CD-spilleren tok over for både LP og kassetter. Men midt i alt dette digitale fremskrittet skjedde det noe ganske uventet: Det dukket opp en ny folkelig interesse for radiosamband.

PR-radioen, eller "Private Radio" så vel som amatørradioen, også kjent som walkie-talkier for voksne fikk etter hvert en slags kultstatus. Ikke bare blant lastebilsjåfører, men også blant campingturister, bygdefolk, radioamatører og nysgjerrige tenåringer. Problemet? Det utstyret man fikk kjøpt lovlig i Norge var... vel, mildt sagt svakt. Ikke noe å rope "Mayday" med. For noen holdt det ikke med en liten walkie-talkie i hanskerommet. Nei, det skulle være lange takantenner med radialer, lineære forsterkere, hjemmeloddede effekttrinn og amerikanske eksportmodeller med sendestyrke som kunne gjøre meteorologene nervøse.

Så mange begynte å se seg om etter kraftigere saker. På postordre, messer, eller gjennom kontakter i det store utland kunne man skaffe seg sendere med vesentlig høyere utgangseffekt enn det som var lovlig her til lands. Det kunne være fristende: sterkere signal, lengre rekkevidde og følelsen av å eie et lite stykke James Bond-teknologi. Man skulle ha master på taket

Men så kom baksmellen, bokstavelig talt. For når disse kraftige senderne ble tatt i bruk, begynte signalene å bråke på tvers av alt annet. Interferens oppstår når ett signal er så sterkt at det forstyrrer, eller i verste fall overdøver, andre radiosignaler, også de du ikke hadde tenkt å tukle med.

Dermed kunne man sitte i stua og nyte nyhetene på radioen, eller se et spennende drama på TV, bare for å plutselig bli avbrutt av at noen med kallenavn som "Squelch-Svein", "Kaffe-Lars", "Ping-Pong" eller "Moks-Jokki" bryter inn med et trivelig men totalt irrelevant: «"Frekvens-Frida", dette er "Majones-Trond", hører du meg? Skal vi ta en kaffekopp på verandaen, over?»

Og dét i beste sendetid.

Nå kan man le av slike episoder i ettertid, men det var ikke alltid like harmløst. Interferens gjør nemlig ingen forskjell på hyggesnakk og nødsituasjoner. En ulovlig kraftig sender kan like gjerne blokkere redningstjenestens kommunikasjon, nødkanaler eller viktig nyttetrafikk. Og det skjedde. I flere tilfeller ble nødanrop forstyrret eller ikke hørt, fordi noen andre "tok over eteren" med kraftigere signal.

Selv om det sjelden var vond vilje involvert, viste det hvor skjør balansen i radiokommunikasjon egentlig er.

Historien om radioamatørene og det ulovlig sterke utstyret er både et underholdende kapittel i vår teknologihistorie, og en nyttig påminnelse: Når alle får tilgang til eteren, må det også følge med forståelse og ansvar. Radiosignaler er ikke som støv, de kan være livsviktige, og må behandles deretter. Det var imponerende teknisk og fullstendig upraktisk. Men én ting er sikkert: Når du kombinerer høye antenner på taket med radialer, skitten strøm og ustyrlige forsterkere, da hører hele nabolaget fra deg enten de vil eller ikke.

Fleksnes og den tekniske anakronismen i "Radioten"

I episoden radioten der "LA8PV" Marve Fleksnes forsøker å kontakte Tokyo via radiosamband og nevner "25,8 megacykel" hvor så samtidig innrømmer at han ikke skjønner noe av det. Det han refererer til i virkeligheten er frekvens 25,8 MHz, altså 25,8 millioner svingninger per sekund . Dette var den gamle måten å si megahertz på før SI-enheten Hertz ble innført som standard. Han sier også at han skal bruke "15 meter", som viser til et bestemt amatørradiobånd, men 25,8 MHz ligger utenfor det faktiske 15 meter-båndet, som strekker seg fra omtrent 21,0 til 21,45 MHz. Dermed blir det en teknisk anakronisme, og en typisk Fleksnes-humor der han forsøker å fremstå teknisk og verdensvant, men bommer akkurat nok til at det blir morsomt for dem som kjenner radiosamband.

I det virkelige liv er frekvens 25,8 utenfor det tillate amatørradiobåndene og forbudt å bruke da det er reservert andre formål, noe som gjør det litt morsomt at han får høre at "her kommer værmeldingen". Ironien er at selv om vi har ledd mye av Fleksnes sin feilaktige bruk av radioen, så var det samtidig et reelt problem før i tiden, forsåvidt den dag i dag også men i langt mindre grad en før.

En annen forvikling er at det ville vært mer korrekt for Marve å ha kallenavn LA1PV fremfor LA8PV. LA og LB definerer norsk lisens, nummeret er distrikt, hvor 1 er Østlandet, 5 er Trøndelag og 8 Troms og Finmark. De to siste bokstavene derimot får man tilfeldig utvalgt og kan være troverdig.

Driftsbyggene og anleggsbrakken

De er viktig å ha tunga rett i munnen når det gjelder driftsbyggene og anleggsbrakkene på Vassfjelltoppen, for disse ble det til stadighet flere av. Først ut som brakke for arbeidene på Vassfjelltoppen var imidlertid ikke på selve toppen. Telegrafverket hadde i første omgang leid seterbuen på Flåsetra. Som fungerte som som oppholdsbrakke tidlig i prosessen. Under oppføring av taubanen, og før utedoen og anleggsbrakken på vassfjellet ble etablert. Anleggsbrakken velger jeg å omtale som det, fordi den ble spesifikt bygget for å huse mannskapet fra Kruse Smith AS, som i hovedsak besto av folk som kom langveis fra og som måtte bo der oppe. Anleggsbrakken (1) ble bygget våren 1958 og hadde soveplass til tre personer. Brakken ble senere overdratt av Akademisk Radioklubb (LA1K).

Etterhvert som at det første senderhyset (2) sto ferdig i 1959, var det også her soveplass til to personer, pluss et lite kjøkken. Imidlertid var dette både et støyete og tidvis varmt lokale og tvilsomt førstevalget blant de som skulle overnatte. Imidlertid ble disse sengeplassene, i tilegg til anleggsbrakken benyttet av det andre byggelaget frem til de var ferdige.

Det var først når anlegget var ferdig, og man skulle plassere ut faste teknikkere i turnus på Vassfjellet at man virkelig så behovet for bedre innlosjeringsmuligheter, og ganske smart ble det første frittstående driftsbygget (3) satt opp i 1961. Dette var en såkalt Steinskjerbrakke^[13] og ble satt opp like sør for senderhuset 1963, der hvor man fatt det flateste platået. Dette driftsbygget hadde 6 soverplasser i tilegg til et enkelt kjøkken med utslagsvask. Dette ble senere overtatt av Røde Kors. Dette bygget ble revet omkring 2006.

Først i 1974 kom det første store løftet hva angikk driftsbyggene. Da ble det bygget et nytt frittstående bygg vest for senderhuset (4). Dette var det første bygget som fikk innlagt vann og septikkforbindelse, og dermed også det første moderne toalettet. Bygget var bedre isolert og plasseringen av bygget var desto mer hensiktsmessig, særlig på vinterstid. Dette bygget ble revet i 2001 når "carporten" og senderhuset ble utbygget for det nye mastanlegget.

En dedikert boenhet laget som en del av selve senderhuset (5), det ble nå også lagt vann, etablert kjøkken og toalett i senderhuset. Denne boenheten har fire senger, en dedikert stue og med kapasitet til å også sove i sofaer ved behov. I 2025 er dette det eneste gjennværende boenheten på vassfjellet, som disponeres av anlegget.

Fra anleggsbrakke til Radiofyr og beacon-stasjon

Dette lille bygget er det første bygget, sammen med utedoen som ble oppført på toppen. Den var en gang livsnerven for mannskapene og montørene som jobbet med å reise senderanlegg og radiolinker på Vassfjellet. Forutenom en kortere periode hvor de bodde nede på Flåsætra mens dette bygget altså var under oppføring. Her kunne de trekke seg tilbake for en pust i bakken, varme seg og dele et måltid. På det beskjedne kjøkkenet gikk matlagingen på omgang, og det var ingen hemmelighet at enkelte kokker var mer populære enn andre. Ute kunne været slå om på minutter, fra stille til rasende storm, og når vinden rev i veggene og snøen pisket som små nåler, fantes det ingen grunn til å gå ut unødig. Løsningen var like enkel som genial: et rør gjennom veggen, brukt som pissoar, slik at man kunne bli værende i varmen. Skulle man ellers gjøre sitt fornødende og man våget seg ut, så var det blitt etablert en utedo 65 sør for brakken.^[4] Utedoen står forøvrig der fortsatt den dag i dag, men har følgelig sett sine bedre dager. Etter hvert som senderbygget sto mer ferdig, ga det også ly for både folk og utstyr.^[4]

Fra venstre Halvor Strandene, Jens Strandene og Hilmar Strandene tar et vellfortjent pust i bakken forran mannskapsbrakken.1959 Foto: Donasjon fra familien Strandene.

Da anleggsarbeidet var over og senderstasjonen gikk inn i en roligere driftsfase, ble brakka stående tom. Den sto der som et forblåst minne om en tid da fjellet var fullt av liv, verktøykasser og radioantenner i ferd med å reises mot himmelen.

Så, tidlig på 1980-tallet, kom et nytt kapittel. Akademisk Radioklubb (LA1K) så muligheten og inngikk en avtale om å overta bygget. Snart var stillheten brutt av den jevne summingen fra elektronikk, blinkende indikatorlamper og den velkjente lukten av loddetinn. Brakka ble en beacon-stasjon, et signalpunkt som kontinuerlig sender meldinger ut på 70 cm, 2 m, 4 m og 6 m-båndene. For radioamatører langt borte er disse signalene som små pulsslag fra fjellet – en måte å måle rekkevidde, sjekke forholdene og holde forbindelsen levende.^[32]

I 2021 satte klubben i gang en omfattende oppgradering av klubbhuset. Bygget hadde lenge båret preg av slitasje fra de krevende forholdene i området, og en storstilt innsats ble nødvendig for å sikre at lokalene kunne tjene medlemmene i mange år fremover. Tak og vegger ble skiftet ut, noe som både ga bedre isolasjon og økt holdbarhet. I tillegg ble det bygget to solide plattinger som gjør uteområdet mer anvendelig.

Som en del av oppgraderingen ble det reist en egen bardunert fagverksmast på omtrent åtte meters høyde inkludert øvre antenneinstallasjoner. Denne fungerer som bærebjelke for klubbens radiosendere. Via masten drifter de flere frekvenser:

95,488 MHz (LA2SIX): Bacon på 6-meterbåndet (VHF lavbånd), ofte kalt the magic band. Brukes internasjonalt til å undersøke sporadiske E-åpninger og langdistanseforbindelser under gunstige propagasjonsforhold.
70,063 MHz (LA2VHF/4): Bacon på 4-meterbåndet, et relativt smalt amatørradiobånd i Norge. Benyttes primært til eksperimentering og propagasjonsstudier, spesielt ved sporadisk E.
144,463 MHz (LA2VHF): Beacon på 2-meterbåndet, et av de mest populære VHF-båndene internasjonalt. Denne frekvensen gir stabil overvåkning av tropo-forhold og annen propagasjon som kan oppstå på VHF.
432,463 MHz (LA2UHF): Beacon på 70-centimeterbåndet (UHF). Brukes til å kartlegge tropo-forhold, refleksjoner via månen (EME), og andre avanserte eksperimenter innen UHF-kommunikasjon.

I tillegg til amatørradiosendingene har klubben også tatt ansvar for å distribuere FM-radiostasjonen Radio Revolt på frekvensen 103.000 MHz, noe som gir studentradioen stabil dekning i nærområdet.

Fra mannskapsforlegning til Røde Kors sin Lede og sambandsstasjon

Selv om det inne i selve senderhuset var bygget en enkel forlegning, viste det seg raskt at dette var en lite praktisk løsning når vaktene skulle gå over lengre tid. På Vassfjellet var ordningen at to teknikere alltid skulle være på vakt, fordelt på skift som varte hele 29 timer. Til sammen var det fire teknikere som byttet på, og senderbygget ble dermed både arbeidsplass og midlertidig bosted.

Behovet for bedre boforhold førte til at det ble oppført et nytt bygg på toppen. Dette huset var utstyrt med sengeplasser og de nødvendige fasilitetene slik at teknikerne kunne klare seg under de lange vaktperiodene. Bygget ble reist like sør for senderstasjonen, nøyaktig 25 meter fra det sørvendte tilbygget på hovedbygget. Det lille trehuset hadde et areal på rundt 40 kvadratmeter, antatt å være cirka 4,5 ganger 9 meter.

Da Telegrafverket i 1974 førte opp et nytt utbygg på senderstasjonen, ble behovet for dette frittstående trebygget borte. I stedet fikk huset en ny rolle: Røde Kors tok det i bruk som operativ lede og sambandsstasjon på Vassfjellet. Herfra kunne de koordinere mannskaper, opprettholde radiosamband og være et fast kontaktpunkt mot eksterne aktører. Ved spesielle anledninger var stasjonen også bemannet, og den fikk en helt ny betydning som et bindeledd mellom redningsarbeidet på bakken og resten av beredskapsapparatet. Stasjonen ble således ikke bare benyttet til for aktivitet og hendelser i umiddelbar nærhet, men også som kommunikasjonslink over større avstander.

John Hakvåg mottok Vassfjelltrollet for sin innsats med restaureringen av korpsets (Røde Kors) sin sambandsbrakke på Vassfjelltoppen i 1985^[33]

Ledestasjonen, som de i Røde Kors lokalt bare kalte "toppen" hadde et telefonnummer som ble annonsert ved spesielle anledninger. De lyttet også fast på PR radio kanal 3 (27,025 MHz) og 19 (27,185 MHz) når det var bemannet der oppe. Vi snakker nå om en periode hvor det ikke var like vanlig med mobiltelefoni, hverken med tanke på dekningsgrad eller tilgang på slikt utstyr. Derimot var det som jeg nevner i Fleksnes-eksemplet over blitt mer folkelig å ha radioutstyr. PR, altså Privatradio utstyr krevde hverken lisens eller spesielle tillatelser i rake motsettning til nettopp Amatørradioen som Fleksnes prøver seg på. Mange, særlig vante turfolk hadde ofte med seg radio, om ikke annet for å skru den på om de skulle trenge det. Kanal 3 og 19 var ikke tilfeldig, kanal 3 var ment som dedikert "beredskapskanal" (må ikke blandes med nødanropskanalen 16, som er en del av VHF båndet, ikke PR), å sette Walki Talkien på kanal 3 er altså litt som å ringe 112 med mobilen. Denne kanalen skulle ingen benytte uten at det var behov for assistanse. Kanal 19 ble ofte omtalt som truckernes kanal. Her lyttet yrkestransportører og lastebilsjåfører. Fordelen med denne kanalen var forutenom at man ofte kunne plukke opp viktige tilbakemeldinger med tanke på vær og forhold også ofte hadde noen "innen rekkevidde".

Den viktigste årsaken til at lede og sambandsbrakken fantes nettopp der den var, var for at PR-radio på 27 MHz var et lavterskel samband som alle kunne bruke, og ved å plassere en stasjonært mottakerpunkt på et høyt fjell fikk man stor rekkevidde og mulighet til å dekke hele regionen. Dette var spesielt viktig på 1980- og 90-tallet, da mobiltelefoner ennå ikke var utbredt, og mange som trengte hjelp i marka, på fjellet eller langs veiene hadde liten mulighet til å kontakte nødetater direkte. Kanal 3 var kjent som Røde Kors sin beredskapskanal, og en fast lyttestasjon på fjellet sikret at nødmeldinger ble fanget opp og kunne videresendes til mannskaper og nødetater.

Med teknologisk utvikling har imidlertid behovet for slike faste lyttestasjoner forsvunnet. Mobiltelefoner ble gradvis allemannseie, og folk kan i dag ringe 112, 113 eller 110 direkte for å få hjelp. Røde Kors og andre frivillige organisasjoner har dessuten fått tilgang til langt mer avansert samband, inkludert profesjonelle VHF/UHF-systemer og Nødnett, som gir kryptert, landsdekkende dekning og tett integrasjon med nødetatene. Samtidig har utbyggingen av både mobilnett og moderne radiosamband gjort at dekningen er betydelig bedre enn den var for noen tiår siden.

Derfor har det stasjonære sambandspunktet på Vassfjelltoppen ikke den samme viktigheten som før. Der det en gang var en livsviktig lyttepost for nødmeldinger fra publikum og koordinering av frivillige mannskaper, er det i dag avansert teknologi, mobilkommunikasjon og samordnede nødnettverk som fyller rollen.

Eksempler på arrangementer eller perioder med fast bemanning er påsken hvor Røde kors har hatt beredskap på Kråklia/Håen og Svarahammeren siden siden 1969,^[34] hvorav også på Vassfjellet siden etableringen der^[35], sykkelrittet "den store styrkeprøven"^[36], ved lokale arrangementer på Vassfjellet på vinterstid var også personell med Snøscooter og slede ofte tilgjengelig for innsats. Bygget ble revet omlag 2004.

Vannpumpehuset

Vannpumpehuset ble bygget tidlig på starten av etableringen på Vassfjellet. Selv den dag i dag kan man se selve vanntanken som ble støpt i betong, som oppbuffring og annsamling av vann. Selve betongtanken er også grunnmur for selve vannpumpehuset som huset pumpen. Det ble også etablert et lufterør og en inspeksjonsluke på betongtanken. På tidligere bilder, tilbake til rundt 1962 kan man se at lufterøret sto utendørs og at selve vannpumpehuset var vesentlig mindre og plassert i det sørøstre hjørnet av vanntanken.

I ettertid ble det byttet ut med et større bygg. som også dekker selve ventilasjonsrøret. Når driftsbygget som bygges i 1974 (nummer 4 på oversikten) kan vi se at det legges røropplegg, med oppvarmet vannrør for frostsikring og strøm ned til pumpehuset. Bildet til høyre viser hvordan slangen ligger inn i pumpehuset.

Det er imidlertid verdt å merke seg at ved nærmere øyesyn i feltet så kan det virke som at har ligget et eldre røropplegg parallelt med dette fra før av. Dette røropplegget var i metall. Sannsynligvis har ikke dette fungert som vannrør, men derimot som kabelbeskyttelse som er tidligere lagt ned ditt.

Kraftleveranse

Når vassfjellet først ble bygget så eksisterte det allerede en 60 kV kraft trasè som gikk fra Løkaunet kraftverk på Lettingvollen i Klæbu fra øst, til Kvaal Nedre i Vest som allerede var ettablert. Trasèen ble tinglyst 27 August 1942. Der hvor denne trasseen møter Gammelvollen så ble det etablert en inngjerdet T-avgrening og trafostasjon slik at det ble lagt en trasse som kunne komme inn på sørsiden av senderhuset. Kraftleveransen var lagt på 3 fase 20kV ledning. Ved å bygge en nedtransformering før vassfjellet eliminerte man behovet for å ha en egen trafo på vassfjellet, på bekostning av potensiell effekt. Tidlig nedtrapping i volt i fordelingskjeden vil alltid gå på bekostning av potensialet ved forbruker.

Overgang fra luftstrekk til mellomspenningskabel

Som ledd i linjeomleggingen av kraftlinjesystemet da den eksisterende traseen begynte å bli både underdimensjonert så vel som sårbar. Dette delvis grunnet den stadig utbyggingen på Kvål så ble denne traseen fjernet rundt 2000 og erstattet med nye leveransepunkter på Kvål fra nordsiden. I denne forbindelse ble det lagt ny kraftleveranse under bakken.

Byggeprosessen

Taubanen

Taubanen ble i 1958 i forbindelse med bygging av den nye FM-radiomasten på Vassfjellet.^[37] TV anlegget på Vassfjellet startet tidlig på 1960-tallet, og man viste jo at taubanen også ville komme dette prosjektet til nytte når det endelig kunne startes. Man sto overfor en stor logistisk utfordring: hvordan skulle man frakte tonnevis med byggematerialer, teknisk utstyr, grus og sement opp 710 meter over havet? Uten vei og med bratt, ulendt terreng?

Løsningen ble en taubane, en enkel men effektiv transportlinje som ble anlagt fra en base i nordøst enden av Stormyra ovenfor Flåsetra og opp til toppen av Vassfjellet sørøst, lengden på taubanen var 1126 meter.^[38]. Taubanen var en Vossavinsj (eller "Bossavinsj" man ofte sa lokalt på Voss) konstruert av Brødrene Gjellesvik Mekaniske Verksted (BGM) på Voss slik den ble skissert av tyskeren Georg Hana under andre verdenskrig. BGM leverte på denne tiden solide stålvinsjer med mekaniske bremser og clutchsystem som tålte hard bruk i skog og på gårder, de var primært bygget for frakt av tømmer men ble også brukt på byggeplasser. Vinsjen krevde imidlertid noen spesialtilpassninger^[4]: Det var en variant ble levert med J. A. Prestwich Industries motor (omtales ofte som "JAP-motor"), en 4-takts Model 6 som yter ca 5,5 hk ved 1800 omdreininger.^[39] Det ble hugget en løypekorridor hvor spennene mellom brutårnene varierte etter terrenget. De høyeste brutårnene, som var bygget i A-form raget 13-14 over bakken.^[37] Taubanen skulle ha drag i begge transportretninger. Siden det ikke var praktisk å snu dragretningen på en vinsj som benytter forbrenningsmotor så ble det levert en totromlet variant, hvor en nokk på hver trommel kunne dra trekkwiren i begge rettninger ved hjelp av et vendehjul i hver ende.

Fra taubanens start til endestasjonen var sporlengden 1126 meter, med en høydeforskjell på 495 meter. Dette gir en gjennomsnittlig hellingsvinkel på omtrent 26 grader, noe som er bratt nok til å by på utfordringer, spesielt ved tunge og uhåndterlige løft.Taubanen var konstruert for å frakte komponenter på opptil 500 kilo. Likevel kunne enkelte løft være problematiske fordi lasten var vanskelig å plassere eller balansere i transportkurven. Et eksempel var H-stålsøylene som skulle brukes til å feste parabolantenne på taket av linkhuset. Hver søyle veide rundt 500 kilo og var cirka 6 meter lang. Den store lengden gjorde at lasten måtte balanseres nøye under transporten.I enkelte deler av traséen måtte man "stemple opp" bærewiren. Dette vil si å støtte den opp midlertidig, for eksempel med stolper eller mellomstøtter, fordi tung last kunne få wiren til å henge for mye ned mot terrenget. For å løse dette fulgte man bærewiren til fots gjennom de mest kritiske partiene og hjalp til med å løfte eller styre lasten over disse områdene.^[4] Halvor Standene, sønnen av byggelederen Hilmar Strandene fikk instrukser om å få bjelken av taubanen. Han spurte om han kunne få hjelp, men fikk da heskjed om at dersom han ikke fikk til det der, så kunne han pakke sakene sine å dra hjem. Etter mye strev og slit fikk han de endelig av.^[4]

Bærewire: Den kraftige, faste wiren som ligger stramt mellom start og stopppunktet. Den fungerer som “skinnene” i taubanen og bærer hele vekten av lasten. En transportkurv var trinset fast i denne. Denne Wiren står i konstant strekk mellom hele løypen.
Trekkwire: Den bevegelige wiren som trekker transportkurven eller vognen frem og tilbake langs bærewiren. Det er denne wiren wiremotoren drar i for å forflytte.

Brutårn: De tårnene som bærer Bærewiren over terrenget, jo lenger avstand mellom de, jo mer sig i wiren blir det vet last.
En illustrasjon av hvordan Vossavinsjen ble satt opp for å kunne ha drag i begge transportretninger på Vassfjellet.
Nokk: Wiren "rulles ikke på" men ligger surret flere runder rundt en roterende trommel på en vinsj for å trekke eller holde last. Den har ofte spor eller riller for bedre friksjon og grep.

Selv om taubanen var et robust hjelpemiddel, var den sterkt væravhengig. I perioder med sterk vind, snø eller ising måtte driften stanses. Dette kunne føre til betydelige forsinkelser.

Bestyrer sjølie ved Trøndelag kringkaster sier i en artikkel i Arbeider-Avisa at "Det er nok nødvendig med temmelig robust taubane ved et slikt anlegg. Når det gjelder teknisk utstyr til FM-senderen så vil dette i demontert tilstand bli temmelig tungt. Selv de minste delene vil veie om lag et halvt tonn. Banen skal frakte sand, sement og andre byggematerialer opp til toppen av fjellet.^[37]

Opprinnelig skulle taubanen føres opp fra Klæbu-siden og ville bli "flere ganger så lang" uttalte Overingeniør B Bjerkmann til Adresseavisen 14 Oktober 1958^[1]. Da den permanente infrastrukturen etter hvert kom på plass, ble taubanen demontert og fjernet. I dag finnes det knapt spor igjen etter den forutenom noen spor etter fundamenteringen til brutårn, anker og festepunkter på toppen og startpunktet. Ironien, er at når man var ferdig med å bygge på toppen, så ble det etablert grusvei hele veien opp.^[7]

Ved enkelte av de andre installasjonene som ble bygget andre steder i Norge så som på Jonsknuten Hovedsender så ble taubanen bygget for å stå permanent, for å kunne benyttes til vedlikeholdsarbeid i ettertiden.

I dag ville man kanskje brukt helikopter til slike oppdrag, men i 1958 var dette både kostbart og uprøvd i så stor skala. Taubanen ble derfor betraktet som det mest pålitelige og økonomiske valget. Selv om det er TV-signaler, antennemaster og link-hus som får æren for å bringe fjernsynet til Trøndelag, var det taubanen som gjorde hele utbyggingen mulig. Den fungerte som et teknologisk stillas i ukjent terreng, og var et imponerende ingeniørarbeid i seg selv.

Den 22. november 1959 omkom den 32 år gamle Ragnar Vigdal fra Melhus i en tragisk jaktulykke i Vassfjellet. Vigdal var på rypejakt sammen med sin fetter, og de hadde tatt utgangspunkt i Havdal før de fulgte ruten opp mot Vassfjelltoppen. Like under toppen, i en bratt fjellside, begynte de å gå opp en smal sti. Under oppstigningen skled Vigdal, mistet fotfestet og gled 5–6 meter nedover med haglen i hånden. Da han stanset, gikk våpenet av. Fetteren skyndte seg ned til ham og fant Vigdal fortsatt ved bevissthet. Han sa at han var truffet i armen og forsøkte å reise seg, men mistet balansen og falt videre nedover fjellsiden. Da fetteren igjen nådde frem, var Vigdal død. Senere ble det fastslått at skuddet hadde truffet under armen og gått inn i brystkassen. ^[40] Etter ulykken ble Vigdal fraktet ned fra fjellet i taubanen som ble brukt ved anleggsarbeidet i området.^[4]

Vaskehjelpen som måtte ta heisen

100 års jubilanten Olga Valvik fra Singsås forteller at hun var ansatt i vaskejobb på Vassfjelltoppen. Dette var i perioden før bilveien var blitt etablert. Hun fikk imidlertid ta "heisen" (taubanen) opp.^[41]

Lillebanen

Det ble etablert en liten Vossavinsjbane med et strekk på 170 meter på toppen av fjellet. Denne ble brukt for å transportere byggevarer videre bort der hvor linkhuset i dag ligger.

Bombardier Muskeg

Når vi forteller historien om utbyggingen som foregikk fra fjell til fjell, så kommer vi oss ikke utenom å skrive litt om Muskeg. Den var like aktuell når eventyret startet, for å dra på plass søyler til taubaner, vrakte stort tungt ustyr, fra dieseltanker på flere tusen liter og tunge nødstrømsgeneratorer i tidsområdet 1955-1965 men den hadde en like viktig rolle i 2001 under byggingen av den siste masten. Intern refererte man ofte til denne som "Muskeggen" eller "Snowtracken".

Under andre verdenskrig utviklet Bombardier spesialkjøretøy for det kanadiske militæret, blant annet beltegående “snøbiler” for troopetransport i vinterføre. På begynnelsen av 1950-tallet vendte selskapet fokuset mot sivile terrengkjøretøy for bruk i skogbruk, gruvedrift og oljeleting. Dette arbeidet kulminerte i introduksjonen av Muskeg-traktoren i 1953, som raskt viste seg svært vellykket. Muskeg ble tatt i bruk i Canada og internasjonalt; eksemplarer fant veien til alt fra de kanadiske villmarkene og tundraen, til sumpområder langs Donau i Europa og ørkenstrøk i Nord-Afrika.

Allerede i 1954 ble en leddet variant kalt Muskeg Carrier (modell MM) utviklet, komplett med en påhengende beltesemi til transportformål.Den første Muskeg MM ble levert i 1957. Året etter, i 1955, lanserte Bombardier en mindre og smalere modell kalt J5, beregnet for bruk i skog- og landbruk. J5 veide ca. 1,8 tonn og hadde en 115 hk Chrysler-motor; den kunne nå rundt 32 km/t og hadde et marktrykk på omkring 0,09 kg/cm², noe som gjorde den svært “lett på foten” i terrenget.

Bombardier fortsatte å videreutvikle Muskeg-konseptet og lanserte flere beltekjøretøy-modeller i tiårene som fulgte, med stadig kraftigere motorer og større kapasitet. Utover 1980- og 90-tallet ble imidlertid Bombardiers produksjon av slike terrenggående nyttekjøretøy overført til andre produsenter gjennom oppkjøp og omorganiseringer. På 2000-tallet solgte Bombardier sin industrikjøretøydivisjon, og Muskeg-konseptet ble videreført av produsenten Prinoth i deres modellprogram. Selv om den opprinnelige Muskeg ikke lenger produseres, lever idéen videre i moderne spesialkjøretøy, og Muskeg har oppnådd nærmest ikonisk status blant entusiaster for sin historiske betydning og unike egenskaper.

Muskeg var i utgangspunktet konstruert som en beltedrevet lastetraktor for frakt av tungt utstyr og materiell i ulendt terreng. Kjøretøyet hadde en dobbel rekke med bærehjul med gummifylte dekk og brede belter drevet av doble tannhjul. Denne konstruksjonen ga et usedvanlig lavt marktrykk – under 0,07 kg/cm², slik at Muskeg kunne ferdes på bløt myrgrund og dyp snø uten å synke nevneverdig ned. Den robuste beltedriften og det store fotavtrykket gjorde det mulig å operere på steder der hjulgående kjøretøy ville kjørt seg fast.

Kjøretøyets egenvekt var rundt 2,1 tonn, og det ble drevet av en Chrysler rekke-sekser bensinmotor med en ytelse på om lag 115 hestekrefter. Dette ga Muskeg en topphastighet på cirka 40 km/t på fast underlag. Det kraftige beltedriftssystemet og kjøretøyets vekt innebar et betydelig drivstofforbruk – under ideelle forhold hadde Muskeg et forbruk tilsvarende omtrent 0,4–0,8 km per liter. Til gjengjeld kunne Muskeg frakte omkring 2 tonn last gjennom vanskelig terreng, noe som var en imponerende kapasitet etter datidens standard.

Muskeg var først og fremst en plattform for transport og anlegg, men etter hvert ble den utstyrt med en rekke tilleggsutstyr som utvidet bruksområdene og hvordan den ble brukt i utbyggingen. Man kunne montere blant annet vinsjer, kraner, graveaggregater og annet hydraulisk verktøy på Muskeg for spesialiserte oppgaver innen tømmertransport, anleggsarbeid og bergverksdrift. Muskeggen ble etterhvert modulær, med innfesting til verktøy og hurtigkoblinger for hydraulikk som gjorde den svært allsidig og tilpasningensdyktig. Kjøretøyet viste seg også nyttig for vedlikehold av kraftlinjer og andre oppdrag i utilgjengelige områder, der kombinasjonen av stor trekkraft og lavt marktrykk var avgjørende. Man kunne få den som åpen utgave med lasteplatformer på hver side slik som på bildet til høyre, eller med smal eller bred hytte, som også ofte ble kobinert med kran og lasteplatform bak.

Det ble også eksperimentert med å bygge om Muskeg for persontransport, selv om dette ikke var dens opprinnelige formål. Bombardier vurderte planer om en spesialversjon for passasjerer, men myndighetene stilte seg skeptiske til å bruke et slikt beltekjøretøy til personbefordring. Likevel ble noen Muskeg-eksemplarer i privat regi bygget om for bruk i turistnæringen. På disse fikk den opprinnelige lastetraktoren et høyt og romslig busskarosseri med store vindusflater i pleksiglass, slik at passasjerene kunne nyte panoramautsikt over villmarken. Disse ombygde “Muskeg-bussene” var et sjeldent syn, men illustrerer hvor allsidig grunnkonstruksjonen kunne være. Muskegen som ble benyttet fast på Vassfjelltoppen ble primært operert av Arnfinn Romarheim, og senere Kåre Johanson.

Selv om Muskegen fortsatt benyttes, i liten grad i dag, så har de fleste oppgavene blit overtatt av helikopter. Et eksempel på muskegen sin rolle i nyere tid på Vassfjellet, er i 2001 når en versjon med kran ble benyttet til å løfte på komponenter til bardunene.

Løypestrengen

Det ble etablert en løypestreng, ofte omtalt som en ledewire mellom installasjonene på toppen, den besto av nedborret kamjern som ellers brukes til armering (derav armeringsjern i dagligtale) de kalles ofte kamjern fordi det har små forhøyninger eller «kammer» langs hele lengden. Disse kamformede ribbene er ikke der for pynt, men for å gi bedre mekanisk heft mellom stålet og betongen (eller berget i dette tilfellet). Glatt stål ville gli lettere inne i betongen, men kamjern låses fast fordi betongen fester seg rundt ribbene. Det ble festet et tau på denne, for å sikre ferdsel under vanskelige værforhold. Tauauet var stramt spent mellom festepunktene. Dette tauet fungerte som et håndfeste for personell som måtte forflytte seg mellom bygningene når sikten var minimal på grunn av tåke, snø eller kraftig vind.

Vassfjellveien

Frem til 1956 er Vassfjellveien bygget frem til det som i dag utgjør Flålykkjvegen. På dette tidspunktet er det ikke etablert noe bebyggelse nord for Kvernhusbakken.

I 1963 starter byggingen på Kvernmoen, økt byggeaktivitet frem til Øyavollen på Vassfjellveiens østre led, og vestre del har kommet seg frem til Hødalen. Melhus Elverk sin gammle 60 kV kraft trasè som gikk fra Lettingvollen fra Klæbu i øst til l Kvaal Nedre i Vest som ble etablert i 1933 ligger stort sett parallelt med vassfjellveien, og krysser den hele fem ganger på strekningen mellom Engelskardet og Øyavollen. Allerede på dette tidspunkt er det imidlertid etablert bom ved Engelskardet. Veien er privat, er å ansee som traktorvei og benyttes til ankomst til hyttetomter.

I Aftenposten 1 Oktober 1968 kan vi lese at Telegrafstyrets Kringkastningskontor, legger ut en anbudsrunde for "Ca. 4 km anleggsvei som skal bygges frem til Vassjellet Fjernsynsstasjon." det gis frist til Oktober 1968 å komme med Anbud^[42].

Våren 1969 starter utbyggingen av veien fra Øyavollen, og opp til Vassfjelltoppen. På sensommeren 1969 ferdigstilles veien. Utbyggingen innebærer også en forbedring av strekningen mellom Moaromma og Øyavollen forbedres. Tilsammen har veien en stigning på 650 meter.^[43]. De berørte eiendommene fått tinglyst "Bestemmelse om veg" hvor Televerket og Norsk rikskringkasting er rettighetshaver tinglyst først 13 Mars 1970. Televerket tok kostnadene for veien for at det lettere skulle være mulig å frakte varer og mennesker opp til toppen. Televerket krevde at vegen skulle være stengt med bom nederst ved Engelskaret for å unngå "rusjtrafikk" oppover veien. Bommen ble utstyrt med to hengelåser som hver åpner bommen^[43]. Den ene hengelåsen disponerte Televerket, den andre tilhører grunneierene. Etableringen av veien ble møtt av blandet interesse blant grunneierene. Noen av grunneierene var bekymret for hvordan veien ville påvirke næringen og man slet en stund med sabotasje av stikkene som var satt opp for å peke ut veien under anleggsprosessen. Veien var ellers en gavepakke for andre grunneiere, fordi at det gjorde det som ellers var distansert utmark vesentlig mer tilgjengelig og åpnet for tilgjengelighet til hytter.

Parkeringsplassen nederst ved Moaromma, altså der bommen er, ble annonsert som en del av kommunenplanen for fritidstilbud 18 mai 2000^[44] men ble først realisert våren 2001. På samme tid, som del i Norkring sin modernisering av senderstasjonen på dette tidspunktet så etablerer de også garasjeanlegget som er like innenfor bommen. Garasjen skulle huse transportmiddel for å kunne komme seg raskt frem til anleggene på Vassfjellet uavhengig av føre. På tidspunktet ble det valgt en bredbeltet løypeprepareringsmaskin med ekstra kabinplass og hydraulisk flerveis brøyteskjær fra Kässbohrer Geländefahrzeug AG, dette er det tyske selskapet som blandt annet leverer det mer kjente merket PistenBully som er en favoritt blandt de mer annerkjente skisportssenterene.

Veien fra Kyrkflåen til Ulvtjønna

Det var Anders H. Bolland og Anders A. Losen som over en toårsperiode hadde gjort et kjempearbeid å bygge bulldozervei fra Kyrkflåen på Ler til skogområdene ved Ulvtjønna i Vassfjellet, når de gjorde dette tenkte vel ingen av dem at dette arbeidet skulle få betydning for lytteforholdene i Sør-Trøndelag. Men det har det i virkeligheten fått etter at kringkastningen har pekt ut Vassfjellet som stedet for den nye FM-senderen som skal bygges for Sør-Trøndelag. Bulldozerveien som de to karene har bygd, gjør det nemmelig mulig å komme i gang med reisingen av senderen allerede i sommer, og Fullføringen vil bli tilsvarende fremskyndet, noe som kommer radiolytterne i hele Sør-Trøndelag til gode. Veien ble altså ikke bygget for byggeprosjektet slik ofte blir gjennfortalt.^[45]

Bestyrer Sjølie sier at bulldozerveien får den største betydning for anlegget. Karene som bygde veien skulle nå føre den videre til flåseter hvor taubanen skulle ha sitt utgangspunkt. Gårdsbrukerene Bolland og Losen som helt frivillig er kommet inn i bildet, er svært fornøyd med utviklingen. Kringkastningen ville så ta sin part av byggekostnadene av UIvtjønnveien.^[27] Det pressiseres av Telegrafverket at av vegens kostnad på 90.000 måtte de dekke 30.000 av kostnadene.^[1] Anders H. Bolland sier at "For de mange friluftsentusiaster som ferdes i vassfjellet sommer som vinter vil veien bli en ny innfallsport til Vassfjellet. Men senderen vil bli en skramme i det før så vakre og uberørte fjellområdet" ^[46] Veien mellom Kyrkflåen til Ulvtjønna er i dag tilgjengelig for alle, men den er avgiftsbelagt (75,- kr pr 2025).

Andre byggverk på Vassfjelltoppen

Varden

På toppen av vassfjellet står en varde.

Sikteskiven

sikteskiver, også kjent som retningsskiver, toppskiver, orienteringsplater, sikteskiver eller utsiktsskiver, er metallplater, steinskiver eller plaketter som ofte monteres på populære fjelltopper eller utsiktspunkter. De viser ofte navn, høyde og retning til fjell, vann, daler, byer og andre landemerker i horisonten. Hensikten er å hjelpe turgåere og besøkende med å orientere seg og forstå landskapet de ser utover. Mange av skivene er sirkulære og plassert på en søyle eller et stativ, der du kan stille deg bak og sikte inn mot markeringene for å identifisere fjell og steder. Prinsippet er å lage et "kompass" som sirkulært er bygget opp i Noen steder etableres det også et kart som ofte omtales som panoramakart.

Fenomenet oppsto i Europa tidlig på 1900-tallet, særlig i Sveits og Østerrike, der turisme og fjellvandring var i kraftig vekst. De første sikteskivene var enkle, ofte laget av tre eller emaljert metall, og ble satt opp for å gi turister bedre opplevelse på utsiktspunkter. I Norge begynte de å dukke opp på 1950- og 60-tallet, først på kjente topper som Gaustatoppen, Galdhøpiggen og Høgevarde. Etter hvert har de blitt mer avanserte, ofte laget i rustfritt stål eller bronse, med inngravert informasjon som tåler vær og vind.

Vassfjelltoppen er imidlertid intet unntak, og tilltaket om en toppskive satt fart etter ønske fra Ragna Bodsberg. Hun kunne huske at læreren Ivar Keiseraas hadde laget et slikt i papp, og så for seg hvor ideelt en sånn ville blitt for de som besøkte Vassfjelltoppen. Med bistand fra Melhus Kommune ved Kart og oppmåling startet det måletekniske arbeidet våren 2011.^[47] I starten av septemer 2012 lagde Jan Berg et fundament for sikteskiven. Fundamentet ble laget på det ene allerede etablerte fundamentet som tidligere var brukt av den provisoriske masten på Vassfjellet. Det var imidlertid Trygve Finseth fra Trondheim Steinindustri som lagde selve sikteskiven som skulle avdukes søndagen 9 september 2012 av ordfører Jorid Jagtøyen. Man hadde lagt en presenning over sikteskiven som ordføreren altså skulle avduke, men i kjent stil på Vassfjelltoppen så hadde naturen selv stått for avdukingen. Selve presenningen var regelrett blåst bort. Oppmøtet var bra godt, og etter at det var titt taler og anerkjennelser så ble det lettere servering ved Link-huset.^[48]^[47]

I dag finnes det flere hundre slike sikteskiver rundt i Norge. De brukes ikke bare for å peke ut fjell, men også som en del av turkulturen. Mange ser på dem som et lite «mål» for turen, og det å stå ved skiva, snu seg rundt og lære navnene på fjellene, gir en ekstra dimensjon til naturopplevelsen. Det har blitt mer vanlig i nyere tid å utstyre sikteskiven med en mekanisk sikteanordning.

Den potensielle hellige kilden

Det omtales en vannkilde som har reist spørsmål om den bør sidestilles med, eller kan sees i konteks av den mer kjente historien som vi kjenner fra dalen mellom Litjfjellet og Snaufjellet, snaue 1250 meter rett vest for Vassfjelltoppen, faktisk er det lite som skiller disse to linært på kartet.

Den nevnte kilden, som har en godt etablert historie, hvor historiefortellingen sier at det lå et kappel der, i sørenden av Øyvindstjønna, eller Evenstjønna i eldre literatur har blandt annet i eldre beretning deler av sitt tilsig fra en hevdet hellig kilde som omtales som St. Edvins Kilde, som var et vann som. Jeg har tidligere skrevet en egen artikkel om dette "Den hellige kilden på Vassfjellet".

Langt oppe i høyden, nesten helt på toppen av Vassfjellet, finnes det en kilde som i seg selv er et lite mysterium. Sigurd Bostad, en av de som jobbet for telegrafverket, og som har jobbet i flere år oppe på toppen har i flere år undersøkt gamle ferdselsårer og pilegrimsveier i området, og denne kilden dukker opp som et fascinerende funn. Det spesielle er ikke bare at den ligger så utrolig høyt oppe, men også at vannet er usedvanlig rent og klart. Flere av arbeiderene som var på Vassfjellet under byggeperioden 1959-1961 fikk kjennskap til vannkilden og det ble et populær kilde til drikkevann mens de var der opp på toppen. Det forklares at sora (selve stedet der annet pipler eller siver ut av bakken) den gang var mellom 1-2 meter i diameter og omtrentlig en meter dyp. Ved undersøkelser i August 2010 kan det fortsatt konstanteres at vannet siver "friskt og klart", men det begynner å bli bra med gjenngrodd kratt rundt kilden. Ved undersøkelser i 2025 kan det observeres at området er fullstendig overgrodd.

I en tid da pilegrimene reiste til fots gjennom krevende terreng, ville en slik kilde ha vært av stor betydning. Den kunne fungere som et naturlig stoppested for påfyll av vann og hvile. Samtidig er det underlig at en kilde med så rent vann finnes akkurat her, på et sted hvor man minst skulle forvente det.

Selv om Sigurd Bostad aldri mente å hevde at historien om St Edvins kilde slo sprekker, så var fortsatt funnen og tankene han gjorde seg rundt kilden veldig interessant. Det er rent teknisk uvanlig å finne en kilde så langt oppe i terrenget fordi grunnvann vanligvis følger tyngdekraften og samler seg i lavere områder. For at en kilde skal oppstå nær toppen av et fjell, må det være spesielle geologiske forhold som gjør dette mulig. I dette tilfellet kan trykket fra underliggende vannlag presse vannet opp gjennom sprekker i fjellet, omtrent som en naturlig artesisk brønn. Samtidig kan tette berglag høyere oppe fange opp vann og lede det sidelengs til et punkt der det pipler ut. Det kreves også en kontinuerlig tilførsel av nedbør eller smeltevann som metter fjellet, men normalt ville slikt vann renne raskt nedover og ikke samle seg så høyt. At vannet i tillegg er så usedvanlig rent, tyder på at det filtreres gjennom et tykt lag av mineralrikt fjell, noe som naturlig renser det for partikler og forurensning. Dette gjør kilden både sjelden og geologisk interessant.

Den Trigonometriske varden

En trigonometrisk varde er en stein- eller trekonstruksjon som ble reist på høye punkter som fjelltopper, åskammer eller andre markante steder, og som tjente som faste målepunkter i landmåling og kartlegging. Slike varder ble bygget for å gjøre det mulig å utføre triangulering, en teknikk der man måler vinkler mellom faste punkter i landskapet for å beregne avstander og posisjoner. Hensikten var å skape nøyaktige kart, fastsette eiendomsgrenser, og i noen tilfeller gi militær orientering eller fungere som optiske signalpunkter.

De trigonometriske vardene ble særlig vanlige i Norge fra midten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet, med hovedperioden rundt 1850 til 1930. Tidligere hadde man startet systematiske trianguleringer allerede rundt 1815, under Den norske trianguleringskommisjon. Etter 1950 ble de i stor grad erstattet av flyfoto og satellittbaserte metoder som GPS, men mange av vardene står fortsatt som historiske kulturminner.

Oppføringen av en trigonometrisk varde krevde nøye valg av plassering, gjerne på den høyeste og mest synlige toppen i området. Lokale arbeidslag stablet stein i kjegle- eller pyramideform, vanligvis 1,5 til 3 meter høye og med diameter på 2–3 meter. Inni varden ble det ofte lagt et fastmerke, som en jernbolt eller en markert stein, som viste det eksakte punktet. På toppen kunne man også sette et lite siktetårn i tre eller metall for bedre synlighet i skogkledde områder. Bruken av vardene var basert på målinger med teodolitt eller heliotrop, et speil som reflekterer sollys over lange avstander. Når tre eller flere varder var synlige fra hverandre, kunne landmålere bruke trigonometri til å beregne eksakte posisjoner og avstander. Resultatet var et geodetisk nettverk som senere dannet grunnlaget for norske topografiske kart. Kjente eksempler på trigonometriske varder i Norge inkluderer Gaustatoppen og mange høyfjellstopper i Sør-Norge, ofte oppført av Norges Geografiske Oppmåling, nå kjent som Kartverket. Slik kombinerte man teknikk, geometri og praktisk håndverk for å skape nøyaktige og varige referansepunkter i landskapet, og mange av disse vardene er i dag viktige kulturminner og populære turmål.

Den Trigometriske varden på Vassfjelltoppen er merket med "Ingeniør Becks Oppmåling" og peker med nord.

Teknologi i utvikling

De første TV-sendingene

Natt til 19. desember 1961 kunne man for aller første gang se prøvebilder fra fjernsynssendinger i Trondheim. Litt over klokken 18:00 gikk det første programmet på lufta fra Oslo, sendt via senderen på Vassfjellet. Lyden sviktet riktignok i begynnelsen, men ble heldigvis rettet opp omtrent halvveis i sendingen til stor glede for seerne.

Og hva var det første som faktisk ble sendt i Trondheim? Jo, det var et program rettet mot barn. Seerne fikk først se enkelte utdrag fra serien National Velvet, men det påfølgende programmet, Fotoklubben, ble vist i sin helhet. Her fikk man virkelig demonstrert den opplysende verdien fjernsynet kunne ha. En film om mørkeromsarbeid ble vist, og en fotograf som tok bilder direkte fra skjermen, kunne bekrefte at fremstillingen var både pedagogisk og korrekt. I filmen medvirket Dag Frydenlund og Egil Kolstø, og sammen med TV-vert Eli Schøien ble de de første norske personene som trønderske seere fikk møte gjennom direkte TV-sendinger.

Senere på kvelden ble det sendt flere prøvebilder, både de vanlige som NRK brukte, og et spesielt testbilde fra Vassfjellet. Kveldsprogrammet som startet klokken 20 ble mottatt greit, selv om det var noen avbrudd som følge av justeringer ved senderanlegget. Bildekvaliteten var heller ikke optimal, men man kunne likevel følge sendingene, inkludert Dagsrevyen og Oddvar Folkestads program Norges Bank – penger en gros.

"Dette minner om da vi så vår aller første stumfilm", sa en begeistret eldre mann utenfor en butikk. "Den gang tok det år før filmene fikk lyd, nå tok det bare noen minutter!" Og ganske riktig: kort tid etter at han hadde uttalt seg, ble lyden slått på, og fjernsynet var endelig komplett.^[49]

Fargefjernsynet kommer til Vassfjellet

Da vinter-OL i Grenoble åpnet kvart på tre tirsdag 6. februar 1968, startet også fargefjernsynet i Trøndelag. For aller første gang ble det sendt fargesignaler fra senderen på Vassfjellet, og trønderske TV-seere kunne nå få oppleve fjernsynsbilder i farger.^[50]

Flere var likevel usikre på hva slags bildekvalitet man egentlig kunne forvente. Mange fryktet at bildene ville bli uklare og fargene feiljusterte. Det var knyttet særlig spenning til hvorvidt Vassfjellsenderen i det hele tatt var egnet til å sende farge-TV. Den hadde hatt rykte på seg for å levere varierende kvalitet på vanlige svart-hvitt-sendinger, og spørsmålet var om den tekniske ytelsen ville være god nok til å håndtere de mer krevende fargesignalene.

Overingeniør Arvid Hanssen i Telegrafverket forklarte at alle hovedsenderne i landet teknisk sett var forberedt for fargeutsending, men at de måtte finjusteres for å sikre riktig signalbehandling. Justeringene for fargesending på Vassfjellet var foreløpig ikke gjort, og dermed kunne det være usikkerhet både rundt fargegjengivelse og tonetreff. Telegrafverket hadde foretatt målinger, og resultatene viste at senderen kunne fungere, men at det ikke kunne garanteres at bildekvaliteten ville bli tilfredsstillende.

Formannen i TV-handlenes forening i Trondheim, Sigurd Engvik, var tilbakeholden og anbefalte ikke folk å løpe ut og kjøpe farge-TV med det første. Han ønsket å vente og se hvordan signalene utviklet seg. Samtidig hadde handelen allerede begynt, og Olaf T. Rannum kunne fortelle at det var solgt flere farge-TV-er, noen til over 6500 kroner, hovedsakelig til hoteller og restauranter. Forventningene var høye, men det ble understreket at kundene kjøpte på eget ansvar.^[50]

Til tross for usikkerheten var det likevel et håp i Trøndelag om at Vassfjellsenderen skulle vise seg fra sin beste side og levere fargebilder som kunne gi folk en ny og bedre TV-opplevelse. Det gjensto å se om bildekvaliteten ville leve opp til forventningene nå som Trøndelag for første gang var med på farge-TV.

Trøndelag på direkten

Sommeren 1963 ble et vendepunkt for TV-historien i Trøndelag. For første gang ble levende fjernsynsbilder sendt direkte fra regionen, og det var det tradisjonsrike Landsskytterstevnet i Steinkjer som fikk æren av å åpne Trøndelags direktesendte æra. Men bak sendingene lå en teknisk bragd, og en av hovedrollene ble spilt av senderanlegget på Vassfjellet.

NRKs fjernsynsbuss, eller "reportasjebussen", var det mobile knutepunktet for produksjon og sending. Det var i denne bussen kameraene koblet seg til, og via linkutstyr ble signalene sendt videre ut i landet. Bussen var på turné i Trøndelag i to uker, og skulle dekke alt fra Stiklestad til Nidarosdomen og Ringve.

Forut for reisen hadde det etablerte linkteamet i Televerket bestående av Ottar Svinsøy,fra Orkanger, Per Solvang Bindal, Cato Hultman og leder Bjørn Michelsen fra Oslo samarbeidet tett med NRKs fjernsynsfolk for å kartlegge hvilke steder som var teknisk mulige å sende direkte fra. De undersøkte siktlinjer, terreng, speilplassering og avstander. For sendingen fra Steinkjer fant man ut at en midlertidig transportabel linkkjede måtte bygges – en kjede som bokstavelig talt ville speile signalene fra fjelltopp til fjelltopp.

Hele kjeden var avhengig av Vassfjellet som sentralt bindeledd. Fra Steinkjer ble signalene sendt opp til Forbordfjellet, der de ble reflektert med et stort link-speil mot Vassfjellet. Derfra gikk signalene videre via Rensfjellet og inn på det faste linjenettet mot Oslo.

Dette viser hvordan Vassfjellet fungerte som en kombinert relestasjon og TV-sender, og understreker fjellets nøkkelrolle i både det regionale og nasjonale sendernettet. Samtidig viser det hvor omfattende og sårbar den analoge infrastrukturen var: ett feiljustert speil kunne stoppe hele sendingen.

Selv signalforsinkelser og refleksjonsforhold måtte måles og vurderes manuelt, og signalstyrken måtte overvåkes med egne måleapparater. Det hele krevde et tett samspill mellom ingeniørene fra Televerket og fjernsynsteamet i NRK.

Sendingen fra Steinkjer ble en suksess. Seerne kunne følge Landsskytterstevnet, og senere reportasjer fra både Nidarosdomen, Ringve og Stiklestad, direkte hjemme i sin egen stue. For mange i Trøndelag var det første gang de opplevde at egen region ble løftet frem i direktesendt nasjonalt fjernsyn.

Men bak denne medieopplevelsen lå det en teknisk og logistisk innsats som i dag virker nærmest ubegripelig. Samarbeidet mellom NRKs mobile team og Televerkets linkavdeling viste hvordan kombinasjonen av lokal terrengkunnskap, teknologisk nyvinning og fjelltopper som Vassfjellet kunne åpne nye muligheter for kommunikasjon. Det ble også gjort opptak av fjernsynsbussen som skulle vises senere.^[51]

AM Radioen i Trøndelag

Selv om AM-radioen, amplitudemodulasjonens æra ikke direkte er en del av Vassfjellets operative historie, fortjener den likevel sin plass i fortellingen. For selv om det aldri ble sendt offisielle AM-sendinger fra Vassfjellet, var det nettopp AM-teknologiens begrensninger og problemer som dannet bakteppet for hvorfor FM masten på Vassfjellet i det hele tatt ble bygget, eller mer korrekt: satte fart i FM utbyggingen.

Som beskrevet tidligere i denne artikkelen, i kapittelet "Da Russland overdøvet Trøndelag" så var interferens på AM-båndet et reelt og vedvarende problem på 1950-tallet. Trøndelag Kringkaster, som sendte på langbølge, delte frekvens med en russisk sender. Når kvelden falt på og atmosfæren endret seg, kunne russiske signaler plutselig nå Norge med full styrke og drukne de norske sendingene fullstendig. Resultatet var frustrasjon blant lyttere som opplevde at nyheter og underholdning ble avbrutt av uforståelige stemmer og støy fra øst.

LA1K og den provisoriske senderen

I januar 1926 tok en gruppe ildsjeler fra Akademisk Radioklubb (ARK) etablert under kallesignalet LA1K på seg et ambisiøst prosjekt: De ville bygge Trondheims aller første provisoriske kringkastingsstasjon i forbindelse med Radioutstillingen i Trondhjem, som gikk av stabelen fra 30. januar til 7. februar samme år. Dette var på et tidspunkt hvor radio fortsatt var en teknologisk nyvinning, og kringkasting i Norge var så godt som ikke-eksisterende.

Men studentene hadde hverken sender, mikrofon eller annet nødvendig utstyr. Likevel ga de seg ikke. Med stor oppfinnsomhet og god hjelp fra både offentlige og private aktører, begynte de å samle sammen det de trengte. Philips lånte ut elektronrør (lamper), mens Telegrafvæsenet bidro med en Marconi-Sykes mikrofon og tilhørende forsterker. En transportabel antennemast ble skaffet fra det militære, og Trondhjems kommunale Elektrisitetsverk leverte antennetråd. Resten ble satt sammen av et utvalg deler som i utgangspunktet slett ikke var ment for kringkasting – men som fungerte overraskende godt.

Senderen ble bygget og montert på Fysisk og Elektroteknisk Institutt ved NTH (nå NTNU). Den var av Hartley-type, med Hiesings modulasjonssystem, og ble trimmet til å sende på 811 kHz – tilsvarende en bølgelengde på 370 meter. Til å måle og overvåke signalet brukte de en Småen krystallradio med hodetelefoner, som fungerte som en slags hjemmelaget monitor.

Antennen var en L-type på 80 meter lengde og 20 meter høyde, mens jordplanet bestod av to 120 meter lange ledninger spent ut to meter over bakken. Dette ga en overraskende effektiv jordkobling – og til tross for den provisoriske konstruksjonen, hadde senderen imponerende rekkevidde. De fikk inn hele 25 lytterrapporter fra Sverige og 12 fra Storbritannia, noe som på den tiden var en stor teknologisk bragd.

Med en sendestyrke på rundt 100 watt og antennestrøm på fem ampere, var ikke dette noen stor sender etter dagens målestokk. Men det var en kraftprestasjon av en håndfull studenter med kreativitet, lånte deler og et glødende engasjement for radio. Og viktigst av alt: Dette var begynnelsen på Trondheims vei inn i den norske kringkastingshistorien.

Den ofisielle AM senderen i Trondheim

Statens Telegrafvesene overtok Tyholt gård i 1921 og byggde etterhvert sendeanlegget Trøndelag Kringkaster der. Anlegget bestående av to master som var 90 meter høye og en sendestasjon ble oppført i 1930. Den første offisielle AM sendingen var 4 Mai 1930.

Sendingene startet med en 1,5 kW Marconi (trolig Type B) sender som man fikk overført fra Oslo kringkaster. Denne senderen var blitt ledig etter at den nye storkringkasteren på Lambertseter ble satt i drift. Senderen ble installert i Telegrafverkets radiostasjon på Tyholt i Strinda, og offisiell åpning fant sted 15. mai 1930, selv om stasjonen hadde vært i prøvedrift fra 4. mai samme år.

Frekvensen 1230 kHz var opprinnelig allokert allerede i 1927 før oppstart, men da kringkasteren startet opp i 1930, benyttet den 662 kHz. Dette ble senere justert til 608 kHz, og til slutt til 605 kHz.

I 1933 ble det bevilget midler til å forsterke anlegget, og en ny 20 kW Marconi-sender ble anskaffet. Denne ble montert i løpet av 1934, og for å få plass måtte Telegrafverkets radiostasjon demonteres. Bygningen og mastene ble deretter overdratt til Norsk Rikskringkasting. Den forsterkede kringkasteren ble satt i drift 29. juli 1934, og benyttet da frekvensen 629 kHz.

I perioden 1938–39 ble senderen utstyrt med synkroniseringsutstyr, og man gikk da over til frekvensen 832 kHz. I mars 1939 ble det gjort forsøk med synkron drift med Kristiansand kringkaster, begge på 629 kHz.

Fra 15. mars 1950 ble kringkasteren synkronisert med både Bergen og Kristiansand kringkastere, alle på frekvensen 890 kHz. Denne synkroniseringen førte imidlertid til en del problemer når det gjaldt lokale sendinger, spesielt på kveldstid. Det ble særlig merkbart under lokale sportsprogrammer på søndager. Løsningen ble at de tre stasjonene sendte etter tur, mens de andre forholdt seg tause.

Marconi-senderen ble stående i drift helt til 1966, da den ble erstattet av en ny fjernstyrt Philips-sender med en effekt på 10 kW. Denne senderen ble stående i tjeneste frem til Trøndelag kringkaster ble lagt ned 1. november 1978. Etter nedleggelsen ble senderen tatt vare på og flyttet til Kvitsøy, hvor den fungerte som reservesender.

Da den store Marconi-senderen på 20 kW ble satt opp i 1934, var det et teknologisk kraftverk: stor, tung, vannkjølt og i stand til å sende radiosignaler over store deler av landet. Men på den tiden måtte man bruke mye effekt for å nå ut, teknologien var rett og slett ikke særlig effektiv. Man hadde dårligere modulasjon, dårlige antenner, og mye av effekten gikk tapt i kabler og komponenter.

I 1966 ble den gamle giganten altså byttet ut med en nyere Philips-sender på 10 kW. Selv om effekten var bare halvparten så stor, var den langt mer effektiv i både signalutnyttelse og lydkvalitet. Bedre rørteknologi, bedre modulasjonssystem og mer presis frekvenskontroll gjorde at man med mindre kraft kunne sende et like sterkt og klarere signal dit det faktisk trengtes.

Men hvorfor gå ned i styrke?, her er noen viktige grunner:

Teknologien ble bedre En moderne 10 kW-sender fra 1960 kunne sende mer presist, med mindre tap og bedre utnyttelse av energien enn en 20 kW-sender fra 1934. Det man før måtte bruke 20 kW på, kunne man nå oppnå med 10 kW – og ofte med bedre lyd og mindre støy.
Strømforbruk og kostnader En 20 kW-sender trengte enorme mengder strøm, kjøling og vedlikehold. Å gå ned til 10 kW halverte strømutgiftene, og reduserte belastningen på både folk og maskiner.
Mer tilpasset dekning Den gamle senderen dekket store områder, ofte langt mer enn man egentlig trengte. Med flere mindre og mer presise sendere kunne NRK bedre kontrollere hvor signalene gikk – og unngå å sende "over hodet" på folk eller ut i havet.
Mindre interferens med andre Kraftige sendere kunne lettere forstyrre andre land, og det var et internasjonalt krav å holde seg innenfor sin tildelte rekkevidde. Med lavere effekt og bedre styring av antenner kunne man holde seg på «matta». Kanskje kunne Russerene kose seg med norsk musikk ut over sene nattestimer om man ikke nedskallerte?

Tyholts karakteristiske sendemaster ble revet i 1979, og i 1985 åpnet et nytt telekommunikasjons- og radiotårn på samme sted. Dette tårnet, kjent som Tyholttårnet, ble utstyrt med en roterende restaurant og er i dag et landemerke i Trondheim.

Hvordan radiomastene inspirerte Tyholttårnet

Under et vedlikeholdsoppdrag høyt oppe i mastene i 1966 fikk teknisk sjef i Trondheim Teleområde Einar Berg mens ahan ennå jobbet som inspektør i Televerket en tanke: Mens han sto der oppe og så utover landskapet, slo det ham hvor synd det var at denne fantastiske utsikten ikke var tilgjengelig for flere. Det burde ikke bare være teknikere som fikk oppleve dette synet.

Flere år senere, da Televerket på 1970-tallet startet planleggingen av et nytt teletårn på Tyholt, benyttet Berg anledningen til å fremme ideen: Hva om det nye tårnet fikk en utsiktsplattform – et sted der publikum kunne komme og nyte panoramaet over byen? Forslaget hans ble tatt godt imot, og ideen fikk nok støtte til å bli en del av planene.

Resultatet ble Tyholttårnet, som åpnet i 1985. Ikke bare fikk det en utsiktsplattform, det ble bygget en roterende restaurant på toppen, som gir gjestene en 360-graders utsikt i løpet av en times tid. Slik kan alle i dag oppleve det Berg bare kunne drømme om oppe i mastene.

I ettertid har mange trøndere og besøkende takket Einar Berg for den visjonære ideen.

Vassfjellets voktere

Teknisk vakthold på Vassfjellet

Det ble raskt etablert teknisk vakt bestående av to faste lag som gikk i 29 timers turnus. Hvert lag besto av to teknikkere da det som hovedregel ikke var tilrådelig å være alene i vaktordningen.

Det tekniske personellet var i flere uenigheter med arbeidsgiveren om særlig lønns og arbeidsforhold. De fikk tidvis ikke betalt for tiden de var på vakt på på vassfjellet. Det skulle opp til vurdering i tariffoppgjøret i 1964. Som en kompensasjon ble det inntil videre gitt et nattilegg på 10 kroner og en viss diett godtgjørelse, men må av denne betalte 1 krone tilbake for leie av sengeklær.^[52]

Etterhvert som at Vassfjellet ble mer og mer utstyrt med fjernstyring og telemetri (utstyr for fjernavlesing) så ble ordningen med teknisk mannskap på vassfjellet etterhvert underprioritert, og sommeren 1965 ble ordningen oppløst og all drift gikk over på fjernstyring.^[53]

Som en direkte konsekvens av at Vaktholdet ble oppløst oppsto raskt flere uhell og problemer på Vassfjellet, det viste seg fort at det ikke var mulig å oprettholde den tekniske kvaliteten fra Trondheim. Andelen av tilfelleer som krevde fysisk tilstedeværelse, så som bytte av sikringer krevde at teknikkere rykket ut, noe som krevde stor responstid. Som med så mye annen infrastruktur så er den mer sårbar under prøvende klimatiske forhold, og det beskrives i flere artikler i avisene om hvor vanskelig tilgjengelig fjellet var, og om teknikkere som måtte gi opp ferden opp til fjellet fordi at det regelrett var for risikabelt. Mange seere utviste stor frustrasjon i de tilfellene hvor hovedsenderen sviktet og gikk over på reservesenderen da denne hadde både lavere sendereffekt og rekkevidde.^[53]

I senere tid ble begge senderene for fjernsyn bygget ut til sendereffekt på 100 watt (to sendere av 60 watt for FM rasio). Men det skjedde også ved noen tilfeller at begge senderene ble slått ut uavhengige av hverandre eller grunnet svikt i bakoverliggende eller foroverliggende infrastruktur. Under normale omstendigheter ved svikt på en sender (som er det svakeste leddet) så skulle altså reservesenderen koble seg inn i løpet av noen sekunder via fjernstyring fra Trondheim. Dette skjedde altså ikke, eksempelvis mandagskvelden 4 September 1978 hvor alt gikk i svar grunnet et overslag i hovedsenderen skapte en rekke følgeskader. Mannskapet som hadde rykket ut, avdelingsleder Nils Ola Tømmerdal og Karl Otto Sollie fra Televerket fikk midlertidig rettet problemet ut over natten. Man opplevde flere ganger at problemet nesten oppsto på nytt og de måtte være på vakt ved senderen under hele programtiden.^[54]

Strukturen med fire teknikkere som delte på to turnuser var vanlig på de fleste av de større senderstasjonene frem til moderniseringen.

Vind, vær og vild natur

Å jobbe på Vassfjellet var å leve i ytterkantene av vær og natur. På klare dager kunne man skue utover hele Trøndelag, fra fjellene i Trollheimen til Fosenalpene og Trondheimsfjorden som glitret under. Slike øyeblikk gjorde fjelltoppen til en av de vakreste arbeidsplassene i landet.

Men naturen viste også en annen side. Når stormen satte inn, ble Vassfjellet en kampplass der teknikerne bokstavelig talt måtte dra seg fram i vinden. Sikten kunne forsvinne på sekunder, og det som i utgangspunktet var en kort tur mellom bygningene, ble en risikabel ferd. Mange ganger var den oppspente ledewiren den eneste garantien for å komme seg trygt fra mannskapsbrakken, senderhuset eller link-huset, wiren til tross så er det flere historier om at mennesker har fått utfordringer, og at også en hunden til Sigurd Bostad utenfor fjellet. Til alt hell fant hunden veien hjem, da Sigurd heldigvis bodde i nærmiljøet.^[4] Det fortelles også at en av de engelske teknikerene som måtte jobbe med utfordringene ved å få radiolinjeutstyret til å virke ikke hadde ankommet tilbake til radiolinjehuset innen rimelig tid. De som var mer kjent der oppe kledde seg godt og gikk ut for å lete. De fant da bokstavelig stakkaren fast i ledewiren uten å klare å komme seg løs. Han ble hanket inn og som det står i forklaringen "satt til tining".^[7] Det er ikke vanskelig å tenke seg, at hvor dramatisk det kan utarte seg, på en fjelltopp, med sterk vind, og potensielt i snøfokk som gir nært null syn. Mister man grepet, og mister retningssansen adpåtil så vil tilfeldighetene rå. Det finnes også deler av toppen med rellative bratte partier som i sin runde vil kunne bidra til farlige situasjoner. Det var ikke helt uten grunn, at det var et krav om at de skulle være to teknikere på jobb og tolleransen for å alarmere etter hjelp, noe de kunne gjøre enten over radio, eller også i senere tid med telefon i mannskapsbrakken.

Risikoen var ikke bare for menneskene. Ekstremværet satte også utstyret på prøve. En gang det blåste godt så oppdaget teknikkerene på toppen at signalet fra Trondheim var blitt borte. De fant da ut at parabolantennen til den radiolinken hadd løsnet og lå å dinglet etter kablene sine og kunne med enkelthet fyke avgårde. Parabolantennen ble tjoret fast, det var tross alt ingenting de kunne gjøre i dette været. Ved en annen anledning ble et firma hyret inn for å skulle måle bevegelse i masten ved ekstreme værforhold. Måleutstyret ble montert, og en liten stund senere kom været de hadde ventet på, nå skulle de endelig få klarhet i hvor mye antenne faktisk flekser i ekstrem vind. Desverre ble iveren kortvarig, fordi at måleutstyret som var plassert på masten var blitt blåst istykker^[7]. Disse hendelsene ble stående som en påminnelse om at selv tunge konstruksjoner kunne bli leker for naturkreftene. Og selv når arbeidsoppgavene var ferdige og skiftet egentlig over, hendte det at man ikke kunne forlate fjellet. Været kunne gjøre det direkte uforsvarlig å gå ut. Flere ganger måtte teknikere og montører bli værende i husene og overnatte på toppen, rett og slett fordi alternativet ville vært for risikabelt.

Når det skjedde, ble den tekniske stasjonen forvandlet til et slags midlertidig hybelhus. Kaffekjelen gikk i ett, og brødskiver eller hermetikk ble delt mellom de som var igjen, det var tross alt ikke bare å bestille en Pizza, eller stikke ned på butikken den gangen. Enkelte rom var utstyrt med feltsenger eller brisker, men ofte måtte man klare seg med stoler eller benker. Det viktigste var å holde varmen og følge med på utstyret, for stormen utenfor kunne både rive løs antenner og føre snø inn i ventiler. Stemningen ble en blanding av dugnadsånd og fjellstue: man delte historier, hørte på vinden ule, og ventet på at været skulle roe seg nok til å dra ned igjen.

Senere ble forlegningen modernisert. Vann ble lagt inn, og med det kom vannklosett, vaskemuligheter og helt nye sanitærforhold. For mannskapene betydde det en enorm forskjell. Det var ikke lenger nødvendig å planlegge og bære med seg alt vannet, og oppholdene kunne gjennomføres med langt bedre komfort. Nødproviant og uforutsette situasjoner var man langt mer forberedt på. Med moderniseringen begynte forlegningen å minne mer om en hytteopplevelse enn en nødløsning. Det var fremdeles en arbeidsplass på en værhard fjelltopp, men på kveldstid kunne man trekke seg tilbake til oppvarmede rom sette seg i en soffa og ironisk nok titte på TV, hente vann i springen og bruke toalett som hjemme for så legge seg i en mer ordentlig seng. Den psykiske belastningen ble mindre, og samholdet blant de som måtte overnatte ble bedre når rammene var mer menneskelige. Forskjellen mellom «før og etter» er slående. Før var Vassfjellet en plass der man måtte tåle harde vilkår, improvisere og alltid ha med seg det man trengte. Etter moderniseringen ble det mer som å dra på en tur til en fjellhytte med arbeid som ramme. Fremdeles krevende, men langt mer levelig.

Slik var tilværelsen på Vassfjellet, blendende vakkert den ene dagen, brutalt og nådeløst den neste. For de som jobbet der var det aldri rutine, hver dag var en påminnelse om at naturen alltid bestemte premissene, og at fellesskapet og beredskapen var like viktig som teknologien selv.

TV-folk på vakt - en beretning fra de på vakt

På 9 av de høyeste fjelltoppene i det sørlige Norge, der Norsk fjernsyn i dag har sendere i drift, sitter døgnet rundt dyktige TV-teknikere parvis på vakt. I en 29 timers vakttørn overvåker de at lyd- og bildekvaliteten på TV-programmene som blir mottatt og sendt ut fra fjernsynsstasjonen alltid er førsteklasses.

Og hvis det en gang iblant skulle hende at Herr Televimsen bryter seg inn på skjermen hjemme i vår egen stue og gir opplysning om "teknisk feil" så skyt ikke på pianisten der oppe på Norges tak. Han gjør sannelig så godt han kan.

Vi har besøkt mannskapet på TV-stasjonen på Vassfjellet og har ved selvsyn overbevist oss om at de ikke har noen enkel jobb. Det er et virvar av utstyr de skal holde rede på, og helst bør de finne feilen før den oppstår - Senderen er babyen vår, den trenger pass og stell hvert minutt i døgnet, uttalte teknikker Bjørn Ramstad som så tar et overblikk i Vassfjellsenderens indre organisme.

Skodde og tette skylag har tilsynelatende ikke noen uheldig innflytelse på fjernsynets radio-stråler og signaler. Om det skulle være slik tror vi neppe Vassfjellet ville vært det ideelle sted for en fjernsynssender. Trass i beliggenheten og en ganske anselig høyde på 710 meter over havet. Det er sagt, og det ser sikker også riktig, at hvis en er heldig og opplever en klarværsdag på toppen av vassfjellet kan en se hele Sør-Trøndelag i fugleperspektiv, fra Ørlandet i vest til Kjølens rand og Sylene i øst. Men samtidig er det vel knapt det fjellet i hele Trøndelag som til de grader har evnen til å trekke til seg tåke og skybanker som nettopp Vassfjellet. Men radiostrålene fra Fjernsynets sendestasjon der oppe har etter det vi kan forstå ingen vansker med å komme seg gjennom og inn på skjermene i de tusen trønderske hjem.

Hvordan må dagen være for telegrafverkets folk som i vakttørn på 29 timer sammenhengende har sitt arbeid i denne tåkeheimen og er satt til å ha oppsyn med det kompliserte tekniske utstyret som kreves ved en større fjernsynsstasjon? For dem er det nok ingen buss som stopper henholdsvis utenfor stuedøra og ved inngangen til arbeidsplassen. Nei de må nok pent "gå en tur først" og langt fra på noen regulert veg eller opptrådt sti. De går over stokk og stein, gjennom blautmyr, skrålende, kvist og kvast og imellom må en som geiter klatre i bergskrenter, så en trenger sannelig både sterke bein og gode lunger for å komme frem til toppen.

Vi gjorde turen forleden sammen med to av Telegrafverkets fjernsynsfolk, teknikerne Bjørn Ramstad og Asbjørn Leirvik, som skulle løse av sine kolleger Bård Kallestad og Bård Døhl, og det var både interessant og lærerikt.

Kjøreturen med Land-Rover oppover den bratte skogsbilvegen til Flåseter gikk etter forholdene både behagelig og greit, men taubanen, som med sine wire- og stolpefester anviser retningen for fotturen videre, gjorde en bra slutt på minner som dukket fram om en kjøretur i Land-Rover bakke opp og ned gjennom Gazaørkenens sandformasjoner. Her måtte nok selv Land-Roverens 60 hestekrefter fordelt på 4-hjulsdrift melde pass. Taubanen kunne heller ikke brukes. All personbefordring er på det strengeste forbudt, sto det tydelig og klart på et par svære plakater på motorhuset og de første stolpene på banen.

Heldigvis slipper vi å bære matforsyningene og nødvendig utstyr til stasjonen oppover den bratte stigningen til toppen sa Bjørn Ramstad, og mens han startet opp bensinmotoren sørget vaktkameraten Asbjørn Leirvik og følgesvennen "lillebror" Leirvik for å laste inn bagasjen i "korga". Den inneholdt blant annet to svære melkespann med vann, for "Selv om tåka kan være så blaut at det renner av den har vi ikke maktet å drikke den, og annet vann finnes ikke der opp sa Leirvik.

Om lag tre kvarter tok turen opp til toppen, denne gang. Vi kan greie det på om lag en halv time på sommerstid, men om vinteren kan det ofte være mer enn slitsomt å ta seg fram, sa Ramstad. Han har vært med i den faste staben på Vassfjellsenderen siden den ble åpnet med provisorisk sending.

Nedover lar vi det trille unna på et kvarters tid og om vinteren tar turen ned på ski ikke mer enn ca. 7-8 minutter, men føret her er alltid så variabelt ved vekselvis fokksnø og gjennomslagsføre, så en er nesten like sliten av å stå nedover, som å gå kneikene opp legger han til.

Vassfjelltoppen lå tett innhyllet i regntunge skyer under den første del av turen og taubanens doble wire så ut som de holdt skyene fast. Men plutselig drev skylaget bort og den svære FM og fjernsynsmasten ble synlig. Det minnet i formen svært om bildene vi har sett av en månerakett klar for utskytning.

Ansvarshavende på vaktlaget som skulle ha avløsning, Bård Kallestad sto utenfor med kikkerten og nøt utsikten da vi kom, men tradisjonen tro hadde han sørget for en velkomst-tår på kaffekjelen. Mens vi nippet i den og lot apostlene få hvile etter en stri marsj, fikk vi dreiet samtalen inn på hvordan de trives med en slik jobb på taket av gamle mor norge.

"Om vintrene er det ikke alltid så greit her oppe, uttalte de. Utstyret for linken, FM-senderen og fjernsynet er fordelt på to byggninger som ligger om lag 100 meter fra hverandre. Om vinteren kan det være forbundet med den største livsffare å gå fra den ene bygningen til den andre, noe som må gjøres hver dag og opp til flere ganger om dagen. Heldigis har vi en løypestreng å holde oss fast i og greier ved hjelp av den å holde retningen, når snøstormene raser som verst. En gang var det livevel nære på at stormen hadde kastet meg utfor fjellskrenten. Jeg ble hengende over løypestrengen og tror nesten jeg brakk et ribben", fortalte Ramstad. - Og hver vakttørn her opp er etter det vi hører 29 timer? - "Ja men vi får ikke betaling for alle de timene vi er tvunget å være her oppe. Vi ligger litt i krangel med Telegrafverket om dette. Hvordan det går er et åpent spørsmål. Foreløpig har saken låst seg fast i det minste til neste tariffrevisjon i 1964, vi mener at Telegrafverket legger beslag på vår tid, så skal vi også ha betalt for den tiden. Nå får vi en beskjeden kompensasjon, et nattilegg på 10 kroner og en viss diett godtgjørelse, men må av denne betale 1 krone tilbake for leie av sengeklær."

Hva går i store trekk arbeidet her oppe ut på?

"Det første som skjer ved et vaktskifte er en teknisk overlevering av stasjonen til de som kommer på vakt. De får da melding om uregelmessigheter som er observert, og de nye fortsetter å undersøke der vi sluttet for om mulig å finne feilen og få rettet på den. Kravet til oss er at feilen skal rettes helst før den oppstår, det vil si blir synlig på mottakerskjermen hos fjernsynsseerene. Av måleinstrumentene kan vi se at det er en eller annen feil under utvikling. Det gjelder da for oss å finne den"

Det er sikkert ikke alltid så lett?

"Her spiller ved siden av tekniske kunnskaper, lokalkjennskap til senderen og utstyret en avgjørende rolle. Vi må stort sett arbeide etter elimineringsmetoden og systematisk arbeide oss inn på det svakeste punktet. Her har vi forskjellige måleutstyr å bygge på, og gjennom de avlesninger som foretas hver adag av alle rørstrømmer får vi etter hvert et meget godt lokalkjennskap til deler hvor det kan ventes en feil vil oppstå. Det er i det hele så mye teknisk utstyr her at det alltid er noe som er under arbeid og utskiftning. For tiden har vi en del vansker med modulatoren "preemphasis" som tar bort støy i signalet som kommer inn på lufta til mottakeren vår og bearbeider det for sending herifra. Før vi får utstyret vi trenger kan vi ikke få gjort noe med dette".

Preemphasis er en teknikk der man forsterker de høyfrekvente delene av et signal før det sendes, for å gjøre det mindre sårbart for støy under overføring. Etter mottak dempes de samme frekvensene igjen (deemphasis), noe som både gjenoppretter original lyd og samtidig reduserer støy. Dette brukes blant annet i FM-radio, lydsystemer og digital kommunikasjon for bedre lyd- eller signal-kvalitet.

Vi skal ikke forsøke å gi noen teknisk beskrivelse av det imponerende utstyret vi så under den raske omvisningen i lokalitetene på vassfjellet. Det har vi ingen forutsetninger for. For oss ville det være minst tusen ganger lettere å lete etter en nål i en høystakk en å finne selv den enkleste feil i virvaret av ledninger, motstandere, kondensatorer, rør og hva det nå heter alt som finnes i stålkassene for en komplisert fjernsynssender. Vi vet bare med oss selv at neste gang teksten "teknisk feil" på mottakerskjermen varsler om at noe er galt i Oslo eller Vassfjellet vil vi holde alle tidligere forbandelser tilbake og istedet takke en medlidende tanke til de stakkars menneskene på fjellets topp som svetter og roter i "høysåta" for å finne "nålen".^[55]^[52]

Utdrag fra "Glimt fra televerks-kulturen 1995"

Ludvig Flor var leder for fjelltopptjenesten ved Trondheim teleområde og forteller om den første tiden etter at utstyret ble tatt i drift i 1961 og han forteller:

"Vi hadde også husdyr deroppe, blant annet en sølvrev som hadde stukket av fra en revegård i bygda. Vi ble etter hvert glad i dyret og gjødslet opp et alle kunstens regler. Reven ble med tiden ganske tam og også ganske kresen i matfatet. Brødblingser var ikke lengre godt nok, nei, det skulle være wienerbrød og skikkelig middag, takk. Til slutt lå den tjukk og dorsk på dørhella hver morgen og lurte på når det ble mat å få. En av mastfolkene hadde en gang hunden sin med på fjellet, og da to teknikere skulle opp på vakt en morgen, hørte de lyden av full krigstilstand mellom rev og hund da de nærmet seg toppen. Farten ble skrudd ytterligere opp, og stor var mastemontørens forbauselse da folka våre i fullt sinne og med alle forhåndenværende midler gikk løs på - bikkja." ^[7]

"En av oppgavene under monteringen av radiolinjeutstyret OSLO - Trondheim var innvendig puss av waveguiden - d.v.s. forbindelsen fra senderutstyret til antenna. Et meget hendig redskap til dette kunne vi kjøpe på det lokale samvirkelaget hvor vi også regelmessig handlet matvarer. Jeg husker godt en dag vi som vanlig var innom og handlet, det var brød, smør og middagsmat, og vi forlangte også en kartong damebind. Ansiktsuttrykket til ekspeditrisen var ubetalelig, hun lurte sikkert på hva vi egentlig drev med der oppe på Vassfjellet" ^[7]

"Men to mann oppe på en scooter var også vanlig I begynnelsen. Sjåføren måtte titt og ofte snu når han merket at var blitt alene og hente opp igjen passasjeren som var sklidd av og lå og svømte I dypsnøen lengre nede I lia. Det ble heldigvis noe bedre når vi fikk Snowtrac , og takk for det."

Utdrag fra Telemuseet

Vassfjellet tårnet er ett ledd i utbyggingen av fjernsyn og FM nettet i Norge på begynnelsen av 1960 tallet.

Masta er omtalt i flere artikler i bedriftsavisen Verk & Virke. I artikkelen «Fullfart i fjernsyn – utbyggingen» (nr 1/1962 s. 18 – 21) er det bilde av den provisoriske senderen som ble prøvd 19/12 1961 og som ble satt i drift 21/12 1961. Dette medførte at Trondheim fikk fjernsynsdekning, noe som av Adresseavisen ble omtalt som en julegave.

I nr. 4/1962 finner vi også en egen reportasje om Vassfjellet s. 18 – 21. «Trøndelags-jul i fjernsynets tegn» Her er det både bilder og intervjuer. Et av bildene har teksten: «93meter høy er masta på Vassfjellet, som ligger 710 meter over havet. Den provisoriske fjernsynsmasta står i forgrunnen til venstre. Den gamle FM-antenna til høyre». I nr. 3/1962 s. 30 -31 står artikkelen «Tryvasstårnet åpnet offisielt». Det skjedde 11/9 1962. Her er det nevnt mange sendere som blir matet av Tryvasstårnet bla. Vassfjellet ved Trondheim. Senderen har signatur: VAT

Kilde: Arve M Nordsveen, Telemuseet

Tidslinje


År	Hendelse
1957	Veien frem til Flåsætra moderniseres og forlenges.
1958	Taubanen fra Flåsætra og opp bygges.
1958	Første bygge lag starter på senderhuset.
1959	Andre byggelag avslutter senderhuset.
1959	Taubanen mellom senderhus og Link-huset bygges.
1959	Andre byggelag bygger Link-huset.
1960	Link-huset ferdigstilles teknisk.
1960	FM antennen monteres.
1961	Radiolinjen: Oslo-Trondheim delvis iverksatt.
1961	Den provisoriske TV antennen ferdigstilles.
1961	Provisorisk sender på 2,5kW blir koblet opp.
1961	Første prøve TV-sending (19 Desember).
1961	Første faste sending sendes (21 Desember).
1962	Den første permanente antennen ferdigstilles (92m).
1962	Den nye senderen ble testet, prøven gikk utmerket og var vesentlig forbedret lyd. (31 september).
1962	Den første permanente senderen iverksettes, med en sendereffekt på 100 kW.
1963	Driftsbygg sør for senderhus bygges (3).
1963	Vannpumpehuset bygges
1963	Radiolinjen: Oslo-Trondheim 960 telefonforbindelser.
1964	Radiolinjen: Trondheim-Bodø delvis iverksatt.
1964	Provisorisk mast demonteres og sendes til Vettahaugen (Hemnes).
1965	Radiolinjen: Trondheim-Bodø 960 telefonforbindelser.
1965	Siste tekniske vaktlag på Vassfjellet.
1965	Radiolinjen: Ålesund-Trondheim delvis iverksatt.
1966	Radiolinjen: Ålesund-Trondheim 960 telefonforbindelser.
1968	Fargefjernsynet har prøvesendinger for første gang i Trøndelag, "Åpningen av Vinterlekene i Grenoble".
1969	Veien fra Øyavollen og opp bygges, hele veien ned forbedres.
1974	Fargefjernsynet blir fast, med unntak av noen innslag som spilles inn i sort/hvit.
1975	FM Stereo sendingene starter på Vassfjellet.
1997	Senderen på Vassfjellet oppgraderes til 1000 kW.
1992	Påbygg senderhuset.
2001	Den nye masten på ferdigstilles. (198m).
2001	Masten krones med en midlertidig antenne.
2001	Radio antennene på den gamle masten fjernes. (70m).
2007	Ny UHF antenne byttes ut på Vassfjellmasta med helikopter. (212m).
2007	Det digitale bakkenettet skrues på.
2009	Analog TV skrus av 3 November.
2014	Resten av den gamle masten fjernes.
2017	FM senderen skrus av på Vassfjellet.
2023	Senderanlegget ble modernisert, nytt kjøleanlegg.

Hendelser på Vassfjelltoppen

VM varden i 1994

Da den olympiske ilden ble slukket på Lillehammer søndag 27. februar 1994, markerte det slutten på vinterlekene. Men i Trøndelag ble flammen samtidig starten på noe nytt. Inspirert av OL-ilden ønsket VM-97-komiteen i Trondheim å rette blikket framover mot det neste store målet: ski-VM i Trondheim i 1997. Løsningen ble å hente fram en gammel tradisjon, vardebrenning på gamle vardesteder ved fjell og høydedrag. Varden ble tent klokken 18:00 av praktiske årsaker, siden OL ilden ble slukket samme dag så sent som 22:00.

Klæbygger og melhusbyggere samarbeidet om å reise det som skulle bli distriktets største varde på Vassfjelltoppen. Det var ingen tilfeldighet at nettopp dette fjellet ble valgt, for fra Vassfjellet kan man se helt til andre siden av Trondheimsfjorden. Da flammene steg til værs, ble det et signal synlig for tusenvis av mennesker over store deler av Trøndelag. Søndag ettermiddag samlet folk seg på toppen. Ordfører Ivar Skei holdt tale, og en spesialskrevet varderegle ble lest opp av representanter for skijugend i Klæbu. Så kom høytidens øyeblikk: tidligere verdensmester i ski, Magne Sjøli, bar Morgedalsflammen fra skiidrettens vugge til toppen av fjellet og tente varden.^[56]

Men Vassfjellet sto ikke alene i natten. Samtidig ble varder tent på Våttåsen i Melhus, Grøtvåttån på Hølonda og flere andre topper. De lokale vardemestrene sørget for å holde liv i flammene: Olaf Bolland i Flå, Arne Foss i Horg, Erling Bredesen på Hølonda og Ronald Nygård i Melhus. De hadde ansvaret for å gjøre OL-ilden til en synlig markering av at Trøndelag nå rettet oppmerksomheten mot VM i 1997. Ved skisenteret på Vassfjellet var det lagt opp til folkefest. VM-fanfare fra Klæbu musikkorps runget over fjellsiden, og både kaffe, brus og pølser ble servert gratis til de fremmøtte. Skisenteret holdt åpent helt til klokken utvidet dagskortet til klokken 18:00 for anledningen, slik at enda flere kunne få med seg begivenheten. Trønder-Lyn bidro også.^[57]

Vardebrenningen på Vassfjellet ble mer enn et bål på et fjell. Det ble en markering av stolthet, fellesskap og forventning. Flammene som lyste opp vinterhimmelen minnet folk om fortidens varder som varslet fare, men denne gangen varslet de noe helt annet: starten på nedtellingen til ski-VM i Trondheim i 1997.

Tusenårsvarden på Vassfjellet

Når nyttårsaften ringer inn et nytt årtusen, skal en stor varde på Vassfjellet lyse over Trøndelag. På fjelltoppen, godt synlig for tusenvis av mennesker, vil Trønder-Lyn i samarbeid med Klæbu kommune stå ansvarlige for tenningen.

Lederen i Trønder-Lyn, Oliv Klingenberg, forteller at Statskog stiller med selve varden, som blir rundt to meter høy. Den skal plasseres rett ved senderanlegget på toppen, etter at Norkring har gitt sin tillatelse. Selv om det ikke blir en av de største vardene i Trøndelag, er den høy nok til at flammen vil synes godt. Opprinnelig ønsket arrangørene å legge varden et annet sted, men fordi Klæbu er samarbeidspartner, falt valget til slutt på selve Vassfjelltoppen. På nyttårsaften skal veden fraktes opp med snøscooter, og tenningsseremonien planlegges til ettermiddagen.

Klingenberg håper på en stemningsfull vinterdag, men innrømmer at logistikken kan bli krevende. Adkomsten til toppen kan være både vanskelig og glatt, og det er ennå uklart hvordan arrangementet skal gjennomføres i praksis. Blant annet er det diskutert om det skal settes opp en lavvo for enkel servering, og om det skal være vaktordning på fjellet gjennom natten.

Klingenberg sier til avisen at Intensjonen er at dette skal bli en folkefest, men vi må ta høyde for de praktiske utfordringene. Uansett skal ilden på Vassfjellet markere overgangen til et nytt årtusen – og lyse som et symbol over hele regionen.^[58]

Klatring og basehopping i mastanlegget

Basehopping er en form for ekstremsport der man hopper med fallskjerm fra faste objekter i stedet for fly. Selve navnet er et akronym: Building (bygning), Antenna (antenne eller mast), Span (bro eller spenn) og Earth (jord, klippe eller fjell). Mange trekkes til sporten på grunn av adrenalinet, opplevelsen av fritt fall på nært hold, og den spektakulære utsikten man får ved å hoppe fra steder som klipper, broer eller høye bygninger. Samtidig er det en aktivitet med betydelig risiko, fordi man har langt kortere tid til å åpne skjermen enn ved vanlig fallskjermhopping fra fly.

Masten på Vassfjellet er omtrent 212 meter høy, og det er kjent at enkelte har hoppet ulovlig herfra. Selv om høyden teknisk sett er nok til at en fallskjerm kan åpne, gir den svært små sikkerhetsmarginer. Flere ting kan gå galt: skjermen kan åpne seg skjevt eller forsinket, vinden kan presse hopperen i feil retning, eller åpningen kan trekke hopperen tilbake mot selve masten. Noen kritiske faktorer ved hopp fra Vassfjellmasten, er at siden man starter helt inntil konstruksjonen, er avstanden til masten minimal frem til man har kontroll på flyveretningen, en annen særegen faktor er at uavhengig av hvem retning man velger å hoppe fra, så vil bardunene utgjøre en enorm risiko dersom man skulle fly inn i, eller vikle skjermen inn i wirene.

Et annet moment er reservesystemet. I vanlig fallskjermhopping har man gjerne flere tusen meter å jobbe med dersom hovedskjermen svikter. Fra 212 meter er det i praksis ikke mulig å bruke reserve, fordi den trenger høyde og tid for å folde seg ut. Hopperen er dermed helt avhengig av at hovedskjermen åpner raskt og korrekt.

Hva angår reglener og krav innen basehopping, så er det ikke juridisk begrenset. Det eksisteres heller ingen formelle standarder, men miljøet anser ofte 100 meter som en "fornuftig" minimumshøyde, hvor over 200 meter ofte sees på som tryggere. Hvor man skal legge seg i denne skalaen er relativt, men erfaring, utstyr, hoppested, reservesystem, minimumshøyde, sikkerhets og margiener er nøkkelfaktorer. Det som virkelig legger de kritiske risikofaktorene for vassfjellet er mikroklimaet på Vassfjellet gjør forholdene enda mer risikable. Toppen er ofte langt mer utsatt for vind, tåke og temperaturforskjeller enn områdene bare hundre meter lavere ned i fjellryggen. Dette betyr at en hopper kan oppleve plutselig sterk vind eller turbulens som ikke var merkbar lenger ned. I en situasjon der marginene allerede er små, kan selv små værskift føre til at skjermen åpner feil vei eller at man mister kontrollen. En annen ting er som nevnt det omfattende bardunsystemet, som det kan være vanskelig å se under rette omstendigheter.

Å hoppe fra masten på Vassfjellet byr ikke bare på store fysiske risikoer, men også juridiske utfordringer. Selve basehopping er ikke direkte forbudt i norsk lov, men handlingen blir ulovlig på grunn av stedet og omstendighetene. Masten i seg selv er ikke offentlig område, og å ta seg inn der vil regnes som ulovlig inntrenging. Som kritisk infrastruktur er den underlagt særskilte verne- og sikkerhetsbestemmelser, og klatring eller hopping kan derfor også tolkes som brudd på regler om vern av samfunnsviktige installasjoner. I tillegg kan et mislykket hopp sette redningspersonell i fare, noe som faller inn under lovverket som forbyr å utsette andre for unødig risiko. Dersom hoppet skjer på en måte som forstyrrer offentlig ro og orden, kan også ordensbestemmelser komme til anvendelse. Selv om man ikke kan påstå at klatring og basehopping utgjør noe stort dagligdags problem, så har det vært perioder som har vært mer belastet en andre. For å illustrere dette kan vi ta for oss sensommeren i 2015.

Fire menn hoppet fra masten

Lørdagskvelden 1. august 2015 fikk Sør-Trøndelag politidistrikt melding om at det foregikk klatring i masten på Vassfjellet. Da politiet kom til stedet, viste det seg at fire menn i 20- og 30-årene hadde gjennomført basehopp fra den 212 meter høye masten på toppen. Operasjonsleder Tore Volden uttalte den gangen at selve basehopping ikke er straffbart i Norge. Utfordringen lå i om det forelå restriksjoner knyttet til det spesifikke stedet de hoppet fra. Saken ble derfor overlatt til jourhavende jurist for å vurdere om mennene hadde gjort seg skyldige i ulovlig inntrenging eller andre lovbrudd.^[59]

To menn hoppet fra masten

Tirsdag morgen 17 november 2015, gikk man ut i media å uttalte at Vassfjellmasta de siste årene blitt et populært, men ulovlig sted for basehopping. Tidlig denne tirsdag morgenen tok to unge menn fra Trondheim turen opp til masten og hoppet fra toppen, den ene landet på veiviseren som er montert på en av de tidligere fundamentene til den midlertidige antennen, den andre like nedenfor. Hendelsen føyer seg inn i en rekke lignende episoder politiet i Melhus kjenner til sier Overbetjent Grethe M. Fossum ved Melhus lensmannskontor, sist gang er hendelsen jeg allerede skrev om forut i August.

De to studentene hadde syklet fra Trondheim tidlig om morgenen. Jørund Folde var ute å gikk tur samtidig og la merke til syklene deres på toppen og fulgte sporene bort til masten. Han oppdaget etter hvert at de to var på vei opp i toppen. Kort tid etter hørte han høye rop da den første hoppet, og kort deretter fulgte den andre. Begge ga uttrykk for stor glede og lettelse etter vellykket landing.

Folde sier at "Det var tydelig at dette var et stort kick for dem, sier Folde, som selv fikk snakket med de to etter hoppet. Han forteller at de hadde forsøkt å komme seg til masten dagen før, men da var vinden for sterk til at de ville ta sjansen." Folde oppfattet hendelsen som udramatisk.

Derimot var Norkring som på det tidspunktet eide og hadde ansvar for mast anlegget mindre imponert. Ingrid Dietrichson som deg gangen var pressekontakt, minner om at det er forbudt å klatre i den. Skilt på stedet gjør dette tydelig. Hun påpeker at anlegget er kritisk infrastruktur, og at både installasjoner og barduner gjør klatring og hopping livsfarlig. Skade på anlegget få store samfunnsmessige konsekvenser.^[60] Norkring sier de vil følge opp alle forsøk på å hoppe fra masten med politianmeldelser. Likevel er det usikkert hva slags juridisk slagkraft dette vil ha ut fra krav om dokumentasjon.^[61]

UFO observasjoner

Vassfjellet har lenge hatt en dobbel rolle – både som teknologisk knutepunkt og som kilde til mystikk. Kombinasjonen av høyde, signalstråling og visuell dominans i landskapet gjør Vassfjellet til et naturlig fokuspunkt for både teknologisk utvikling og menneskets undring over det uforklarlige. Den karakteristiske flyhinderbelysningen på masten, som i dis, tåke og lavt skydekke kan skape et uvanlig og nesten overjordisk lysbilde, bidrar trolig også til den visuelle mystikken – selv om en slik sammenheng må regnes som spekulasjon.

Observasjonen fra Heimdal

Torsdag 9. August 1973 rundt kl. 22.30 så en familie på Heimdal en stor, lysende gjenstand som kom svevende fra Vassfjellet og videre over mot Sjetnemarka. Den lyste like sterkt som en stuelampe, beveget seg sakte og forsvant plutselig etter noen minutter – uten lyd eller røyk. Familien utelukker at det var et fly, og beskriver noe de aldri har sett før. En mulig forklaring som nevnes, er at en eller annen fingerferdig fyr kan ha laget en varmluftballong for å drive gjøn med folk, en kjent metode for å etterligne «ildkuler» og UFO-lignende fenomen.

Observasjonen fra Gimse

Tirsdag 11 September 1973: Mellom kl. 21.00 og 21.06 i går kveld så en kvinne fra Gimse en sterkt lysende gjenstand over fjernsynsmasten på Vassfjellet. Objektet ble beskrevet som knallgult med en hvit flekk, og skal ha vært synlig i flere minutter. Hendelsen tolkes av noen som et mulig UFO-fenomen.

Observasjonen fra Klæbu

Mandag 27 November 1995 ca 22:30-22:34 ble et stort objekt ble observert over Vassfjellet av to personer i Klæbu. Det fremsto som kuleformet og lyste i en gulhvit farge så lenge det stod stille. Da det begynte å bevege seg, fikk det en mer avlang form med tydelige røde og grønne lys i ytterpunktene, samt de karakteristiske "vinduslysene". Objektet beveget seg først i retning mot observatørene, før det svingte nordvestover mot Bratsberg. Til slutt sank det nedover mens det blinket intenst rødt. ^[62]

Observasjonen fra Ludamo

Tirsdag 10 November 1981 ca 14:00-14:30 så ble et et rundt, brunaktig objekt ble observert da det fløy i lav høyde med en fart som ble anslått til noe raskere enn et helikopter. Det passerte rett over hustaket på de to observatørens gård på Lundamo. Plutselig snudde objektet brått og fløy tilbake i retning nord, samme vei det kom fra. Kort tid etter dukket det opp igjen, denne gangen svingte det til venstre og passerte tett forbi TV-senderen på Melhus før det forsvant.^[63]

Melhusbanken feirer år på Vassfjellet

Melhusbanken feiret sitt 175-årsjubileum med en storslått folkefest 23. august 2015 på toppen av Vassfjellett. Banken inviterte alle i nærområdet (både kunder og andre) til å delta, og banksjef Ragnar Torland understreket at de «oppriktig mener at Melhusbanken skal være en folkelig bank». Han forklarte at banken derfor bevisst droppet en tradisjonell gallamiddag til fordel for å servere trøndersk sodd i det fri. Arrangørene oppfordret folk flest til å gå eller ta buss opp fjellet for eldre, funksjonshemmede og barnefamilier ble det satt opp gratis minibusser fra Coop Prix på Kvål fra klokken 12:00. Torland spøkte også med at banken hadde «bestilt godvær», men at telt var klare i tilfelle regnvær.

Under jubileumsfeiringen sto konserter på timeplanen. Tre forestillinger ble gjennomført utover ettermiddagen (ca. kl. 13:15, 14:15 og 15:15) med lokale musikere og kulturopplevelser. Programmet omfattet blant andre Petter Øien og Magne Almås (fra Sie Gubba), kulturstipendvinner Cecilie Eide med band, og Melhus Janitsjar. Også banken sponset OL-gullvinner Jørgen Graabak var til stede for å skape begeistring og «kaste glans over arrangementet». Scenen var satt opp i det fri, så deltakerne fikk musikkserien akkompagnert av den åpne fjellheimen og panoramautsikten rundt seg.^[64]

Matserveringen var enkel og folkelig. Banken spanderte middag (tradisjonell trøndersodd) og kaker på alle fremmøtte, og det ble servert gratis kaffe i tillegg. Som Torland formulerte det, skulle det være fritt frem for alle, ingen gallamiddag «for fiffen» var på menyen. Deltakerne lot seg forsyne med varm sodd etter hvert som de nådde toppen, og mange benyttet anledningen til å slå av en prat mens de nøt maten. Det kan anslås at omlag 1300 stykker tok turen opp enten til fots, på sykkel eller med buss denne dagen.^[65]

Dette var første gang Telenor tillot et så stort publikumsarrangement så tett oppi anlegget. Banken var i tett dialog med Telenor i forkant, og måtte forholde seg til tekniske og sikkerhetsmessige retningslinjer (blant annet ble enkelte sikrede områder stengt for publikum). Likevel åpnet Telenor området slik at festen kunne gjennomføres som planlagt. Videre hadde melhusbanken ansvar for trafikken som skulle finne sted opp til masten.^[66]

Arrangørene rapporterte om stor interesse, men var spente på hvor mange som kom. «Vi vet jo ikke hvor mange som kommer – om vi må ha mat til hundre eller tusen personer», bemerket banken før dagen. Oppmøtet ble til slutt betydelig, og dagen ble husket som en ekte folkefest. Gjennom strålende sensommervær fikk deltakerne oppleve en praktfull panoramautsikt fra toppen. «Belønningen får du på toppen. Panoramautsikten er jo helt fantastisk… i klarvær kan du se helt inn til Storsylen», poengterte Torland, og mange kunne bekrefte at naturen bidro sterkt til festfølelsen. Musikk, mat og fjelluft gikk opp i en høyere enhet, og dagen ble av mange fremhevet som et høydepunkt for fellesskap og kultur i Melhus.

Går det mot slutten for eventyret på Vassfjellet?

En gang ruvet den som et symbol på ny teknologi og fremtidshåp. FM-senderen på Vassfjellet ble reist for å gi Trøndelag stabile radiosignaler og stå imot både russisk interferens og dårlig dekning. Dette var datidens høyteknologiske løsning på konkrete utfordringer. Men i dag står den en gang så stolte masten på terskelen til historiebøkene. Fremtiden er alt annet enn sikker.

Slutten begynte egentlig for flere år siden. I 2017 startet utfasing av det nasjonale FM-nettet i Norge. Nasjonale radiokanaler forlot FM-båndet til fordel for DAB+ og nettradio. Med det mistet Vassfjellet en av sine viktigste funksjoner. Noen lokale nærradiokanaler sender fortsatt på FM i enkelte områder, men for storsamfunnet er FM et tilbakelagt kapittel.

I dag er det det digitale bakkenettet som holder liv i masten. Det distribuerer fortsatt digital-TV via RiksTV, men denne funksjonen er på vei ut. Konsesjonen utløper i 2030, og det er langt fra sikkert at den blir forlenget. Ikke fordi teknologien svikter, men fordi folk har endret vaner. Lineær-TV er på retur, og de fleste velger selv hva de vil se, når de vil se, og de gjør det via internett, infrastruktur for direktesendt TV holder på å gjøre seg avlegs. Selv de tradisjonelle TV-leverandørene satser nå mer på strømmetjenester enn på faste sendeskjema.

Tall fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser at under halvparten av befolkningen fortsatt ser på lineær-TV. Og av dem strømmer hele 60 prosent innholdet over nett. Det digitale bakkenettet taper terreng, raskt.

Samtidig har nye teknologier overtatt arenaen. Fiberoptikk tilbyr ekstremt høy hastighet, lav forsinkelse og stor kapasitet – med nær ubegrensede muligheter for TV, data og fremtidige tjenester. Det er sikkert, stabilt og lite utsatt for forstyrrelser, men det krever graving og store investeringer, spesielt i distriktene.

Mobilt bredbånd via 4G og 5G har blitt et fleksibelt og populært alternativ. Det krever ikke graving, fungerer på farten og kan gi god ytelse – men det er også mer sårbart for nettbelastning og ytre påvirkning. Datakvoter og dekning kan variere, men teknologien utvikler seg fort. Med tiden vil svakhetene i stor grad utjevnes.

I byer og tettsteder har fiber allerede blitt standarden, men også i mer grisgrendte strøk begynner 5G å utfordre det gamle bakkenettet. Selv Vassfjellets kraftige sender klarte aldri å nå fram overalt – skyggeområder og refleksjonssvake soner i Trondheim er ett eksempel. Radiobølger egner seg dårlig til å trenge gjennom bygningsmasse og kupert terreng. Dette har banet vei for en helt annen tilnærming til infrastruktur.

I stedet for én høy mast på en fjelltopp, bygger man nå et tett nettverk av små antenner plassert der folk faktisk bor og beveger seg. Tak, vegger, lyktestolper og bygninger blir bæresøyler for moderne kommunikasjon. Dette gir bedre dekning, lavere driftskostnader og mer målrettet bruk av frekvenser, spesielt fordi moderne nett ofte opererer på høyere frekvenser som har kortere rekkevidde og dårligere gjennomtrengning.

Denne typen desentralisert utbygging ligger til grunn for 4G, 5G og fremtidige mobilnett. Flere små basestasjoner kan dekke områder mer presist, og gir bedre ytelse i bysentrum, boligfelt og til og med inne i bygg.

Men de gamle mastene er ikke irrelevante. De har fortsatt verdi, særlig i et beredskapsperspektiv. Store anlegg som Vassfjellet er robuste. De har nødstrøm, bred rekkevidde og infrastruktur som ikke er like sårbar for strømbrudd, kabelbrudd eller cyberangrep. I kriser, når moderne løsninger svikter, kan slike analoge eller lavteknologiske systemer være avgjørende.

Det finnes også et potensial for ny bruk: langtrekkende IoT-nettverk, spesialiserte tjenester for landbruk, overvåking og infrastruktur, eller nasjonale beredskapskanaler. Men én ting er klart: det hjelper ikke å ha en krise-sender om folk flest ikke lenger har utstyr som kan ta imot signalene. Beredskap handler ikke bare om å sende, men noen må kunne lytte.

Derfor er det viktig å ha en helhetlig forståelse. De store mastene er ikke lenger navet i hverdagskommunikasjonen, men de representerer fortsatt en solid teknologisk ryggrad med potensial både som historisk infrastruktur og som en del av framtidens beredskapsberedskap.

Selv om infrastrukturen på Vassfjellet i dag fortsatt er i aktiv bruk til en rekke formål, alt fra tredjeparts radiokommunikasjon og nødnett, til værkameraer for Norsk Luftambulanse så hviler anleggets fremtid på usikker grunn. Når det formelle kravet om å opprettholde det digitale bakkenettet forsvinner, vil det ikke lenger finnes et klart pålegg om å drifte anlegget på Vassfjellet. Dette kravet om dekning går mot slutten.

Videre drift vil da avhenge av en kombinasjon av nytteverdi, kostnadsnivå og politisk vilje. Selv om både beredskapsbehov og teknologisk potensial fortsatt er til stede, er det ikke nok i seg selv til å sikre videre drift. Når økonomi og samfunnets prioriteringer ikke går hånd i hånd med beredskapstenkning, er det ingen garanti for at Vassfjellet vil få en naturlig plass i fremtidens kommunikasjonslandskap.

360° sfæriske bilder

Bytt sfærisk ved å trykke på knappen oppe til venstre. Bytt til fullskjerm øverst til høyre og naviger i bildet ved å dra rundt med musa eller klikke på navigasjonsknappene nederst.

Dato: 06.07.2025 - Av: Roger Johannesen - Utstyr: (FC9113) DJI Air 3S Drone - Oppløsning: 12000x6000

Historiske bilder

Halvor pigger fjell med Koberan. (1959).
Taubanen på endestasjonen.(1959).
Hilmar tar en hvil på brakka. (1959).
Link-huset tatt fra sør. (1959).
Mannskaper fra ICOPAL legger tak på senderhuset. (1959).
Mannskapsbrakka. (1959).
Link-huset under oppføring tatt mot nord. (1959).
Taubanetraseen tatt mot øst. (1959).
Halvor forran brakka. (1959).
Link-huset tatt mot sør. (1959).
Hilmar forran senderhuset, tatt mot øst. (1959).
Halvor, Johan, Jens og Hilmar forran senderhuset. (1959).
Senderhuset nært ferdigstillt. (1959).
Halvor, Jens og Hilmar. (1959).
Halvor i gang med forskalling til Link-huset. (1959).
Halvor i gang med forskalling til Link-huset. (1959).
Senderhuset, tatt fra nordøst (1959).
Senderhuset tatt fra nord. (1959).
Hilmar, jens og Johan på mannskapsbrakka. (1959).
Muskegen bistår lokalt jaktlag. (1959).
Romarheim sitter på elgen. (1959).
Romarheim bak Muskegen. (1959).
Johan har kjøkkentjeneste. (1959).
Halvor på bærtur. (1959).
Flåsætra. (1959).
Bestyrer E.P Sjølie på kjøkkenet i senderhuset. (1962).
Tekniker Gunnar Bye ser på prøvebildet. (1962).
Masten fra 1962 når den var ny. (1962).
Link-huset i 1994. Vi kan se det er påmontert paraolantenne av "kamskjell" typen. Oftest omtalt som Hornparaboler.
Gutta sitter på taubanen nede ved Flåsetra, fra venstre Iver Reitan, Idar Reitan, ukjent og Jostein Bergem.
Nede ved Taubanens startpunkt ved Flåsetra, fra venstre Idar Reitan (Hovin), Sigurd Bostad (Ler) og Iver Reitan (Hovin).
Et sjeldent tidlig bilde av masta etter at alle glassfiberplatene var påmontert. Bilde tatt fra pumpehuset.
Even Teialeret står ved en av bardunfestene.
Masten fra 1962 er ferdig og man er i gang med å montere antenner.
Senderstasjonen og masten fra 1962. Bilde fra 1994.
Masten fra 1962 er ferdig og man er i gang med å montere antenner.
Masten fra 1962 er oppført. Venter på antenner.
Man har klargjort riggen for å skal begynne arbeidet med å reise masten i 1961 Fra venstre Stenstad, Idar Reitan, Kolbjørn, Ivar Reitan.
Masten underunder oppføring i 1961. Vi kan se løftejiggen som følger opp på innsiden av masten. Her skal denne til å heves.
Et bardunfeste til masten oppført 1962. Vi kan også se begge taubanene og den provisoriske FM masten midt i bildet.
Den gamle midlertidige antennen ble hentet ned med helikopter (2007)
Den permanente VHF antennen ble løftet på plass i to deler med helikopter (2007)

Bilder fra nyere tid

Link-huset og varden.
Mastefundamentet for den første permanente antennen.
Link-huset bilde mot nordvest.
"Carporten" og losjeringsdelen av radiomastsentralen.
Masten og radiomastsentralen tatt mot sør.
Masten, radiomastsentralen og bardunfeste.
Masten og radiomastsentralen tatt mot vest.
Masten og radiomastsentralen tatt mot vest (nært).
Link-huset tatt mot sørøst. Vi kan også se fundamentet og mastanlegget til antenneopplegget som ble montert her.
Sterke nils som ble tatt av tjeneste 2023.
Noe av utstyret som ble tatt av tjeneste 2023.
Nye kondensatorer under oppføring.
Bodelen, to soverom side om side, stuen vinduet til venstre.
En veiviser i stein er etablert på toppen.
De tre gjennværende fundamentene til den provisoriske antennen. Den ene er ombygd til veiviser.
Beacon-stasjonen til Akademisk Radioklubb med parabolstasjonen 2022.
Den nye og den gammle masta side om side.
Den nye og den gammle masta side om side.
Oversiktsbilde av Varlitjønna mot Vassfjelltoppen.
Oversiktsbilde av Flåsetra mot vassfjelltoppen.
Et av bardunfestene.
Dronefoto av Vassfjelltoppen 08.07.2025.
Dronefoto av Vassfjelltoppen 08.07.2025.
Vannpumpehuset.
Plast og metallrør som får fra vannpumpehuset og driftsbygg.
Restene av tidligere utedo.
To av påbyggene. Til Venstre nøddriftsrom med aggregatanlegg. Høyre traforom.
Rester etter innstøping av lecablokk til mannskapshus/røde kors.
Dronefoto av Vassfjelltoppen 08.07.2025.
Restene av tidligere utedo.
Et av forankringene til brutårn for Taubanen. (1)
Et av forankringene til brutårn for Taubanen. (2)
I forbindelse med strømbruddet i 2025 leverte Tensio et eksternt nødaggregat med en dieseltank på 1000 liter. Stasjonens eget aggregatanlegg ble også benyttet.
Kabelgate ut fra Link-huset og ut til takmontert utstyr.
Beacon-stasjonen til Akademisk Radioklubb under arbeid.
Platformen brukt til vinsj til masten fra 2001 i tilegg til trinseanker.
Et av de gamle bardunfestene til masten fra 1962.
Det gamle røret for påfylling og ventilasjon av diesel som ble etablert i forbindelse med aggregatet i link-huset.
Dronefoto av Flåsetra i retning Vassfjelltoppen.
Stålstag som man kan se rester av frem til Link-huset brukt til løypestrengen.
Norsk Luftambulanses værkamera på Vassfjellet.
Et av flere identiske ukjente forankrinker. (1)
Et av flere identiske ukjente forankrinker. (2)
Hvor påbygget til Link-huset ble gjort. Til høyre for den røde streken er påbygget.
De gamle kondensatorene til kjøleanlegget.
Et av taubanens bardunfester. (1)
Et au taubanens bardunfester. (2)
Kabelgate mellom link-huset og senderhuset.
Forankringspunkt brukt av taubanen.
Eldre kabelopplegg, en nyere og to eldre. Trolig strøm til mannskapshuset/røde kors bygget som nå er fjernet.
Startpunktet hvor motoren til taubanen var plassert ved Flåsetra?

Kilder

↑ ^1,0 ^1,1 ^1,2 Adresseavisen 14 Oktober 1958 "Kappløp med vinteren for å bygge Vassfjellsenderen".
↑ ^2,0 ^2,1 Adresseavisen 27 Oktober 1958 "Er FM-senderen på Vassfjellet blåst ned?"
↑ ^3,0 ^3,1 Adresseavisen 22 Oktober 1959 "Link på Vassfjellet vil gi 960 nye telefonforbindelser til Oslo"
↑ ^4,0 ^4,1 ^4,2 ^4,3 ^4,4 ^4,5 ^4,6 ^4,7 ^4,8 ^4,9 Muntlig og skriftlig kilde: Personlig møte av Roger Johannesen i Tvedestrand med familien Strandene m.fl., 8 og 10. august 2025, som del av research om Vassfjellutbyggingen. Under møtet ble det mottatt skriftlig materiale, bilder og tegninger.
↑ Malvik-bladet 5 Mars 1997 "Nye TV-Sendere"
↑ Adresseavisen 11 November 1967 "Mottagerforholdene for fjernsyn er ennå ikke tilfredsstillende i Trondheim"
↑ ^7,0 ^7,1 ^7,2 ^7,3 ^7,4 ^7,5 ^7,6 Glimt fra televerksstrukturen 1995 "Om fjelltopptjenesten og øysamband og radiotjenesten - ekspedisjon"
↑ Adresseavisen 3 Desember 1971 "Støy på TV-Skjermen skyldes senderen."
↑ Handel og Service 1962 vol 26 nr4 "Redegjørelse fra Telegrafverket om TV-Utbyggingen"
↑ Adresseavisen 6 november 1962 "Storsenderen på luften og TV-feberen raser i Trøndelag og Møre"
↑ Proposisjon til Stortinget: Norsk rikskringkastning 1964
↑ Radio/tv-bladet : merkantilt og teknisk tidsskrift for radiobransjen. 1965 Nr. 1/2
↑ ^13,0 ^13,1 ^13,2 Muntlig og skriftlig kilde: Personlig møte av Roger Johannesen på Vassfjelltoppen med Even Teialeret, 8 september 2025, som del av research om Vassfjellutbyggingen.
↑ ^14,0 ^14,1 Trønderbladet 5 November 2009 "Over til digitalt".
↑ ^15,0 ^15,1 Trønderbladet 3 August 2000 "Ny kjempemast på Vassfjellet".
↑ Namdalens Folkeblad 19 Desember 1961 "Glemte en å bestille senderen?"
↑ Adresseavisen 30 Mai 2007 "Vinden stoppet ny Vassfjell-mast".
↑ Trønderbladet 13 September 2001 "Mastbygging i Full gang på Vassfjellet"
↑ Adresseavisen 30 Mai 2007 "16 meter høy"
↑ Adressa 30 Mai 2007 "Vinden stoppet ny Vassfjell-mast"
↑ ^21,0 ^21,1 Trønderbladet 9 Oktober 2001 "Vassfjellmasta til topps"
↑ Trønderbladet 9 Oktober 2001 "Vassfjellmasta til topps"
↑ Fremtiden 18 Oktober 1961 "Fjernsynsgiganten til 2,5 Millioner kroner på Jonsknuten"
↑ Buskeruds blad 14 Oktober 1960 "Snøstorm stopper byggingen av fjernsynstårnet på Knutetoppen".
↑ Glimt fra televerks-kulturen (Om fjelltopptjenesten og om radiotjenesten)
↑ Namdalens Folkeblad 28 Juli 1960 "Planleggingen har ikke vært helt pattent, antyder ingeniør Forbord"
↑ ^27,0 ^27,1 ^27,2 Arbeider-Avisa 13 Mai 1958 "Vassfjellet peker seg ut"
↑ Arbeider-Avisa 27 November1959 "Vassfjellet blir 90 m høyere!"
↑ Adresseavisen 8 Februar 1963 "FN-Senderen på Vassfjellet har økt effekten".
↑ Adresseavisen 1 Desember 1960 "Foreløpig bare lytterne som får glede av senderen på Vassfjellet".
↑ Sør-Trøndelag 19 April 1958 "Russerne får herje med Trøndelags kringkaster"
↑ Akademisk Radioklubbs hjemmesider https://www.la1k.no/
↑ Melhusbladet 21 Februar 1985 "Røde Kors"
↑ Melhusbladet 22 Mars 1986 "Røde kors-beredskap i påska".
↑ Trønderbladet 25 Mars 1988 "Påskevakt".
↑ Melhusbladet 24 Juni 1986 "Sanitetstjeneste under den store styrkeprøven"
↑ ^37,0 ^37,1 ^37,2 Arbeider-Avisa 13 Mai 1958 "Kraftig taubane"
↑ Arbeider-avisa 13 Mai 1958 "Bygging av FM-sender på vassfjellet er i gang"
↑ Adressa 22 Oktober 1959 - Observasjon fotografi av vinsjmotoren.
↑ Friheten 24 November 1959 "Tragisk dødsulykke".
↑ Gaula 3 November 2010 "Olga på 100 leser fortsatt kjærlighetsromaner"
↑ Aftenposten 1 Oktober 1968 "Anbud"
↑ ^43,0 ^43,1 Arbeider-Avisa 15 August 1970 "Veg til Vassfjell-toppen"
↑ Trønderbladet 18 Mai 2000 "Fritidstilbudene er heller ikke glemt"
↑ Arbeider-Avisa 13 Mai 1958 "Bygging av FM-Sender på Vassfjellet er i gang"
↑ Arbeider-Avisa 13 mai 1958 "Ferdig neste år"
↑ ^47,0 ^47,1 Trønderbladet 13 Oktober 2011 "Steinkart på Vassfjellet"
↑ Gaula 12 September 2012 "Hva vi ser fra Vassfjelltoppen"
↑ Adresseavisen 20 Desember 1961 "TV på luften igår over store deler av Trøndelag"
↑ ^50,0 ^50,1 Arbeider-Avisa 6. februar 1968 "Klart for fargefjernsyn i Trøndelag i ettermiddag"
↑ Adresseavisen 26 Juni 1968 "Trøndelags første direkte TV-sending kommer fra landsskyterstevnet i Steinskjer"
↑ ^52,0 ^52,1 Arbieder Avisa 17 August 1963 "TV-Folk på vakt døgnet rundt på vassfjellet"
↑ ^53,0 ^53,1 Adresseavisen 2 Februar 1966 "TV-Senderen på Vassfjellet har mange svake punkter".
↑ Adresseavisen 6 September 1978 "Arbeidet til tirsdags-morgenen på Vassfjellet"
↑ Arbeider Avisa 17 August 1963 "TV-folk på vakt i tåkeheimen på Vassfjellet"
↑ Trønderbladet 24 Februar 1994 "VM-Varden i Vassfjellet"
↑ Trønderbladet 18 Februar 1994 "Fra OL-ild til vardebrann"
↑ Trønderbladet 9 Desember 1999 "Varde tennes på Vassfjellet"
↑ Trønderbaldet 1 August 2015 "Hoppet fra Vassfjellmasta"
↑ Trønderbladet 19 November 2015 "Hoppet fra Vassfjellmasta"
↑ Trønderbladet 22 Nevember 2015 "Hopping fra masta medfører stor livsfare."
↑ Willy Ustad, UFO i Norge, Grøndahl og Dreyer 1997 (ISBN 9788250424029) side 116
↑ Willy Ustad, UFO i Norge, Grøndahl og Dreyer 1997 (ISBN 9788250424029) side 109
↑ Trønderbaldet 14 August 2015 "Bankfeiring på Vassfjellet"
↑ Trønderbladet 24 Oktober 2015 "Folkefest på Vassfjellet"
↑ Adresseavisen 10 August 2015 "Konsert på toppen av Vassfjellet"

index.php?title=Kategori:Melhus Kommune index.php?title=Kategori:Vassfjellet index.php?title=Kategori:Melhus Kommune index.php?title=Kategori:Vassfjellet

[:10-1] 1,0 ^1,1 ^1,2 Adresseavisen 14 Oktober 1958 "Kappløp med vinteren for å bygge Vassfjellsenderen".

[:9-2] 2,0 ^2,1 Adresseavisen 27 Oktober 1958 "Er FM-senderen på Vassfjellet blåst ned?"

[:2-3] 3,0 ^3,1 Adresseavisen 22 Oktober 1959 "Link på Vassfjellet vil gi 960 nye telefonforbindelser til Oslo"

[:8-4] 4,0 ^4,1 ^4,2 ^4,3 ^4,4 ^4,5 ^4,6 ^4,7 ^4,8 ^4,9 Muntlig og skriftlig kilde: Personlig møte av Roger Johannesen i Tvedestrand med familien Strandene m.fl., 8 og 10. august 2025, som del av research om Vassfjellutbyggingen. Under møtet ble det mottatt skriftlig materiale, bilder og tegninger.

[5] Malvik-bladet 5 Mars 1997 "Nye TV-Sendere"

[6] Adresseavisen 11 November 1967 "Mottagerforholdene for fjernsyn er ennå ikke tilfredsstillende i Trondheim"

[:0-7] 7,0 ^7,1 ^7,2 ^7,3 ^7,4 ^7,5 ^7,6 Glimt fra televerksstrukturen 1995 "Om fjelltopptjenesten og øysamband og radiotjenesten - ekspedisjon"

[8] Adresseavisen 3 Desember 1971 "Støy på TV-Skjermen skyldes senderen."

[9] Handel og Service 1962 vol 26 nr4 "Redegjørelse fra Telegrafverket om TV-Utbyggingen"

[10] Adresseavisen 6 november 1962 "Storsenderen på luften og TV-feberen raser i Trøndelag og Møre"

[11] Proposisjon til Stortinget: Norsk rikskringkastning 1964

[12] Radio/tv-bladet : merkantilt og teknisk tidsskrift for radiobransjen. 1965 Nr. 1/2

[:16-13] 13,0 ^13,1 ^13,2 Muntlig og skriftlig kilde: Personlig møte av Roger Johannesen på Vassfjelltoppen med Even Teialeret, 8 september 2025, som del av research om Vassfjellutbyggingen.

[:12-14] 14,0 ^14,1 Trønderbladet 5 November 2009 "Over til digitalt".

[:13-15] 15,0 ^15,1 Trønderbladet 3 August 2000 "Ny kjempemast på Vassfjellet".

[16] Namdalens Folkeblad 19 Desember 1961 "Glemte en å bestille senderen?"

[17] Adresseavisen 30 Mai 2007 "Vinden stoppet ny Vassfjell-mast".

[18] Trønderbladet 13 September 2001 "Mastbygging i Full gang på Vassfjellet"

[19] Adresseavisen 30 Mai 2007 "16 meter høy"

[20] Adressa 30 Mai 2007 "Vinden stoppet ny Vassfjell-mast"

[:15-21] 21,0 ^21,1 Trønderbladet 9 Oktober 2001 "Vassfjellmasta til topps"

[:1-22] Trønderbladet 9 Oktober 2001 "Vassfjellmasta til topps"

[23] Fremtiden 18 Oktober 1961 "Fjernsynsgiganten til 2,5 Millioner kroner på Jonsknuten"

[24] Buskeruds blad 14 Oktober 1960 "Snøstorm stopper byggingen av fjernsynstårnet på Knutetoppen".

[25] Glimt fra televerks-kulturen (Om fjelltopptjenesten og om radiotjenesten)

[26] Namdalens Folkeblad 28 Juli 1960 "Planleggingen har ikke vært helt pattent, antyder ingeniør Forbord"

[:3-27] 27,0 ^27,1 ^27,2 Arbeider-Avisa 13 Mai 1958 "Vassfjellet peker seg ut"

[28] Arbeider-Avisa 27 November1959 "Vassfjellet blir 90 m høyere!"

[29] Adresseavisen 8 Februar 1963 "FN-Senderen på Vassfjellet har økt effekten".

[30] Adresseavisen 1 Desember 1960 "Foreløpig bare lytterne som får glede av senderen på Vassfjellet".

[31] Sør-Trøndelag 19 April 1958 "Russerne får herje med Trøndelags kringkaster"

[32] Akademisk Radioklubbs hjemmesider https://www.la1k.no/

[33] Melhusbladet 21 Februar 1985 "Røde Kors"

[34] Melhusbladet 22 Mars 1986 "Røde kors-beredskap i påska".

[35] Trønderbladet 25 Mars 1988 "Påskevakt".

[36] Melhusbladet 24 Juni 1986 "Sanitetstjeneste under den store styrkeprøven"

[:4-37] 37,0 ^37,1 ^37,2 Arbeider-Avisa 13 Mai 1958 "Kraftig taubane"

[38] Arbeider-avisa 13 Mai 1958 "Bygging av FM-sender på vassfjellet er i gang"

[39] Adressa 22 Oktober 1959 - Observasjon fotografi av vinsjmotoren.

[40] Friheten 24 November 1959 "Tragisk dødsulykke".

[41] Gaula 3 November 2010 "Olga på 100 leser fortsatt kjærlighetsromaner"

[42] Aftenposten 1 Oktober 1968 "Anbud"

[:11-43] 43,0 ^43,1 Arbeider-Avisa 15 August 1970 "Veg til Vassfjell-toppen"

[44] Trønderbladet 18 Mai 2000 "Fritidstilbudene er heller ikke glemt"

[45] Arbeider-Avisa 13 Mai 1958 "Bygging av FM-Sender på Vassfjellet er i gang"

[46] Arbeider-Avisa 13 mai 1958 "Ferdig neste år"

[:14-47] 47,0 ^47,1 Trønderbladet 13 Oktober 2011 "Steinkart på Vassfjellet"

[48] Gaula 12 September 2012 "Hva vi ser fra Vassfjelltoppen"

[49] Adresseavisen 20 Desember 1961 "TV på luften igår over store deler av Trøndelag"

[:5-50] 50,0 ^50,1 Arbeider-Avisa 6. februar 1968 "Klart for fargefjernsyn i Trøndelag i ettermiddag"

[51] Adresseavisen 26 Juni 1968 "Trøndelags første direkte TV-sending kommer fra landsskyterstevnet i Steinskjer"

[:6-52] 52,0 ^52,1 Arbieder Avisa 17 August 1963 "TV-Folk på vakt døgnet rundt på vassfjellet"

[:7-53] 53,0 ^53,1 Adresseavisen 2 Februar 1966 "TV-Senderen på Vassfjellet har mange svake punkter".

[54] Adresseavisen 6 September 1978 "Arbeidet til tirsdags-morgenen på Vassfjellet"

[55] Arbeider Avisa 17 August 1963 "TV-folk på vakt i tåkeheimen på Vassfjellet"

[56] Trønderbladet 24 Februar 1994 "VM-Varden i Vassfjellet"

[57] Trønderbladet 18 Februar 1994 "Fra OL-ild til vardebrann"

[58] Trønderbladet 9 Desember 1999 "Varde tennes på Vassfjellet"

[59] Trønderbaldet 1 August 2015 "Hoppet fra Vassfjellmasta"

[60] Trønderbladet 19 November 2015 "Hoppet fra Vassfjellmasta"

[61] Trønderbladet 22 Nevember 2015 "Hopping fra masta medfører stor livsfare."

[62] Willy Ustad, UFO i Norge, Grøndahl og Dreyer 1997 (ISBN 9788250424029) side 116

[63] Willy Ustad, UFO i Norge, Grøndahl og Dreyer 1997 (ISBN 9788250424029) side 109

[64] Trønderbaldet 14 August 2015 "Bankfeiring på Vassfjellet"

[65] Trønderbladet 24 Oktober 2015 "Folkefest på Vassfjellet"

[66] Adresseavisen 10 August 2015 "Konsert på toppen av Vassfjellet"

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]